Trygdesjefens havari

Et nordnorsk drama kun til  underholdning og fornøyelse av Jan Oskar Walsøe

Denne historien starter lenge før noen hadde tenkt tanken om å leie inn konsulenter for flere hundre millioner kroner for å skape en ny organisasjon. Trygdeetaten var fortsatt en etat med troen på både på sin egen framtid og barmhjertighet. Og NAV var nettopp nav, noe i midten av et hjul, oppfunnet av kineserne, ikke av en trøndersk statsråd som i flere år etter at han tok farvel med politikken, ikke var kjent som annet enn Pølse-Hansen.

 De to første organisasjonskonsulenter hadde imidlertid inntatt korridorene i blokka som skjøt til værs på Skillebekk i Oslo. Det skjedde påfallende nok samtidig som de ansatte fikk grønne treningsdrakter. Mange var dem, både i og utenfor etaten, som mente at det var på tida at trygdefunksjonærene kom seg ut av kontorene. De trengte å få både frisk luft, nye impulser og bli kvitt overflødige kilo. Tanken bak draktene var imidlertid annerledes. Joggedressene skulle skape stolthet og samhold i etaten der bilene fortsatt var prydet med landets riksvåpen. Det var altså ikke BMI de to konsulentene skulle måle. De holdt på med BMS. Bokstavene dekket til sannheten for de fleste som trodde at BELASTNINGSMÅLESYSTEMET ville avdekke deres slitsomme og stressende hverdag. Det var i grunnen det stikk motsatte som var målet. Det forble en hemmelighet på kontoret konsulentene delte innerst i en av de mange og lange korridorene! Utenfor den lukkede døra vandret menneskene uvitende om hva som skjedde, mens traller med mapper ble transportert mellom saksbehandlere fullstappet med kunnskap og tomme for energi.  

1.

En tanke vokste seg sterkere tak i mannen som satt på et lite kontor i en av de lange korridorene i det 13. etasjes høye bygget. Sannheten om hva disse konsulentene egentlig holdt på med var begynt å sette seg i veggene som delte kontorene. Han hadde ikke kommet seg høyere opp enn lønnstrinn 26 i Statens regulativ, og kontorplassen var i 6.etasje.  Hver eneste dag startet han livet med to knekkebrød med brunost, en kopp pulverkaffe og trikken fra Storo kl.7.25 hver morgen. Klokka 07.55 stemplet han inn, og tok heisen opp de etasjene han skulle. Han nådde toppen av bygget en gang i døgnet; kl 11.25. I kantina satte han seg ved det samme bordet og diskuterte med de samme folka. Diskuterte er i denne sammenheng trolig altfor sterkt. De eneste gangene han valgte å ta ordet var når en eller annen hadde gått seg vill i paragrafjungelen, og fomlet med et vedtak i uke etter uke. Han ventet ofte med å veilede den som hadde gått seg bort, til vedkommende hadde nærmet seg grensen til dyp fortvilelse. Det skyldtes ikke ondskap eller arroganse, men hans pedagogiske metode. Han mente de hadde godt av å lete etter kunnskap på egen hånd før de ble hjulpet på rett kurs. På den måten skaffet de seg kunnskapen de manglet. Om det skapte litt ventetid hos den som satt og håpet på en uføretrygd, bekymret ham lite. For det første sparte han Staten for noen måneders utbetaling. For det andre visste han at for enkelte var ventetida til det gode. Utslitt av å vente på utfallet av saken som stadig ble trillet rundt i korridorene, begynte trygdesøkerne å jobbe igjen!

               Rundt ham i kantina var bordene fylt opp med folk han hadde sett siden han vandret inn i resepsjonen med eksamen fra Juridisk fakultet og drømmen om en karriere i den offentlige forvaltning. Han visste godt at antall år som var gått siden den gangen, nå var lik det lønnstrinnet han hadde.  Av og til dukket det opp noen nye optimister som priste seg lykkelig over at Staten hadde funnet dem verdig til en jobb, og gikk i gang med vandringa blant paragrafer i Lov om Folketrygd.
 For ham var det nok; det hadde det egentlig vært lenge. Tanken på å rive seg løs fra den tryggheten han følte i det store bygget hadde imidlertid vært vanskelig å realisere. Nå hadde han fått en mulighet han aldri tidligere hadde hatt. Hemmeligheten hadde han gjemt i baklomma, puttet i kontorskuffen, på nattbordet, i bokhylla i stua og på hylla i kjøkkenet sammen med kokebøker han aldri brukte. Han hadde tenkt å ramme den inn og plassere den på do, men hadde avstått. Han næret nemlig en frykt for at det kunne dukke opp noen som ikke trengte å vite selv om det var usannsynlig. Ingen hadde kommet inn døra hos ham siden kona hadde gått ut derfra; nøkkelløs, men med den friheten hun hadde snakket om de siste årene. Det var forresten hun som hadde snakket; Han hadde ingenting å si. At hun skulle ringe på og komme inn var like usannsynlig som om han skulle klare å fullføre den drømmen han hadde hatt, ikke bare siden hun dro, men fra den tida da ordene mellom dem ble stadig færre. Nå hadde han hemmeligheten og den kunne gi ham det sparket bak han trengte for å ta steget. Hemmeligheten smurte tankebanene hans stadig glattere. Hver dag etter at det skjedde hadde han stukket bankkortet inn i automaten. Beløpet han tok ut var alltid det samme. Sedlene hadde vokst seg tykke i lommeboka før han bestemte seg for at han ikke kunne vandre rundt med dem i lomma. Skjult bak et utall bøker om Isfolket som hun hadde etterlatt seg slik at han kunne få litt spenning i livet sitt, var hundrelappene gjemt i en brun A3-konvolutt med Rikstrygdeverkets emblem på. Han hadde tillatt seg å rappe med seg en slik konvolutt da han skjønte at han trengte noe å samle sedlene i.  
Han kunne selvsagt kun trykket på saldo. Det var nemlig ikke pengene han trengte; det var bekreftelsen. Men bekreftelsen ble liksom sterkere om det samtidig spratt ut en seddel eller to. 1 891 000,13 stod det på det siste beviset han hadde på kjøkkenhylla. Det som var plassert i skuffa på kontoret, var 15.000 kroner lavere. Han ville da ikke skryte. Det trengte han ikke. På nattbordet stod bildet av lappen som sikret ham den gleden han kjente bare ved tanken. Den var limt fast på et hvitt ark, og rammet inn i en svart ramme. 
Bildet av jenta som smilte bredere enn noen andre i tannkremreklamene han hadde sett, stod klarere for ham enn de bildene han hadde av henne som hadde låst døra bak seg og forsvunnet ut i livet. Den lårkortkledde jenta danset over gulvet mens tall etter tall, hans tall, dukket opp og la seg til ro i den store glasskula som sikkert var gjort av plast. Da han hadde streket under det siste tallet kjente han varmen spre seg. Hjertet dunket hardere enn det hadde gjort på mange år. Han hadde vanskelig for å sitte i ro. Men pulsen var normal da telefonen kom, og han fikk bekreftet det han allerede visste etter å ha sjekket 30 ganger. Informasjonssjefen fra Norsk Tipping som dagen etter uttalte seg til media om tidenes lottopremie, kunne slå fast at det var en rolig og jordnær mann i slutten av 40 årene som hadde stukket av med nesten to millioner kroner. Stukket av? Han likte ikke ordene. Han hadde aldri stukket av fra noe som helst. I følge henne som hadde startet letinga etter friheten uten å kunne ta del i hans hemmelighet, var hans treghet så rotfestet i ham at han ikke kunne stikke av fra TV-stolen uten at det var vel planlagt.  Men det frydet ham at han var omtalt i avisene, og sikkert også misunt uten at noen visste hvem de skulle misunne. Det ville gå lang tid før noen visste at det var ham de skulle la misunnelsen ramme. Men da ville han være langt av gårde.

 

2.

 

Det var ikke den fantastiske utsikten som slo mot ham da han rundet haugen og Mevik åpenbarte seg for ham; det var nordvestkulingen! De voldsomme vindkastene fikk bilen til å riste. Det snøblandede regnet la seg raskt på frontruta. Han kjørte til side og stoppet. Foran ham nede i den brede vågen lå husene i en fargeskala han tidligere ikke hadde sett maken til. Det så ut som om fargeklattene klamret seg fast til bakken for å holde stand mot stormen. Det hadde de fleste av dem tydeligvis gjort siden tyskerne med bensinkanner og fyrstikkesker vandret gatelangs i fiskeværet. Flere av husene så ut til at de var modne for nye fyrstikker. Andre derimot så ut til å fryde seg over å få lov til å pryde gata de lå i. Rundt de fleste husene kunne han se noen brune flekker innrammet av hvite stakittgjerder. Inne i firkantene sto bjørketrær som ukuelige og krokete optimister. Folk prøvde tydeligvis å kjempe mot naturen her også selv om den kampen denne siste aprildagen så ut til å gå i naturens favør.
Han hadde forlatt våren. Da han hadde svingt ut fra parkeringsplassen på ungdomsherberget hadde temperaturmåleren i bilen vist 20 grader. En av disse fine vårdagene hadde vært i ferd med å nå sitt klimaks. Han hadde tenkt at han ikke skulle overnatte i byen etter at leiligheta var solgt.  Det ble han nødt til.  Mannen som hadde farskap til et par av trygdeetatens skjemaer, var fortvilet over papirmengden som trengtes for å få solgt et hus. Og det tok tid. Han leste alt med små skrift før han signerte. Han visste av egen erfaring at det var i de nesten uleselige ordene at djevelen lå; unntakene.  Trøsten for ham var at dette papirarbeidet, var verdt både strev og irritasjon. Når alt var signert kunne han glede seg over tallet på saldolappen. Det var 500.000 kroner høyere. Akkurat da hadde han vært fristet til å løsne litt på den skjødesløsheten han hadde temmet i store deler av sitt liv. Den syndige tanke om å sove i baronens seng på Bristol, om så bare for en natt, var nærmest pirrende.  Men tanken på hvordan hundrelappene ville få vinger mens han lå under dyna, hadde raskt fått ham på mer fornuftige tanker. Var det noe han ikke skulle gjøre så var det å sove bort saldoen. Den hadde allerede fått seg noen harde omganger takket være Annette på personalkontoret. Men var det noen han kunne tilgi, så var det henne. Hun hadde kommet som en vind inn etaten. Hun hadde tatt ham med storm den dagen hun visste ham annonsen med den ledige stillinga. Tenkte han etter hadde hun vært et friskt pust i livet hans lenge før det også. I lettsindige stunder hadde han skjenket henne mer enn en tanke. Hun var så ulik alle de andre av sitt kjønn som han omga seg med. Ikke bare var hun hyggelig; hun var vakker også.  Sant og si var hun en av de få gledene bygget i Drammensveien ga ham. Han nøt vært øyeblikk han kunne få med henne, og det hadde blitt mange søte stunder fra da hun hadde anbefalte han å søke. Følelsen han fikk da hun strakk seg mot ham og ga han en klem for å gratulere med jobben, ville han aldri glemme. Han hadde ikke noen forhåpninger, men det skadet ikke drømmene at hun også hadde hjulpet ham med mange praktiske ting.  I tillegg til klemmen var det kvarteret i klesbutikken som stod for ham som det største øyeblikket med henne. Det var hun som mente at han burde skaffe seg litt nytt tøy før han dro. – Ikke fordi han var sjusket kledd, hadde hun presisert, men fordi hun trodde at hans nye bosted ikke hadde så overvettes stort utvalg av klær. –I tillegg er du egentlig en vakker mann, hadde hun sagt før hun la til at hans nye stilling krevde litt mer av ham. – Klær gir autoritet, hevdet hun og smilte mot ham så han kjente det fra knærne og opp. Han hadde ikke tenkt så mye på autoriteten, det var ikke den som var i hans tanker mens Annette fløy langs reolene og hentet fram klær som kunne være fine for ham. At hun hadde brukt ordet lekker da han kom ut av prøverommet i den grå dressen, gjorde henne ikke mindre guddommelig.  
Hadde han vært engstelig for at han ikke skulle finne fram til hotellet, så var det helt ugrunnet. Mevik hadde ei hovedgate. Fra den strakte sideveiene seg oppover fjellsida og ga plass til husene. Da han kjørte gjennom hovedgata kastet folk et rask blikk på den fremmede bilen som passerte mens de hastet mellom butikkene og stormkastene, og konstaterte raskt at turistene kom tidlig i år. Han passerte en matbutikk, Mevik Moteshop, brannstasjonen og et solstudio med kiosk før overnattingsstedet åpenbarte seg. Det var ikke å ta feil av. Den firkantige murbygningen med et stort antall vinduer i to etasjer. Det kunne ikke være annet enn et hotell. Hadde han ikke vært i stand til å se det av utseende, så skinte det litt værslitte skiltet mot ham mellom første og andre etasje, Mevik Hotell. Et par netter her skulle han nok klare inntil flyttebilen kom, og han kunne installere seg i det kommunale huset han var tildelt.
Inne i resepsjonen ble han møtt av en lyshåret kvinne i 40 årene som så litt skeptisk på ham. Det var liten tvil om at hun måtte være en stamgjest på solstudioet han hadde passert opp i gata.  –Har du bestilt, spurte hun da han framførte sitt ønske om rom. Det var ikke noe problem at han ikke hadde det. Utfordringen ble litt større da hun lurte på hvor mange netter han skulle overnatte. Han visste ikke helt, men slo fast at det antakelig ble tre døgn. På nytt måtte han fylle ut en blankett der han skulle føre opp navn og adresse. Det siste var ikke helt greit for ham. Han påførte adressen til hovedkontoret. Det smertet litt fordi det jo egentlig var et slags falskneri. Det skulle han passe seg vel for. Men å spørre kvinnen som tygde så intenst på noe, orket han ikke. Hun innbød heller ikke til samtale. Han følte faktisk at han hadde forstyrret henne i noe viktig da han kom inn. Det var da han skulle skrive yrkestittel at problemene ble en utfordring. Han tenkte seg lenge om før han skrev ned sin nye tittel, og rakte lappen til den solstudiobrune kvinnen. – Trygdesjef, utbrøt hun etter en rask titt på lappen. – Er du den nye trygdesjefen, sa hun og så på ham langt blekere enn da han om inn. Hun hadde også sluttet å tygge. Kvinnen forsvant inn i rommet bak resepsjonen før han fikk løftet opp kofferten sin. Da han stod ved heisen som skulle bringe ham opp til 220, et røykfritt rom med utsikt på havna, hørte han at hun var i telefonen. Budskapet om at han var kommet gikk gjennom lufta, og ble et nytt samtaleemne denne dagen før 1. mai. Hans ankomst ble viktigere enn fjernsynsapparatet for veldig mange denne ettermiddagen og i timer utover kvelden.  Nå var han her! Trygdesjefen! Han som skulle overta etter Jacobsen som hadde hjulpet dem fram i livet og paragrafjungelen, var kommet. Jacobsen hadde sjøl fortalt at han nå ikke orket det stadig økende presset de la på ham fra ledelsen i Oslo. De fleste hadde stor forståelse for det de mente var en riktig protest mot idiotene der sør som nok en gang demonstrerte sin maktarroganse. Men leit var det at han ikke skulle hjelpe dem videre.
Allerede en halvtime etter at han hadde låst seg inn på det rommet som ikke bare hadde hatt gjester uten nikotintrang, inntok de første hotellets kafeteria i håp om å få et glimt av den nye og største lønnsutbetaleren i Mevik kommune.; Trygdesjefen!
Nyheten om at Jacobsens arvtaker hadde skrevet seg inn på hotellet, nådde også mannen som snart skulle bli forhenværende. Han var ikke overrasket over at den nye karen hadde kommet, men han ble opprørt over at han umiddelbart demonstrerte sin sørnorske maktarroganse. Faktum var at mannen som hadde tillatt seg å bruke tittelen. Trygdesjef ikke var han da ikke før om 8 timer!

 

3.

 

Vinduene som dekket hele ytterveggen på rommet hans, bar tydelig preg av at de lå mot sjøen. Spruten fra bølgene som slo mot steinene bare noen meter lenger nede, hadde tatt noe av gjennomsiktigheten. Ute på havna båtene. De beveget seg kraftig i den sterke vinden. Han kunne se flere fiskebruk og noen hus. Hageflekkene rundt dem fortalte ham at det var noen som klarte seg greit og hadde både pågangsmot og optimisme. Men det var ikke det som egentlig preget stedet. Det visste han. I de 773 husstandene i kommunen bodde det 2073 mennesker hvorav nesten halvparten hver eneste måned fikk en konvolutt fra Trygdeetaten med en eller annen utbetaling. Over 352 av dem fikk alderpensjon, mens 180 kunne trøste seg med penger for sin uførhet. At 203 av dem var for syke til å kunne jobbe syntes han var mye, men det som virkelig hadde slått ham, var antall enslige mødre. Hele 82 kvinner i ulik alder var aleneforsørgere som fikk hjelp til å komme seg videre takket være ham og hans kolleger. Om det var trygdemoralen eller sexmoralen det var noe i veien med, visste han foreløpig ikke noe om. At han senere skulle få erfare det, visste han ikke da han la seg ned og sovnet med tallene durende i bakhodet.
Hvor lenge han hadde sovet visste han heller ikke. Men han skjønte fort at det ikke var en uthvilt kropp som gjorde at han våknet. Det var høylytt sang, og en nesten like intens diskusjon utenfor døra hans. Måten de ordla seg på, fortalte ham at han var kommet til et område i landet der ordene var like sterke som vinterstormene. Før de forsvant nedover korridoren fikk han med seg noen strofer av Æ e nordlending æ, Han kunne også slå fast at minst en av dem måtte være en kvinne. Hun kranglet ikke. Hun bare sang.
                   Han fant veien ned i resepsjonen. Den brune var borte. En svært stormaget kar kledd i en grå og krøllete dress dukket opp fra bakrommet. Han så på ham og smilte. –Jasså, så du er den nye Jacobsen, sa han med en nesten brummende stemme. Han protesterte. – Jeg er Pedersen, Rolf Pedersen.   Direktøren stakk sin store hand fram for å hilse. - Og jeg er hotellets direktør! Dialekten røpet at mannen kom fra en helt annen del av landet. –Velkommen skal du være. Direktøren sa derimot ingenting om hvor den brune og blonde hadde tatt veien. Han antok at hun nok var ferdig med vakta si.
Restauranten hadde det samme litt slitte preget som rommet hans.  Restauranten var allerede halvfull av gjester. Flere av dem sendte ham nysgjerrige blikk da han så seg rundt etter ledig plass. Det var det nok av. Han følte ordene i ryggen da han satte seg ved et bord som ga ham litt privatliv. Det viktigste for ham var likevel utsikten han fikk mot sjøen og havna.
Den unge jenta som kom for å ta opp hans bestilling, ristet nærmest oppgitt på hodet da han bestilte dagens fisk. Det var den eneste fiskeretten på den litt sparsomme meny.  –Det har vi ikke. Det er ingen som spiser fisk på restaurant her, slo hun fast på en måte som gjorde at han følte seg som en idiot som ikke skjønte at i et av landets store fiskevær, ikke var fisk på menyen på stedets eneste restaurant. Han trodde i alle fall at den var stedets eneste.  Hun hadde Biff Stroganoff, men hun anbefalte Pizza Hawaii. Han orket ikke spørre hvorfor. Hun forsvant nærmest i triumf da han valgte den italienske retten med navnet fra en amerikansk stat. Fra kjøkkenet kunne han høre latter.
Han var så opptatt av å studere båtene i den smekkfulle havna at han ikke enset mannen som kom inn restaurantdøra, og peilet seg inn mot ham. – Jasså, så du er den nye trygdesjefen, sa mannen før han slengte drosjepungen på bordet. Det var mer enn pungen som røpet at mannen var drosjesjåfør. Også hos denne karen var jakka åpen og ei blå skjorte sprengte seg ut foran. Som om det ikke var nok; også hos ham var knappen nederst mot bukselinningen borte. Han viste fram den lyserøde og litt hårete huden sin. – Kan jeg sette meg hos deg, spurte han påfallende høflig. Han satte seg før han fikk svaret.  – Hva er det som har fått en søring til å komme til Mevik, spurte han, og så på ham som om han hadde begitt seg ut på en større ekspedisjon. Da han ikke fikk noe kjapt svar konkluderte han sjøl.  -Det er nå mange som kommer sørfra og hit for å jobbe. Mest leger og lærere. Men du er den første trygdesjefen sørfra!  Har du slekt her? Han benektet at det var familiære bånd som hadde brakt ham hit. Skulle han være helt ærlig visste han akkurat nå heller ikke hvorfor han hadde dratt hit. Det holdt ham for seg selv. Egentlig ønsket han bare å sitte i fred. Han ville nyte maten og utsikten.
At drosjesjåføren som han ikke helt hadde oppfattet navnet på, var stamgjest var det ikke vanskelig å forstå. Kvinnen som antakelig best ville bli kalt ei jente siden hun knapt var 20, satte pizzaen foran ham, så på sjåføren og spurte om han skulle ha det vanlige. Han nikket. Dobbel?  –Selvsagt, svarte han bestemt og la til at hun egentlig ikke trengte å spørre.
–Jetjager, sa taximannen da servitøren forsvant fra bordet.  Meviks nye trygdesjef tittet ut av vinduet. Han kunne verken se eller høre noen jetfly. Drosjesjåføren smilte mot ham og ristet på hodet. – Nei, nei. Det jeg bestilte heter Jetjager.  Smørbrød med stekte kjøttpølser og ertestuing. Det beste de har her.  
Han gryntet tilfreds da de to smørbrødene ble satt foran ham, og fikk raskt fjernet grønnsakene; ei agurkskive og en tomatbåt. Føde for kaniner, sa han, innimellom tuggene.  – Det heter jetjager fordi kokken som skapte denne mente at ertestuinga ga litt luft under vingene. Han skjønte ikke helt hva karen mente, men lot være å spørre. Kunnskapen fikk han likevel da sjåføren la til at hans mage tålte dette helt utmerket. Den ene biten etter den andre med litt grovbrød, pølse og ertestuing overøst med ketchup forsvant inn i det store gapet, og ble skylt ned med kraftige slurker med melk servert i et ølglass.  
  – Godt?  Sjåføren pekte mot pizzaen hans mens jetjagerne forsvant i krigen mot magesyre og tarmgass. Han nikket.  Hva som var fra Hawaii på pizzaen var det imidlertid ikke lett å si noe sikkert om. Sjåføren skrapte tallerkenen før han skjøv den fra seg, inn mot midten av bordet. – Hvor skal du bo? Han ristet på hodet; han visste ikke. Men sjåføren hadde svaret for ham. – Det er vel i lærerboligene. Det er dit de flytter dem som kommer sørfra. Skal jeg vise deg hvor det er? Han skulle til å nekte; boligen skulle han nå likevel tidsnok få sett. Sjåføren forstod at den nye trygdesjefen fryktet at det skulle bli en tur med taksameteret tikkende. – Det skal ikke koste deg et rødt øre. Jeg har god tid før jeg skal kjøre til Vadsø. De andre kan ta de turene som måtte komme mens vi ser på Mevik en kort kveldstime. – Skal du til Vadsø, spurte han overrasket. Er ikke det langt? Vel 25 mil, hver vei. Der er en ganske vanlig tur når havet koker av fisk, og fiskerne håver i penger. Og du vet når det drypper på presten så sildrer det på drosjesjåførene. Han lo. Ja, vi har gode tider nå. –Hvorfor drar de til Vadsø? For den nye trygdesjefen var dette helt uforståelig. – Fest og kvinnfolk, kom det ut av munnen på karen med drosjepungen som allerede nå, tidlig på kvelden, så ut til å være sprengt av pengesedler.  Han var sjokkert. - Det må være en dyr tur?  – Å; det blir fort 5-6000, mer om gutta finner seg kvinnfolk de ikke kan forlate før de har fått sitt. Trygdesjefen var sjokkert, ikke bare av språket. At noen kunne bruke tusenvis av kroner på drosje for å feste!
Sjokket ble ikke mindre da han kom ned i resepsjonen etter å ha hentet yttertøyet sitt for å bli med på en rundtur i Mevik. Rundsturen han var lovet, ble kansellert. –De har bestemt seg for Finland siden det nå er tre fridager på rappen. – Finland? Han skjønte ikke mye og ville heller ikke ha galskapen utdypet. Finland? I drosje! For å drikke!
- Og du vet, de finske jentene fra de dype skoger som drysser inn i baren på hotellet i Utsjok kan mer enn å danse melankolske finske tangoer. De får blodet til å forlate mer enn et normalt hode, og sprenge på i det andre. Drosjesjåføren lo så godt av sitt eget utsagn at hele magen ristet.
  Han hadde hørt om den nordnorske gjestfriheten og om galskapen. At noen skulle bruke tusenvis av kroner på ei helg for å drikke i nabolandet og kanskje danse litt, var likevel mer enn han hadde fantasi til å forstå. Bedre ble det ikke da drosjesjåføren fortalte ham at det heller ikke hørte til sjeldenhetene at han ble leid til slike lange turer, som kostet over titusenkroner om det ble to overnattinger. Det trodde han at det kom til å bli denne gangen.  Han ble nærmest slått ut av fantasien til denne karen, og håpet at han snart kunne snart kunne snakke som en normal mann.  - Hva sier kona di til at du blir borte i så mange dager da? Drosjesjåføren lo. - Judith regner ut hvor mange timer dette gir i solstudioet, og studerer sydenkataloger i større tempo enn det jeg klarer å kjøre inn. Og da kan jeg være borte gjerne til sommeren!   - Er det kona di som jobber i resepsjonen? Det liksom bare falt ut av ham da sjåføren snakket om solstudio. Sjåføren lo igjen så det ristet i den store magen som trolig så vidt fikk plass bak Mercedesmerket på rattet. – Nei. Hun er din! Sjåføren lo enda mer. – Min? Hva mener du? Trodde virkelig denne karen som han etter hvert hadde fått en viss sympati for, at han hadde noen forbindelser til den lyse og brune?  - Hun har uføretrygd og nyter natta med sjefen her! Han skulle så gjerne ha visst mer om dette, men døra fra restauranten gikk opp, og ut kom tre karer han hadde sett da han spiste. Kvinnen var helt ny for ham; men hun sang fortsatt om hvor hun kom fra. To av karene var tydeligvis midt i en krangel. Den var såpass høylytt at det ikke var vanskelig å forstå at striden stod om kvinnen i 40-åra som så ut til å ha drukket litt hun også. – Du kan da faen meg ikke ta med deg tørrfisk til Lofoten din helvetes idiot.  Men idioten åpnet galant døra for tørrfisken som ikke skulle til Lofoten, men til hotellet i Finland. Sjåføren hilste ham farvel med et tut og ei hilsende hånd, og forsvant opp gata, sikkert til Judiths glede! Hun kunne se fram til flere soltimer, både i lokalet i kiosken og i Syden. Det var først da han kom inn på rommet sitt at det slo ham at ingen av dem som skulle danse flate tangoer med jenter fra de store finske skogene, hadde hatt noe bagasje med seg. Da ble det vel ingen overnatting, tenkte han.

 

 

 

4.
Han sovnet ikke med Annette i tankene; han sovnet med den lyse og brune fra resepsjonen. Det var verken hennes utseende eller betegnelsen som elskerinne som opptok ham. Det var sjåførens utsagn om at hun var trygdet som plaget ham. At hun tilsynelatende var i fullt arbeid som resepsjonist samtidig som hun hevet en ytelse fra Folketrygden var svindel! Om det stemte da!
Han våknet ikke som han hadde håpet, av måkeskrik og ei sol som lyste opp i rommet. Han våknet av en eksplosjon! Vinduene ristet!  Han fikk på seg klærne i en fart. Han registrerte ikke at han tydeligvis var den eneste som skjønte at hotellet ble sprengt, før han løp ned trappa til resepsjonen! Han hadde lest et eller annet sted at heisene ikke skulle brukes ved brann. En eksplosjon var nesten verre!
Hvem som var mest forfjamset, han eller den unge jente som hadde servert ham kvelden før, var ikke mulig å se da han stod i resepsjonen for å få en forklaring på hva som hadde gått galt siden det hadde eksplodert. Det tok bare sekunder før han fikk forklaringa av henne som hadde gått fra forfjamset til lattermild. Før hun var ferdig med å fortelle at det han hadde hørt, var en salutt, forstod han sjøl at 1. maifeiringa var i full gang i Mevik. I gata utenfor hotellet passerte et musikkorps. Foran gikk fire fem stykker som kjempet mot nordvestkulingen. Den truet med å ta livet av både dem og flaggene de bar på. Han konstaterte at de fleste av flaggene var røde. Han takket flaut nei resepsjonistkelneren sa at frokosten var klar om han ønsket å spise. På vei tilbake til rommet tenkte han på det han hadde av kunnskap om den kommunen han nå skulle styre folketrygden i. Mevik hadde vært styrt av arbeiderpartiet siden slutten av 50-tallet. Da hadde de klart å ta makta fra kommunistene, men fortsatt hadde Norges kommunistiske parti et medlem godt plassert i kommunestyret.  Han forstod hvorfor folk kjempet seg gjennom gatene med flagg og faner når de kunne vært under dyna.
Han så ingen grunn til å gå tilbake til senga selv om det fristet ham! Han ville likevel ikke få sove mer. Slik hadde det alltid vært med ham. Våknet ham først var det umulig å ligge å dra seg litt til. Men søvn var ikke det som opptok ham mest. Hodet var fylt av tanken på hvordan han selv skulle tilbringe dagen.  Heller ikke en lang dusj klarte å få ham til å løse det dilemmaet han hadde. Han hadde ikke noe forhold til en slik dag; sant å si syntes han hele dagen hadde overlevd seg selv. Ut fra de stemmetall ved de siste valg var det en klar overvekt av dem som tilhørte Arbeiderpartiet eller de som var rødere enn det.  Men nesten halvparten av befolkninga tilhørte den andre sida. Her måtte han holde tunga rett i munnen. Han kunne ikke framstå som sosialist ei heller som borgerlig. Han måtte være nøytral. Han var Folketrygdens mann. Alle skulle behandles alle likt, enten de nå var røde eller blå. Han måtte ikke gjøre noe som kunne rokke ved denne balansen. Og det var skremmende fordi han visste at alle ville studere ham nøye. Selv det minste feiltrinn kunne ødelegge for den jobben han skulle gjøre. Han både måtte og skulle oppføre seg slik at ingen kunne si at han var verken det ene eller det andre. Han hadde riktignok stemt arbeiderpartiet i alle år, men det var mer av tradisjon enn av bevissthet. Tenkte han nærmere etter mente han det var litt rart at voksne folk vandret gatelangs med røde flagg, sang kampsanger som var laget i ei anna tid og krevde likestilling og død over kapitalkreftene. Hvem de siste var her i kommunen, hadde han ikke peiling på. Om de overhodet fantes var umulig å vite. Var det antall kroner man hadde som avgjorde hvem man var og ble karakterisert som, kom han vel dårlig ut? Bevisene på hans egen velstand var heldigvis foreløpig skjult i bøker som nå var underveis i en bil som antakelig snart kjørt inn i Mevik. Det var ingenting ved han som skulle tilsi at det var en mann med kapital som nå var i ferd med å bli en av Meviks innbyggere.
                     Han visste at han ikke var den eneste gjesten på hotellet, men frokostsalen som også var hotellets restaurant, var tom. De eneste lydene han hørte, var musikk fra en radio inne i kjøkkenet, lyden fra skrangling fra kopper og kar som kom fra kjøkkenet, og et friskluftanlegg som spredde varme. Av og til ble denne monotonien brutt av vinden som fikk et eller annet til å slå mot veggen. Han hadde aldri vært værsyk, men bildet av våren som hadde tatt tak i Oslo, dukket opp for ham. Verst var likevel tanken på de prøvelser som denne ville gi ham.  Straks han visste seg utenfor døra ville vurderingene av ham umiddelbart starte. Det første de ville snakke om var at han var den nye trygdesjefen. Så ville de vurdere hans utseende og ut fra dette slå fast om det var en mann de kunne forholde seg til når de kom til trygdekontoret.  Han ville ikke provosere noen, i alle fall slik man hevdet bøndene alltid gjorde på denne dagen når de kjørte ut sine traktorer med tromler og sleperiver som overdøvet både Internasjonalen og Seier følger våre faner.  Han hadde sett at karene som hadde hevet både flagg og hoder da de passerte hotellet, var kledd i sin fineste stas. Gikk han ut i gata uten å ha annet enn sitt fritidstøy på, ville de mene at han tilhørte en av dem; kapitalkreftene. Pyntet han seg ville kapitalkreftene mene at han nok var en av de røde. Og skulle han slenge seg med i toget var han stemplet for all evighet. Han hadde i grunnen bare to valg; bli sittende på rommet eller komme seg av gårde før noen fikk tid til å plassere ham. Han valgte det siste. Om ingen så ham, ville ingen kunne skape seg noe bilde av ham. Han kunne møte på jobben et par tre dager senere med blanke ark og hvite holdninger.
Det var fortsatt ganske folketomt i de flaggpyntede gatene da han satte kursen ut av Mevik.  Han kjørte ikke helt uten mål og mening. Han skulle kjøre til et sted så langt unna at ingen kjente ham.
Dessverre hadde han glemt at avstandene her var større enn en trikketur i storbyen. Det første skiltet som visste veien til et sted, oppdaget han etter over en times kjøring! Og da var han i tvil om at det var noe mål for ham. Navnet tydet på at stedet knapt hadde innbyggere. Han fortsatte rett fram!
Det var bensinmåleren som tvang han til den første stoppen. De siste milene kjørte han med en klump i magen. Han kunne ikke finne noen løsning på fortvilelsen som bygde seg opp i ham. Han kjørte gjennom flere mindre steder hvor husene, de fleste av dem i alle fall, i mange år allerede, tydeligvis hadde manglet både folk og vedlikehold. Kort tid etter at pila på dashbordet hadde nådd nivået som var markert like rødt som de flagg han hadde sett tidlig om morgenen, stoppet han stoppet han. En eldre kar som syklet langs veikanten var hjelpsomheten selv da han spurte etter en bensinstasjon. Det var mye trøst i ordene om at han snart ville komme til ei bensinpumpe på høyre side av veien. Om det var tidsperspektivet i området det var noe feil med, eller avstanden, visste han ikke. Verken hus eller bensinstasjonen dukket opp etter nok en halvtimes kjøring. Han var i ferd med å gi opp. Han lengtet tilbake dit trikkestoppene lå på rekke og rad. Der kunne han også gå på beina fra bensinstasjon til bensinstasjon uten å bli varm en gang. Tanken om en snarlig retur var så befriende at han bestemte seg for å møte flyttebilen før den kom fram til Mevik. Han skulle be den snu. Så skulle han kjøre sammen med den; sørover, bare sørover.  Det gjorde ikke tanken mindre aktuell da det viste seg at bensinstasjonen som plutselig viste seg for ham som en oase i ørkenen, var stengt og at betalingsterminalen lå enten 10 mil lenger østover eller 5 år fram i tid. Han fikk forklart en gutteunge som dukket opp på moped den alvorlige situasjonen han var i. Mopedisten som knapt hadde lov til å sykle langs veien, viste råd. Guttungen tilbød seg å hente bensintanken til påhengsmotoren han hadde hjemme. Han kunne få kjøpe bensinen som var i den; for 250 kroner. Det var i alle fall tre liter igjen i den. Det var han sikker på! Da han protesterte på prisen skjønte han hvor prisgitt også han var kapitalkreftene.
– Æ si som onkelen min sa da han fikk det første kravet fra det forbainna trygdekontoret om å betale barnebidrag tel et helvetes kvinnfolk som hadde lurt han; - Det koste å drite sæ ut!  Han skulle til å spørre hvilket trygdekontor onkelen hadde fått kravet fra, men guttungen flirte, og forsvant med hodet fylt av pengesedler. Han ble sittende lamslått. Han var ikke bare bensinløs, han var ordløs også.  Redningen kom fra en annen representant for kapitalkreftene. Fra huset ved siden av bensinstasjonen kom eieren, forstod problemet og ga ham full tank og noen visdomsord om avstander i dette området. Som om han ikke hadde skjønt det!

 

Da mopedisten vendte tilbake med bensintanken han kunne tjent litt ekstra på, var han i ferd med å svinge ut på veien, og hørte bare ropene til utsugeren. – Din helvetes idiot! Satans søring! Guttungen sendte en solid neve med sand og grus etter ham, men da var han allerede for langt unna til å bli offer for den nordnorske vreden.
En halv bensintank og mange timer senere var han nesten tilbake i Mevik.  Han stoppet på utkjørselen der han hadde stoppet da han hadde fått sitt første syn av stedet. Vinden hadde gitt seg, flaggene i gatene hang rett ned. Han bestemte seg for å slappe av før han kjørte ned til hotellet. Han ville være helt sikker på at det ikke var for mange som så ham før han fikk parkert i bakgården på hotellet. Derfra kunne han gå inn uten å bli observert.
Han måtte ha sovnet. Og våknet først da noen banket på bilruta. Han fikk nærmest sjokk da han så at en politibil var parkert foran ham. Karen som hadde vekket ham, var kledd slik han skulle være i tjeneste. – Og her går det bra, spurte den uniformskledde som tydeligvis hadde lært seg hvordan man skulle møte lovbrytere med respekt. Han bekreftet det, og sa at han nok hadde sovnet litt etter en lang dag på veien.  – Og førerkortet og vognkortet er i orden? Han bekreftet det også. – Kan jeg få se det? Han leverte de nødvendige papirene til karen som tok en raskt titt på dem uten tilsynelatende å være helt fornøyd. Han ble bedt om å vente litt, og politimannen gikk tilbake til bilen sin, fiklet med ett eller annet før han kom tilbake. Det var da han ble bedt om å blåse inn i munnstykket karen stakk inn gjennom bilvinduet at nervene meldte seg til fulle. Han skulle til å protestere. Han kunne da ikke mistenkes for promillekjøring!  Men han klarte ikke å få fram et ord. –Pust dypt og blås til jeg sier stopp. Svetteperlene presset seg fram på panna mens han blåste, og historiene han hadde hørt om folk som var uskyldig tatt for promillekjøring, jaget som angstforsterkere gjennom hodet hans. Da han ikke hadde mer pust å levere i apparatet passerte en bil. Den første han hadde registrert. I øyekroken kunne han se at samtlige i bilen nistirret på opptrinnet på høyda over stedet som snart hadde feiret seg ferdig. Det var taxien han et døgn tidligere skulle ha sett Mevik fra! Den kjørte saktere enn det som var nødvendig. Han registrerte knapt at politimannen takket ham og ønsket ham god tur videre.
 Lenge før han hadde klart å komme seg ubemerket inn på hotellet var han allerede tatt for promillekjøring.  For mange var det et faktum at den som hadde kommet for å overta etter en av deres egne, var nok en sjarlatan som var utstøtt der sør, og sendt hit for å leve ut sin galskap slik så mange søringer før ham hadde gjort. Selv for han som hadde havnet ute på sidelinje, og følte seg støtt ut av en etat han så lenge hadde tjent, var det et glimt av håp. Kunne det være slik at denne karen de hadde sendt hit, likevel ikke var den trygdebegavelsen alle mente han var?

 

 

 

5

 

Den første arbeidsdagen hans som ny trygdesjef i Mevik opprant med sol fra skyfri himmel. Det var som om værgudene hadde bestemt seg for å være med på å markere inngangen til en ny æra og avslutningen av en annen.
Da trygdesjef Rolf Pedersen denne flott maidagen startet på sin spasertur mot kommunehuset, gikk turen gjennom et sted som var sterkt splittet i synet på ham. For noen var han nok et bevis på at kommunen i stor grad var som ei søppelfylling for avdankede og halvgale søringer som hadde fått premiert sin udugelighet ved å bli sendt nordover. Flere titalls av dem hadde gjennom årene kommet hit, og bekreftet denne historiske tradisjonen. Mellom husene gikk historiene om og erfaringene med forfylla lærere, halvgale sosionomer og udugelige leger som var blitt belønnet for sin galskap med stillinger i nord. Mevik var intet unntak. Stedet hadde til og med en gang blitt velsignet med en sexgal prest. Prestegjerningen hadde endt på en tur med Mevik damekor da presten naken hadde vandret gjennom hotellkorridoren og prøvd å komme seg inn på flere rom. Av tilstanden hans kunne kvinnene som åpnet døra raskt tolke at det ikke var guds ord han hadde til hensikt å servere dem. Nå hadde de kanskje også fått en trygdesjef i samme kategori. Om han var sexgal visste de ikke. At han gikk til jobben den første dagen fjernet imidlertid tvilen hos mange av dem; nok en forfyllet søring hadde inntatt stedet.  De var ikke bare overbevist, men hellig overbevist om at hans karriere var over før den hadde startet. Heldigvis for ham hadde noen hadde fått med seg at det ikke var så dårlig stelt med Jacobsens arvtaker som ryktene skulle ha det til. Flere av dem hadde sett mannen bak rattet etter at han skulle være tatt for fyllekjøring. At søringene var frekke visste de, men så frekk kunne ingen være at de satte seg i bilen og kjørte dagen etter at de hadde mistet både førerkort og ære! Selv da de fleste forstod at fyllekjøringa måtte være rent oppspinn eller i beste fall en liten misforståelse, var det likevel flere som håpet at det var sant. De fryktet at en ny mann i Jacobsens stol ville ødelegge den trygdekarrieren de så fram til å få. Jacobsen hadde vært behjelpelig når de stanget hodet mot regelverket og lovrytterne i det store huset i Oslo. Han hadde ikke vært den som første søkte seg til paragrafene. Han hadde til og med hjulpet flere av dem i slalåmkjøringa i Folketrygdloven.
Heldigvis var ikke alt i Mevik enten sort eller hvitt. Det fantes også dem som mente å vite at det var nettopp på grunn av Jacobsen noe tvilsomme dobbeltrolle i jobben at denne karen var sendt hit. At det var nærmere sannheten enn fyllekjøringa hadde de ingen anelse om.
De ante heller ikke at mannen som denne dagen vandret mot kommunehuset hvor trygdekontoret holdt til, var en av dem som visste sannheta om Jacobsen. Det hadde blitt stilt spørsmål om det var riktig å gi Jacobsen en ny tittel i stede for sparken, men det visste seg at hjertelaget i det store huset i hovedstaden var større enn det tusenvis av trygdeklienter rundt omkring i landet, mente.  
Hadde han kunne hørt og sett hva som skjedde innenfor veggene på det hvite kommunehuset på høyde over bukta, da han gikk opp bakken denne fjerde maidagen kl.07.45, ville han sett spesialrådgiver Jacobsen sitte på en stol og studere lappen han hadde strevd med i flere dager. Lappen var i og for seg grei nok; det var ordene han måtte ha nedpå den, han strevde med. Han hadde laget et utall utkast til en velkomsthilsen, men han hadde vraket dem en etter en. Nå var han fortvilet. Vanligvis var han ikke en mann av få ord. Sant å si var han en som ofte tok ordet og han hadde meninger om det meste. Men å måtte ønske velkommen en mann som skulle ta over jobben hans i tillegg til at han, antakelig den eneste i denne kommunen, visste at hans avgang skyldtes noe helt annet enn det som var den offisielle versjonen, var nærmest en uoverkommelig oppgave. Han hadde vurdert å bli hjemme, si at han var syk. Men han ville ikke svikte sine ansatte. Han måtte være solidarisk med dem på denne vanskelige dagen. Minst en av dem slet med tanken på den endringa som lå foran henne. Den andre var han mer usikker på. Hun hadde i alle fall ikke gitt utrykk for at hun syntes det var leit at han hadde valgt å trekke seg. Grete hadde ambisjoner det visste han. Irene hadde bare håpet om gode dager, fri for konflikter og tid til å stelle hjemme. Hun stelte på kontoret også. Nå studerte hun et pent dekket kaffebord som ble prydet av en foreløpig tom blomstervase og ei gedigen hjemmelaget marsipankake. Jacobsen elsket hennes kaker. At det var hun som var blitt tildelt jobben med å bake, skyldtes ikke at han på noen måte utnyttet sine ansatte. Tvert om! Hun hadde fått oppgaven fordi bakeriet ikke var i stand til å levere kaka så tidlig på grunn av den lange helga som hadde vært. Men sant å si var hun, ifølge han som nå skulle være spesialrådgiver, minst like dyktig til å bake som bakeren fra Tyskland som hadde tråkket inn i Mevik på sykkel en sommer for noen år siden, og ikke klart å finne veien hjem igjen. Men veien til kvinnehjertene hadde han raskt funnet, og nå var det minst to ekteskap han hadde fått skylda for å ha ødelagt! Og som de to erobringene ikke hadde vært nok; denne vårdagen gikk en lærer fra Østlandet som hadde dukket opp noen måneder tidligere, rundt med stor mage, og i husene slo misfornøyde bakerikunder at hun var bedre hevet enn de brød bakeren av og til solgte.
Men ingenting av dette visste han som var nesten framme ved inngangsdøra til sin nye jobb. Han ble passert av en bil med et reklameskilt som fikk ham til å mistenke at det nok ble en bukett på ham i løpet av dagen.
 Jacobsen som hadde løpt ned trappa fra spiserommet i andre etasje der de skulle ha den offisielle mottakelsen av mannen som hadde tatt jobben hans, møtte ganske andpusten og nervøs sin nye sjef like innenfor døra til ekspedisjonen. Han var særdeles overstrømmende. Det var ikke måte på hvor velkommen hans arvtaker skulle være.
I sin velkomsttale som den nyutnevnte spesialrådgiveren holdt for den nye innbyggeren i Mevik, en halvtime senere la han vekt på hvor enestående det var at Mevik hadde klart å lokke til seg en så kompetent mann. Han skrøt uhemmet av all den kompetansen folk i Rikstrygdeverket hadde, og glemte for en stund alle de utbrudd han mange ganger hadde hatt mot den samme kompetansen. Jacobsen slo fast, etter å ha hyllet dem som mer enn noen andre irriterte ham, at jobben var krevende, så krevende at han så fram til å kunne løfte sjefsrollen av sine skuldre.  Han pekte på at trygdekontoret var en viktig aktør i bygda, og håpet at den servicen de så langt hadde ytt, ville bli ytterligere styrket.  – Vi er kanskje den aller viktigste bidragsyteren til et godt liv for folket her, og det håper jeg at vi fortsatt skal være.  
- Og som trygdesjef er du folkets mann, slo Jacobsen fast. Hva han mente med det skulle det ikke gå lang tid for den nye sjefen å få et klarere bilde av. 
Den nye trygdesjefen som ikke var like vant til å håndtere slike situasjoner, hadde likevel forstått at det var nødvendig å holde en tale til sine ansatte. Han fortalte dem at han virkelig hadde gledet seg til å møte dem, og så fram til et godt samarbeid. 
– Og til deg Jacobsen vil jeg si at det nok ikke er så lett etter alle disse år å måtte tre tilbake og få nye oppgaver. Jeg håper likevel at du skal finne din plass slik at vi sammen kan jobbe til beste for Folketrygd som er Europas beste sikkerhetsnett for befolkningen. Den karakteristikk hadde han egentlig stjålet fra trygdedirektøren som hadde brukt det i sin tale på Rikstrygdverkets julebord. Og siden han delte oppfatningen, ja at han faktisk mente at Folketrygden på enkelte områder var altfor god, syntes han det var greit å bruke det.
Under hele talen så han ned i på manuskriptet han hadde skrevet kvelden før. Han fikk derfor ikke med seg Jacobsens ansiktsuttrykk. Han fikk heller ikke med seg at både ordfører og et par tre andre av sjefene i kommunen fikk den bekreftelsen de trengte. Jacobsen ikke hadde gått av av egen fri vilje! Han var blitt tvunget ut!  Jacobsen som elsket marsipankake, slet med nytelsen. Skjønte de hva denne karen de hadde sendt fra Oslo, egentlig hadde sagt?
Det hadde de!  Allerede før den nye trygdesjefen hadde fått satt seg i Jacobsen stol, var Jacobsens tidligere forklaringer om årsaken til at han ikke lenger skulle sitte ved sjefsbordet i kommunehusets kantine, uten rot i virkeligheten. Den nye trygdesjefen talte ikke kun for å introdusere seg overfor sine nye medarbeidere, han talte i trygdesjef Jacobsens faglige begravelse! Det var tanker både rådmannen og ordføreren holdt for seg selv da de takket Jacobsen for sin store innsats. Ordføreren mente Jacobsen hadde vært en svært viktig mann for Meviksamfunnet, og at hans innsats hadde vært uvurderlig. I følge ordføreren var Jacobsen en av de viktige årsaker til at folk trivdes i Mevik. – Vi har hatt våre utfordringer i denne kommunen, og da har trygdekontorets bidrag vært uvurderlig. Jeg håper, gode venn, at kontoret fortsatt skal styres i din gode og velmenende ånd, sa ordføreren.  Og han hadde rett; alle som trengte en liten ytelse fik stort sett innvilget det, og dermed slapp kommunen mange og alvorlige problem. Det hadde ordføreren sett på som en av årsakene til at folk ble her. Trivselen og samholdet i Mevik hadde vært viktige argument for ham de gangene han måtte kjempe for å beholde kjedet rundt halsen. Det hadde han gjort fire ganger. Ordføreren hadde sjøl i flere år tenkt å la seg pensjonere på Stortinget. Nå hadde han gitt opp. Arveretten til stortingsplassen var tatt fra ham. Lenger vest i fylket hadde det plutselig dukket opp en kar med de samme politiske ambisjon som ham selv. Uheldigvis for ordføreren i Mevik var han enda flinkere med kjeften. Og enda bedre til leve i partiets historiske tradisjon om " å snakke sammen”. Og det gjerne i sene nattetimer mens amatørene lesket seg i baren eller danset seg i seng med en partifelle. 
Rådmannen tenkte, ikke unormalt siden han var økonomisk ansvarlig, at han og mange med ham, hadde mye å takke Jacobsen for. Han brydde seg lite om at det nok gikk mange rundt i kommunen som hadde fått trygden sin på et litt for løst grunnlag. Det var likevel ikke kommunens penger.  Han tenkte på hvordan Jacobsen på sin måte hadde bidratt sterkt til å opprettholde både kommunesenteret, men ikke minst de mange bygdene rundt omkring i den vidstrakte kommunen.  At over halvparten i bygda hvor Jacobsen hadde vokst opp, var uføretrygda var det nok flere enn ham som av og til tenkte på.  Det var likevel husleiekontrakten kommunen hadde fått med Rikstrygdeverket om leie av kontorlokaler i kommunehuset, han lovpriste den avgåtte trygdesjefen mest for. Det holdt han kjeft om. Den ga dem gode inntekter, og var hovedårsaken til at Jacobsen bar kommunens æresnål på jakkeslaget ved festlige anledninger. Ved hver budsjettgjennomgang fryktet de at noen skulle oppdage at den kvadratmeterpris de betalte, var på samme nivå som prisen i storbyer med et langt større press i leiemarkedet enn det Mevik hadde. Sant og si stod i dag mange lokaler tomme som kunne dekket trygdekontorets behov. Pengene som hver måned punktlig trillet inn i kommunekassa fra husleiekontoret i det store bygget i Oslo, var kjærkomne. De finansierte stort sett de avdrag og renter kommunen hadde igjen på lånet til kommunehuset.  Spørsmålet var ikke lenger om denne nye karen ville oppdage det, men når han ville komme og be om nye prisforhandlinger. Ordføreren hadde levd etter partiets ord om at ikke alle løsninger trenger å bli diskutert i full offentlighet, men oftest fant sin løsning på kammerset. Nå var han allerede i gang med å utvikle en strategi for å gjøre den nye trygdesjefen til deres mann. Det ga rådmannen den trøsten han trengte for å sove godt de neste nettene. Hvilken strategi ordføreren ville bruke, ønsket han å vite minst mulig om. Han hadde selv kommet dit med store ambisjoner om å rydde opp. Det hadde han også klart; på ordførerens premisser.
Meviks nye trygdesjef fikk ikke tid til verken å studere husleiekontrakter eller sjekke grunnlaget for dem som hadde trygd. En evig strøm av folk kom innom for å hilse på ham, deriblant et par trygdede som riktignok hadde mer å snakke med den avgåtte om enn med ham. Han hadde vært forberedt på at den første dagen ikke ville være normal så han klarte, etter noen runder med seg selv, å akseptere at det ikke ble noe trygdejobbing. Men blomster og marsipankake fikk han nok av. Blomstene sørget Irene for å ta seg av. Blomster fikk de ellers bare ved fødselsdager og når en av bygdas menn eller kvinner takket for sin nye status som trygdet.  Blomstervasene ble satt i skranken, alle bortsett fra en. De røde rosene som allerede var merket av den lange transporten med bil og båt, var fra Annette. Den ville han ha på kontorbordet sitt som også var nytt. Nå var det riktignok Rikstrygdeverket som hadde sendt ham rosene og ønsket ham lykke til, men han var sikker på at de egentlig var fra Annette. I alle fall måtte det være hennes ide’. Hadde han hatt et hjem ferdig innredet skulle de fått hedersplassen der.
Den boligen boligkontorets leder viste ham etter at han var blitt høytidlig innsatt i sitt embete, var det ikke mulig å ta i bruk før flyttebilen var på plass. Ekkoene gjallet i rommene da han fikk sett den i lunsjpausen. Stor og moderne var den, men så hadde den også vært bygget som legebolig. Legene som holdt til i Mevik, trengte ifølge boligsjefen ikke et slikt botilbud. Det var det ordføreren som hadde bestemt etter noen politisk rystende opplevelser. Legene som kom hit, hadde i følge ordføreren, flere ganger vist seg å være noen utålelige raddiser. Det var, stadig i følge ordføreren, hevet over en hver tvil om at legegjerningen var tydeligvis underordnet behovet for en revolusjon for dem.
 – Om skal de være på parti med arbeidsfolk så får de faen ta meg bo som dem også, hadde han irritert instruert boligkontoret og forlangt at de havnet i gettoen som var en klynge med rekkehus der dialektene røpet at dette var folk som brukte Mevik som springbrett for å skaffe seg nye jobber der de egentlig hørte hjemme. De fleste av dem var lærere, flere av dem uten godkjent utdanning, men like nødvendig for kommunen som de faglærte. Det hadde imidlertid vist seg at de to legene som nå var på plass, for øvrig to kvinner hadde et helt annet syn på livet og revolusjonen. Den ene var gift med presten. Den andre måtte være lesbisk. Det siste var blitt avslørt da to av bygdas menn, for øvrig to ansatte i kommunen, under en nattlig seanse hadde prøvd å ta seg inn til henne, men var blitt avvist.

 

 

 

 

 

 

 

6.

 

En av dem som hadde slått fast legens legning var sosialsjefen. Han hadde selvsagt også stilt opp for å ønske den nye trygdesjefen velkommen. Sistnevnte skulle etter hvert oppdager at det nok var flere ting enn ren høflighet som kunne ha fristet mannen som ledet de sosial tjenester i kommunen, til å finne veien til trygdekontoret denne dagen. Han var som en rev i en hønsegård om han fikk nyss om at det fantes kvinner i nærheten. Han elsket kaker nesten like mye som lukten av femininitet, men den viktigste årsaken til at han denne dagen bare var nødt til å være tilstede, var hans brennende kjærlighet til journalistikken. Eller kanskje mer presist. Han elsket å se seg sjøl på trykk både i tekst og bilde. Og han hadde en forunderlig evne til å dukke opp hver gang det dukket opp noen med kulepenn og kamera. 
Den nye trygdesjefen var fornøyd og svært glad for den gode mottakelsen han hadde fått. Jacobsen ble derimot blitt stadig mer deprimert etter hvert som det nærmet seg stengetid, ikke bare fordi han følte at hans arvtaker bevist hadde klart å sverte hans gode navn og rykte, men også fordi han ikke lenger skulle være midtpunktet på kontoret. Det hjalp litt på humøret da den kvinnelige journalisten som var sendt ut fra byen litt lenger øst i fylket, dukket opp for å ta et bilde av den nye og den gamle, og lovet en god artikkel. At artikkelen senere skulle få latterdøra til å åpne seg på fullt gap i Rikstrygdeverket da avisutklippene ei uke senere vandret kontorlangs og forkynte at Jacobsen skulle hjelpe det store huset med sin spesialkompetanse, var det ingen som visste da hun vandret ut av døra med tittelen allerede i hodet: KOMPETANSE FRA MEVIK SKAL MODERNISERE TRYGDEETATEN. Flere av dem som fikk sett presseklippet mente at deres gamle kollega så satselig ut i dressen han hadde på seg. De trodde mannen som opptok det meste av bakgrunnen måtte være ordføreren. At han var sosialsjef fikk de aldri vite.
Irene som var mesteren bak marsipankaka, hadde lagt merke til at Jacobsen var mer reservert til kaka enn han vanligvis brukte å være. Hun funderte lenge på om det var noe galt med den, men kom, etter hvert som kaka ble stadig mindre, fram til at den godeste Jacobsen nok var litt lei seg fordi han ikke lenger skulle være sjef. Selv om han selv hadde valgt å trekke seg tilbake, var det sikkert ikke lett for ham. Hun hadde tenkt å være solidarisk med sin gamle gode sjef, men tok seg selv flere ganger i å tenke positivt om den nye. Han framstod langt mindre skremmende enn det bildet hun hadde skapt seg av ham før han kom.
Grete, den yngste av dem var også fornøyd. Hun hadde fått bekreftet sine mistanker om den virkelige årsaken til at Jacobsen var blitt spesialkonsulent. Hun hadde gjentatte ganger de siste ukene forsøkt å diskutere dette med sin kollega, men hadde ikke nådd fram.
Grete var også den sosialsjefen flørtet mest med på kommunehuset. Flere ganger om dagen kom han innom for å sjekke tilstanden ”hos sin drømmekvinne” som han betegnet henne. Sannheten var at en hver som gikk i skjørt i hele kommunen var en drøm for ham, i alle fall om de ikke var i fast forhold. Skjønt det siste visste seg av og til ikke å være noen hindring for den amorøse karen som i sju år hadde flydd rundt i Mevik som en verpesyk måke. I følge rykter, i ettertid er det vanskelig å si hvor pålitelig de var, førte han alle kvinner han klarte å få sett mer av enn hvitøyet, inn i ei bok med vurdering av dem. Grete hadde aldri tenkt tanken på at hun skulle få sin egen linje i boka hans. Hun mente også at det nok ikke var mange navn i boka fordi det ikke var mye sjarmerende med ham; ikke kunne han kle seg, spiste som en gris og så ut ditto også. I sitt eget hode var han Guds gave til kvinnen, tiltross for mange nederlag og stengte dører. Det var det siste som hadde gjort legen til lesbe. Men noen var det nok som hadde fått litt glede av mannens overskudd av testosteron.
Da sosialsjefen hadde kommet på land fra hurtigruta for første gang hadde han ganske utslitt av en lang og livat ferd, satt sine kofferter på bakken, slått ut hendene og utbrutt: Nog finns det mål och mening i vår färd - men det är vägen, som är mödan värd. Bortsett fra adjunkten som tilfeldigvis denne søndagen befant seg på kaia da sosialsjefen gikk i land, var det ingen som oppfattet ordene, forstod dem og kunne slå fast at mannen hadde sitert Karin Boye. At de ikke skjønte dem skyldtes på langt nær mangel på intelligens eller kunnskap. Men de var bortimot immune mot alle rariteter som kom ned landgangen; sendt sørfra! Ennå husket de fleste opplevelsen en junikveld noen år da en full mann ble kastet på land fra hurtigruta. En guttunge som stod sammen med faren og skulle beundre den store båten utbrøt; du pappa, læreran kommer tidlig i år!  
Ordføreren som hadde møtt fram på hurtigrutekaia for å ønske sin nye etatsleder velkommen, hadde mest lyst til å forsvinne. Men den lysten var særdeles flyktig. Høflig som han var, tok han vel imot karen som i bilen fram til sin nye leilighet serverte fem sitater og kommenterte fire kvinner han så fra bilvinduet. Og han var, så vidt ordføreren kunne se, helt edru! Bare det var en positiv overraskelse.  Ordføreren var etter sine mange år med klubba i hånda blitt vant til at disse som dukket opp i kommunen, ikke helt var som alle andre. Enkelte av dem hadde vært rene katastrofen, ikke for kommunen, men for seg selv. Mye tydet på at de var mer bevandret i Maos lille røde enn i det meste andre. Flere av dem hadde etter kort tid forlatt jobben for å jobbe for å solidarisere seg med ”folket på gulvet”. Men på fiskebrukene var det bedre grobunn for blærekatarr enn revolusjon så de hadde etter hvert pakket sammen og forlatt Mevik med konklusjonen om at arbeidsfolk ikke skjønner sitt eget beste. Ordføreren hadde håpet at denne karen var litt annerledes.  Det håpet fikk han bare delvis innfridd.  Det var ikke Mao, Røde Kmner eller Enver Hoxa i Albania han snakket varmest om; det var den russiske revolusjon! Mannen gikk i gang med sin ledergjerning som reinhekla gammelkommunist, og ble tatt vel vare på i det lokale laget av Norges Kommunistiske Pensjonistparti som ordføreren yndet å kalle dem som fortsatt abonnerte på Friheten og en gang i året satte seg på bussen som tok dem over til Murmansk.  Der ble de tatt imot som offisielle gjester med alt hva det innebar av russisk vodka og livlige damer. Skjønt de siste gledet seg mer over gjestenes lommebøker enn deres beundring for framgangen i dette sosialistiske landet. Sosialsjefen hadde et par ganger deltatt på disse turene før han skjønte at framtida i Mevik fantes i Arbeiderpartiet. Nå ville vittige tunger ha det til at bortsett fra litt russisk omsorg en gang i året, kunne hans nye parti by på flere med kortere skjørtelengde og strammere hud enn hva som bød seg fram hos gammelkommunistene.
Det var ikke testosteronet, men nysgjerrigheten som drev sosialsjefen til å krabbe ut av sofaen, og oppsøke mannen samme dag som han hadde startet i jobb. Sosialsjefen hadde deltatt i de fleste kontordiskusjoner utover hele dagen og trengte nå sårt en bekreftelse på at Jacobsen hadde blitt sparket nedover på rangstigen, ikke oppover som han selv hadde hevdet. Den bekreftelsen fikk han ikke. Trygdesjefen ble svært overrasket da sosialsjefen plutselig stod med et skjevt smil i døra og kommenterte kaoset som hersket med pappesker i alle rom. Men den nyinnflyttede hadde kontroll likevel. Eskene var godt merket og plassert i de rom der de hørte hjemme. Han befant seg selv i stua på jakt etter ei bokeske merket med et kryss. Der var der det var lagret beviset! Han priset seg lykkelig over at han ikke hadde rukket å finne den da han oppdaget mannen i døra. Han gikk rett på sak etter sine kaoskommentarer, og spurte om det var slik fatt med Jacobsen som alle trodde. Og for å gi hans arvtaker litt glihjelp slo han fast at det i så fall ikke være overraskende. Men den nye trygdesjefen punkterte prøveballongen som ble sendt ut, og slo, selvfølgelig ikke til sosialsjefens glede, fast at det hadde han ingen kunnskaper om.  – Å, du vet mer enn du vil si, Rolf. Sosialsjefen som bar navnet Egil Nerveien, i tillegg til yrkestittelen, smilte og inviterte sin nye etatskollega med på den lokale puben. Han takket nei. Da han flere timer senere gikk inn på hotellet for å sove der for siste gang, i alle fall i denne omgang, var sosialsjefen innom sitt fjerde hus med bekreftelsen han hadde fått om at Jacobsen hadde fått sparken.

 

 

 

7.

 

Pedersen var sliten da han som sistemann forlot kontoret sent på ettermiddagen etter sin første uke som trygdesjef i Mevik. Utfordringene var helt andre enn han hadde sett for seg eller blitt fortalt av dem som kanskje burde vite slikt.  Han hadde brukt mye tid på å tilbakevise at Jacobsen var sparket. Han gjorde det han kunne, med lite hell.  Jacobsens sykemelding kom allerede dagen etter at han var blitt spesialkonsulent. Diagnosen var det som trygdens folk kalte diffus, i alle fall om man studerte legeerklæringen. Hans arvtaker var i gang med å drive attføring av mannen. Men det var ikke Jacobsens trygdefaglige tyngde som gjorde det tvingende nødvendig å få ham tilbake på kontoret. Pedersen hadde mer enn nok kompetanse til å behandle sakene; om han bare hadde funnet dem.  Noen saker var som forduftet. Han endevendte trygdekontoret; til ingen nytte.  Ettersom han var opplært til å behandle alle saker i full diskresjon, og kun involvere dem som tilhørte etaten om det var nødvendig, var det han fjernt for ham å spørre de to som daglig vandret rundt på kommunehuset med verktøykasser og gode historier, om mye annet enn det som vedkom deres fagområde. De to vaktmesterne gikk bare under navnet Black and Decker. De hadde fått navnet sitt etter at de vandret på land fra hurtigruta med sitt nye vidunderredskap under armen. På ei messe de hadde fått lov til å reise på, ble den elektroniske bormaskinen presentert. Der hadde de fått den første åpenbaringen. Nå stod verktøy fra produsenten på geledd på verkstedet de hadde. Og de rykket ut med maskinene når det var nødvendig.
 Den nye trygdesjefen så ut til å være mer selvhjulpen enn søringer flest.  Med dem hadde de både dårlig erfaringer og gode historier. Denne karen hadde foreløpig bare bedt om hjelp til å få skrudd opp ei hylle der et utall brune permer med gullskriften Lov om Folketrygd nå stod korrekt plassert.  Hadde den nye trygdesjefen imidlertid hatt fantasi og evne til å søke hjelp utenfor den lille trygdeverden på kommunehuset, ville han sluppet mye tenking og frustrasjon. På det lille vaktmesterkontoret var nemlig Jacobsen for lengst omdøpt til fyrbøteren. Det var ikke få sekker med papir som hadde blitt til aske i ukene før den nye fremmede dukket opp i Mevik.  Dessverre hadde Jacobsens saksbehandling i fyrrommet ført til mye ekstraarbeid for vaktmesterne. Når de kom om morgenene måtte de ta vare på restene av de papirene ovnen ikke hadde klart å ta hånd om, og det var flere kjenninger som hadde reist seg av asken. De forsvunne sakene var ikke forduftet som trygdesjefen trodde; de var blitt til hvitt pulver som snart skulle forbedre jorda i flere kjøkkenhager som en søring ville benevnt det, men som her var potetåkre med innslag av gulrøtter og neper. De mest avanserte hadde imidlertid prøvd både salat og tomat uten helt å lykkes.  Vaktmesterne hadde vært inne på tanken om å gi beskjed til den nye om hva de hadde opplevd, men de lot det være. Det var flere i deres egne familier som hadde hatt glede av Jacobsens saksbehandling. Om trygdesjefen de hadde sendt fra Oslo, ikke hadde fantasi nok til engang å tenke tanken om saksbehandling med fyrstikker, så var det hans problem. Karene med verktøykasser var helt ukjente med at fystikkmetoden aldri hadde vært omtalt i noe rundskriv eller på noen etatsopplæring.
Trygdesjef Pedersen som ikke hadde mer enn ni døgns erfaring fra Mevik, og enda kortere tid som trygdesjef, lyktes ikke å få attført Jacobsen. Det skyldtes ikke at den gamle trygdesjefen var uvillig eller at den nye ikke hadde attføringskunnskap. Det var bare umulig å få tak i ham. Han svarte ikke på telefon når han ringte, og da han til slutt hadde tatt avgjørelsen om å oppsøke sin forgjenger hjemme, ble han møtt av ei stengt dør og gardiner som var trukket for. Den lille runden han tok rundt huset, tydet heller ikke på at Jacobsen holdt seg skjult bak de nedtrukne gardinene. Huset var tomt. Den gamle trygdesjefen som noen dager tidligere hadde blitt hyllet i lokalavisen for sin lange tjeneste, men ikke minst også for sin dyktighet, var rett og slett borte. Det samme var båten som han aldri fikk vite at Jacobsen hadde i den nyanlagte småbåthavna. Båtplassen var like tom som det kontoret Jacobsen hadde forlatt mandag ettermiddag. Videre undersøkelser fikk han ikke foretatt, men hadde han det, hadde han fått vite at Jacobsen hadde ei hytte en times båttur lenger nordøst i fjorden. Der var det både veiløst, strømløst og telefonløst.   Han kunne aller minst tenke seg at en forhenværende trygdesjef hadde forlatt sitt bosted under en sykemelding. Det stred da mot alle regler! Og det kunne få konsekvenser! Normalt sett ville en sykmeldt ved en slik avsløring fått brev fra sitt trygdekontor hvor det ble påpekt hvor alvorlig et slikt brudd på reglene var. Han hadde nok vært inne på tanken den nye trygdesjefen også om å få av gårde et brev. Problemet var bare at et slikt brev jo ikke ville nå en mann som ikke var på den adressen han skulle være.  Han hadde derfor bestemt seg for å gi Jacobsen litt mer tid. I verste fall ville han be Jacobsen ta ferie framfor å bryte reglene på en så hårreisende måte. Om Jacobsens lettsindighet kom ut ville det jo undergrave etatens regler og autoritet. Hvordan skulle det bli om alle fulgte Jacobsens eksempel?  Han hadde enda to uker igjen av sykemeldinga med den diffuse lidelsen. Trygdesjef Pedersen håpet at gardinene hjemme hos Jacobsen da var trukket fra.
I løpet av sin første uke i den nye jobben hadde Pedersen fått over førti samtaler fra folk i Trygdeetaten. Flere av dem var fra kolleger i andre kommuner i fylket som så fram til å se han på neste møte i Trygdesjeflaget.  Et par av hans gamle kolleger ringte fornøyelsens skyld.! De ville ha bekreftet at det valget deres kjære Rolf hadde tatt om å bli trygdesjef, var feil fra begynnelsen til den slutten de snart så for seg på hans trygdesjefkarriere, langt nord for gudsfrykt og moral. De øvrige som ringte fra trygdens høyborg, skulle ha fortgang i saker Jacobsen bokstavelig talt hadde brent så sterkt for at de krevde en ny runde med vurderinger. De var lei av å se på at pengene strømmet ut av trygdekassa i Mevik like raskt som vannet i Akerselva, og det helt uten at det fantes hjemmel i Lov om Folketrygd for en slik pengestrøm. Han hadde klart å finne et par av sakene, og slått fast, ved hjelp av sine to kvinnelige kolleger med lokale kunnskaper at det beste nok var å opprettholde Jacobsens konklusjon om at uføretrygd var uunngåelig, om enn ikke berettiget. Det siste sa han ikke av respekt for sin egen faglige kompetanse og autoritet.  Konklusjonene de måtte trekke var smertefulle, men for kontorfredens skyld ga han seg uten å være helt overbevist. Det hjalp litt at han under gjennomgangen av disse sakene, hadde oppdaget at Grete hadde gode kunnskaper om både forvaltning, rundskriv og regelverk. At hun i tillegg så ut til å finne seg vel til rette med ham som trygdesjef, føltes godt denne fredags ettermiddagen da han sliten låste seg ut av kontoret.  Det var da også hun som hadde trøstet ham de tre fire gangene i løpet av uka han var blitt bedt om å reise til helvete av trygdeklienter som før de møtte ham, hadde sett for seg en annen framtidig forsørgelse enn arbeid. Mest sjokkerende var da ei kvinne i 40 årene ikke bare hadde bedt han finne seg første transportmiddel til et varmere sted, men i tillegg hadde slått håndveska i bordet med slik kraft at kaffekoppen hans hadde veltet. Truslene om evig pine og ei utrygg framtid i Mevik, mente Grete han skulle ta med knusende ro.
At Annette ikke hadde ringt var imidlertid litt tyngre å forholde seg til.

 

8
Tung hadde uka også vært for mannen som denne samme ettermiddagen lå på knærne i fjæra og sløyde torsk. Han så fram til måltidet som snart skulle på bordet på kjøkkenet i det lillehuset som lå ensomt til i den veiløse, strømløse og telefonløse bukta. Det traumaet som hadde preget ham i flere døgn, var avløst av en intens virketrang og iver etter å sette planen ut i livet. Han hadde gått gjennom den flere ganger i løpet av dagen. Innimellom hver torsk han dro opp, hadde han fornøyd konstatert hvor genial han egentlig var. Planen ville føre til at han kunne gå videre i livet uten å være en merket og nedbrutt mann. At han ikke hadde kommet på dette før! I flere dager hadde han bare ligget på divanen i stua, og stirret i taket. Han hadde nøyaktig antall spiker som var brukt i takplatene. Han hadde studert fluene som kom fram fra sine skjulesteder mens hodet var preget av kaos og tanker som ikke tåler dagens lys uten å bli straffet.
Allerede før hans arvtaker hadde avsluttet den forbannede talen sin hadde han forstått at ei sykemelding ville lette hverdagen hans de neste ukene. Han hadde blitt offer for det mest brutale karakterdrapet i Meviks historie. Og drapsmannen så ikke engang ut til å skamme seg! Sykemelding hadde det ikke vært vanskelig å få. Legen som han kjente godt fra utallige møter, hadde full forståelse for at arbeidspresset hadde vært så stort at det var nødvendig å få tid til å komme til hektene igjen.  Samtalen hun hadde med ham, bekreftet at det ikke stod særlig godt til med mannen som nå skulle være spesialkonsulent. Legen var en ivrig leser av medisinsk litteratur, og hadde akkurat lest om hvordan kraftige psykiske belastninger kunne gi somatiske problem. Og før hun nesten hadde fortært artikkelen hadde hun vært så heldig å få sitt første tilfelle! Foran henne satt en mann som var et offer for traumatisk stress! Det var verdt å studere nærmere. Hun så fram til å følge ham opp.  Dessverre for Jacobsen var den lidelsen han hadde, ganske ukjent, også for leger, så i sykemeldinga ble det slått fast at han var overarbeidet. Det var en diagnose flere enn ham gikk rundt med i Mevik. Det gjorde ham nettopp så folkelig som det han ble oppfattet som.
Allerede før han gikk inn på legekontoret hadde han staket ut kursen til den veiløse, strømløse og telefonløse bukta. Der ville han kunne være alene, langt borte fra rundskriv, folketrygd og den drittsekken som hadde drept hans gode navn og rykte. Og som etterpå hadde prøvd å være hyggelig mot ham. Kona hadde allerede vært borte i flere dager, så det var ingen som kunne stoppe ham.  Hun hadde for øvrig vært glad for å kunne få en pause fra mannen som de siste ukene hadde blitt stadig vanskeligere å forholde seg til. Han var ofte irritert, søvnløs og deprimert. Han gikk tidlig på jobb og kom sent hjem. Ofte i verre humør enn da han gikk. Hun forbannet Rikstrygdeverket som ikke hadde kunnet la mannen hennes være i fred, og hadde valgt å ta seg en soltur da dagen nærmet seg da mannen hennes ikke lenger skulle være sjef. Nå nøt hun livet og sola fra en skyfri himmel tusenvis av kilometer lenger sør på kloden. Hun hadde av ren høflighet spurt om ikke han også kunne ta seg litt fri og bli med nå som han fikk bedre tid. Heldigvis fikk hun det svaret hun hadde håpet.  
             Ettersom det var natt da han hadde løsnet båten og satte fart utover Mevikfjorden, var det få om noen som så ham selv om det allerede var lyse netter her under polarhimmelen. Da de første bølgene fra båten hans slo mot fjæresteinene langs fjorden hadde han tenkt ut den første løsningen på sin situasjon. Hodet hans var kaotisk og løsningen den mest nærliggende nå som han følte seg faglig kledd naken, og fratatt både ære og jobb. Det fantes kun en vei ut av dette. Før han hadde rodd i land med lettbåten og nådd opp til huset hadde han imidlertid innsett at ingen ville ha forståelse at han hadde handlet i nødverge. Han måtte regne med minst 10 år for overlagt drap om han ble avslørt. Faren for det var stor ettersom det kunne være vanskelig å få arvtakeren ut på sjøen og arrangere ei drukningsulykke.  Dette kunne kaste stygge mistanker mot ham. Han var heller ikke sikker på at han ville få jobben sin tilbake. Han hadde lenge skjønt at Rikstrygdeverket hadde ham under oppsikt. De hadde ikke vært fornøyd med hvordan han praktiserte trygdelovgivninga.  Om den nye trygdesjefen forsvant på det dypeste stedet i fjorden med stein rundt føttene og kul i hodet slik planen hadde vært, ville han trolig fortsatt gå rundt i Mevik ensom, venneløs og med et rykte som ville knuse selv den minst ærgjerrige. Før han rodde i land i bukta nedenfor det lille hvite huset som var omkranset av en utedo, et lite fjøs og et uthus, hadde han gitt opp. Han hadde lagt skjebnen i Guds hender. Nå var hans forhold til sistnevnte slik at han ikke kunne regne med særlig hjelp og støtte derfra, men i en slik stund var selv det miste glimt av håp god å ha.
Det eneste han fikk med seg de neste dagene som han tilbrakte på divanen, var værmeldinga på batteriradioen. I hodet dukket den ene tanken etter den andre opp innimellom konstateringer fra meteorologer om skyer, nedbør og vindforhold. Etter knapt ett døgn hadde han kommet til den sørgelige konklusjonen at det beste nok var å bruke tau. Det hadde han nok av i uthuset. Et par ganger var han på vei ut for å finne det fram, men da han underveis ikke klarte å bestemme seg for om han skulle gjøre det i uthuset eller på utedoen, gikk han tilbake til divanen.  Og det var der han ble bønnhørt. I alle fall stod løsninga og livslykken klart skrevet for ham. Og det takket være en meteorolog. Hans meldinger om nordøstlig bris og en bølgehøyde på under en meter, brakte livet tilbake på divanen.  Nå skulle de få se, både Rikstrygdeverket og den nye hvem som var den store helten i Mevik! Aldri har vel et torskemåltid smakt bedre enn det gjorde denne fredagen tidlig i mai ved kjøkkenbordet i det lille hvite huset i den vakre bukta. Selv fluene som fikk nyte restene av fisk og bein, så ut til å ha fått det gode livet tilbake.

 

9
Da den forhenværende trygdesjefen med ny livsgnist sovnet tilfreds på divanen med magen full av torsk, poteter, og tarmene velsmurt av godt smør, og fluene fornøyd undersøkte rommene etter måneder i vinterdvale, stakk den nye trygdesjefen bankkortet inn i automaten, tok ut noen pengesedler og studerte saldoen med et tilfreds smil om munnen. Han var kommet over den fasen da han måtte ha slike kvitteringer liggende flere steder huset.  Han visste at pengene på kontoen ikke lenger var en drøm som daglig måtte bekreftes. Huset peis hadde fått sin første prøve da han satte den brennende fyrstikken mot papirklumpen som forsvant som litt varm røyk mot himmelen over Mevik.  Følelsen av at han hadde brent opp penger hadde et kort øyeblikk fått angsten til å overmanne ham, men han hentet seg raskt inn igjen. Han var bestemt ikke en mann som svidde av kapitalen. Innflyttinga i den nye boligen hadde imidlertid vært god medisin mot den gjerrigheta han selv mente han ikke hadde. Hun som noen måneder tidligere hadde valgt friheten framfor ham, hadde derimot altfor ofte mer enn antydet at han ikke bare var den kjedeligste mannen i blokka, men også en av de mest gjerrige. Det første gjorde han ikke forsøk på å utrede nærmere. Det siste fikk han kraftig tilbakevist her i Mevik.  Nå forsvant pengesedlene ut av lommeboka hans i et tempo større enn noensinne. Han hadde selvsagt prøvd å unngå de store utgiftene, men når antall vinduer var fire ganger så mange som dem han hadde dekket til sørpå, gulvarealet tre ganger så stort og antall rom dobbelt så mange, måtte det koste. Og det gjorde det. De to første handlerundene hadde vært ganske smertefulle, men han slo seg stadig mer løs. Det kostet å skulle bo i et møblert hjem.  Forholdet til de to kvinnene på kontoret hadde blitt så godt at han et par ganger hadde dristet seg til å spørre dem til råds om huslige innkjøp og innredning. Men han hadde ikke bare fått råd, de hadde også tilbudt ham hjelp til å komme i orden. Begge hevdet at innredning hadde de virkelig peiling på så det var ikke kun moderlig omsorg de følte for en som framstod litt hjelpeløs av og til i alle fall når de var snakk om annet enn Lov om folketrygd. Tanken på at fremmede skulle se hva han hadde i eskene som skulle tømmes, var imidlertid så vanskelig at han hadde takket nei. Et par ganger hadde han nok tenkt at det hadde vært hyggelig om Grete kom, men han tok seg i det.
Det han ikke visste var at de mange innkjøp han måtte gjøre for å komme i stand, tydeligvis var bra for hans renommé. De kjøpmenn som fikk besøk av ham, hilste blidt da han kom, takket enda blidere da han betalte og var svært så hjertelig da de ønsket ham velkommen igjen før han lukket døra etter seg. At de nærmest danset på gulvet av fryd når han var gått, fikk han aldri med seg. Nærmest uten unntak klarte de lokale kjøpmenn å få ham til å kjøpe det de mest ønsket å selge ham; de dyreste varene de hadde i butikken. Det var varer de selv i lettsindige øyeblikk hadde latt seg overbevise om å ta inn uten at de reelt sett hadde vurdert hvilket markedspotensial produktet hadde. Designmøbler og det som følger med slike møbler av dekorative ting, var ikke det folk i Mevik drømte mest om.  Ryktene om hans gode smak gikk imidlertid raskt over til en konklusjon om at god smak kostet. Derfra var det ikke langt til konklusjonen om at søringen som nå skulle styre over deres trygdeliv, hadde flust med penger.  Dessverre var det nok også dem som mente å vite at det var trygdepengene som fant veien til kasseapparatene. Men det var helst hos dem som hadde møtt veggen i trygdemølla, at slike kriminelle tanker hadde grobunn.  Og uheldigvis for dem, men til gagn for trygdesjefen, hadde de innflytelse kun på valgdagen hvert annet år. Og selv da var deres innflytelse av ringe kvalitet etter at de hadde forlatt stemmelokalet.
Allerede få dager etter at flyttebilen hadde forlatt stedet, og dagen etter at han hadde startet sine innkjøp, nådde ryktene og konklusjonen den lokale banken; der ble den til en bekreftet sannhet. Det var møbelhandleren som satte dem på sporet da han leverte inn dagens omsetning, og kunne fortelle at det hjalp godt at det var kommet en ny mann til byen. Banken som ikke hadde flere ansatte enn trygdekontoret, men litt mer penger å rutte med, ble bestyrt av en mann som hadde fingrene borti det meste. Han var bare noen få tastetrykk og en telefonsamtale unna den nye kunnskapen. – Å dæven, var det eneste han sa da han fikk sannheten om Rolf Pedersens økonomiske status. At banksjefen som jo tilhørte en stand med et mer dannet språk enn det mest folkelige, anvendte et slikt uttrykk skyldtes mer enn overraskelse over de sju siffer som lyste mot ham på dataskjermen. Banksjefen brukte sin barndomsdialekt, om enn litt avslepen som en språkkjenner ville sagt det. Han var en av bygdas sønner som hadde kommet hjem da utdannelsen var i boks og praksisen innenfor flere bankluker lenger sør i landet var variert nok til at han nå kunne smykke seg med tittelen banksjef. Han var ikke den eneste som gledet seg over det. Ordføreren brukte ham ofte som et lysende eksempel på hvordan lokale gutter fikk muligheter i Mevik etter endt utdanning. Fiskebåtene og fiskebrukene var ikke de eneste mulighetene kommunen kunne tilby sine ungdommer om de ville utdanne seg. Hva han mente om framtida i Mevik for jentene, sa ordføreren ingenting om. Flere av dem hadde konfrontert ham med dette, men han ba dem alltid om ikke å være så hårsåre. Og hevdet at også de hadde ei god og trygg framtid i Mevik. Det var jobber til dem både i barnehagen, på sykehjemmet og i butikkene. Sammen med jaktkamerater og partivenner hevdet han alltid at disse revolusjonens døtre manglet kun en ting, og at det var det de burde gi dem. Flere av dem som hørte hans medisin kunne bekreftet at de nok hadde prøvd med den kuren, men at de ikke var mottakelig.
 Selv om han ufrivillig ble brukt av kommunens fremste mann, hadde dessverre ikke alt gått banksjefens vei etter at han kom hjem til sine egne. Yrkesmessig hadde han fått seg noen skudd for baugen ved å involvere banken i prosjekter som ordføreren hadde brent mer for enn ham. Men ettersom flertallet av styret i banken var jakt- og fiskekamerater av ordføreren, enten de nå kom fra høyre eller venstre, hadde banken måttet bokføre tap på hotellet, et fiskeproduksjonsanlegg som skulle produsere loddrogn og blåskjell for det japanske markedet, en turbuss, en bedrift for produksjon av arbeidslamper, en reketråler og et firma som hadde en forretningsplan så genial at kommunen først etterpå skjønte at det hele var ren svindel.  At flere hadde gjort gode penger på disse prosjektene, og at de alle hadde bidratt til valgseier for den driftige ordføreren, var tungt å svelge for banksjefen. Det hjalp lite at han kunne stå rakrygget og vise til sine innvendinger når årsregnskapet var dårligere enn det burde ha vært. Tapte penger var tapte penger for banken uansett hvor edelt motiv det hadde vært for å bruke dem. Å legge fram tapstallene etter konkursene hadde en viss preventiv effekt. Men den var tidsbegrenset. Stadig nye delegasjoner med kreative folk ble tatt imot på ordførerkontoret, og mens smørbrødene fra hotellet forsvant ned i glupske mager, fikk ordføreren investeringslysten tilbake. I kommunen var folk flest vant til at prosjektene til ordføreren ofte ikke hadde livets rett.
 Privat hadde hjemkomsten ikke bare vært fylt med smil og framgang for banksjefen.  Han hadde måttet se at kona han hadde brakt med seg, først forsvant inn døra til bakerens første hybel, for deretter å søke tilflukt i armene til hotelldirektøren som hadde adskillig flere kvadrat å boltre seg på.  For å unngå for mye samkvem med de nevnte herrer etter sine nederlag, hadde banksjefen trukket seg ut av den lokale Rotaryklubben og inn i hjemmets lune rede. Og det med henne som en dag hadde gått på land av hurtigruta og inn som bestyrer på Kveldssol, stedets alders- og sykehjem.
Om noen på dette tidspunktet skulle komme på den i og for seg gode tanke om at banksjefen hadde innsett sine nederlag, og slått seg til ro med sin nye kvinne, så er det beklageligvis ikke helt sant. Kvinnen som styrte veien mot slutten for de gamle i kommunen, var fortsatt drømmen for ham, men han var som alle andre et menneske med både følelser og tanker. Da disse to elementene i menneskenaturen hadde forent seg i banksjefens, etter manges mening, kloke hode, hadde planen tatt form. Han var sikker på at han skulle få revansj og gjenvinne den anseelsen han trodde han hadde tapt. Det siste var langt fra tilfelle.
At folk byttet partnere i Mevik, var heller ikke lenger noen sensasjon unntatt for de få som fortsatt hentet styrke fra høyere makter og møttes ukentlig for å forberede den årlige basaren på bedehuset. Der bidro banken med både fruktkurven som etter hvert hadde fått et stort innslag også av søtsaker, og en mengde andre gevinster. De moralske vurderingene som ble foretatt over sysaker, kaffebord og strikkepinner kom banksjefen derfor godt ut av.  Selv etter at bestyrerinna på sykehjemmet plutselig hadde blitt observert på vei ut av banksjefens staselige bolig tidlig en søndags morgen, fantes det tilgivelse for ham. Bestyrerinna som hun ble kalt, ble derimot først tilgitt da hun fikk sitt ja fra banksjefen i ei sjømannskirke på et sted der sola skinte og vaflene ble fortært av stadig færre sjømenn. Da gifteringen skinte på bestyrerinnens finger konstaterte bedehusfolket at de nok en gang var blitt bønnhørt, og brukte det for alt det var verdt.
Bønnemøter og fallerte prosjekter var totalt ukjent for mannen som hadde ni dagers erfaring fra Mevik, og som hadde hatt en så strid uke på jobben at det eneste han så for seg for den kommende helg, var å legge seg i den nye sofaen og la Mozart roe ned kropp og sinn. Ukjent var det også for ham at noen den samme dag hadde fått koblet til hans telefon. Den ga for første gang lyd fra seg da platestiften hadde nådd adagioen i fløytekonsert nummer 1 i G-dur, et av hans absolutte favorittpartier. Hadde trygdesjef Rolf Pedersen vært like overtroisk som sine nye sambygdinger, ville det faktum at telefonen ringte for første gang under hans yndlingsstykke, blitt tolket som et varsel om noe riktig godt var på vei.  For trygdesjefen var det til ren irritasjon. Men det var før han hadde løftet av rører og hørt stemmen som først presenterte seg med sitt navn. Da ringeren forstod at trygdesjefen ikke var helt med, og fryktet at han skulle bli tatt for å være en trygdeklient, valgte han også å fortelle at han var banksjefen. Han beklaget deretter at han tillot seg å forstyrre slik en fredag kveld, men han syntes det var riktig å opprette kontakt med den nye lederen av trygdekontoret, og håpet at hans henvendelse ble tatt i beste mening. Det gjorde den. Banksjefer tilhørte ikke dem Rolf Pedersen omga seg med til vanlig. Faktum var, om han fikk tenkt seg om, at dette nok var den første banksjefen han hadde snakket med. Da han ble presentert for ønsket fra banksjefen og hans kone, om å stikke innom på en kopp kaffe i stedet for å sitte alene i huset, skjønte han for første gang at jobben som trygdesjef i Mevik, nok var mer betydningsfull enn han hadde forestilt seg. Det var ikke i hans tanker at det ikke var trygdesjefen, men kapitaleieren som ble invitert.  Han var ganske tilfreds da han la på røret. Han gledet seg over at forbindelsen til omverden var opprettet, og han kunne, da irritasjonen over å bli forstyrret inne i den verden han delte med Mozart, hadde lagt seg, virkelig glede seg over at det var banksjefen som kom med den første invitasjonen. Han hadde helt glemt at sosialsjefen nærmest hadde tryglet ham om en tur på puben noen dager tidligere.
De tre kveldstimene han tilbrakte sammen med banksjefen og hans kone som insisterte på å bli kalt for Pia, ble, etter en litt treg start, svært så hyggelige. Pia som visste seg å ha bakgrunn fra Sverige, disket opp med et stort ostefat og kjeks. Kaffe som han trodde han skulle få, var skiftet ut med rødvin. De pratet om det meste, om egen bakgrunn, hvorfor de var der, hvem de egentlig var og hva som var tankene om framtida. Banksjefen hadde ikke sagt noe om at han visste at han den nye trygdesjefen var en av stedets alle rikeste. Trygdesjefen hadde imidlertid sjøl i løpet av disse kveldstimene konkludert med at det nok var bra om han forlot den store banken han hadde hatt sørpå, og ble kunde i den lokale, men solide banken i Mevik. Hvor solid den var, hadde han egentlig ikke den ringeste anelse om, men en bank som ble ledet av en slik sympatisk kar, måtte da være solid og god.
Banksjefen var også fornøyd etter at trygdesjefen hadde takket for seg. Han konkluderte med at den nye kapitaleieren i Mevik nok ikke var av den mest sosiale type eller hadde mye erfaring utenfor jobben, men han var hyggelig, belest og intelligent. Banksjefen gledet seg stort over at Rolf som han i løpet av kvelden hadde begynt å tiltale ham for, helt på eget initiativ hadde bestemt seg for å bli kunde hos dem. Og da han gikk til sengs var han ikke i tvil om at dette var en kunde som han personlig skulle ta seg av! Da Pia la fra seg boka og slukket lyset hørte hun fornøyde grynt fra mannen som sovnet med et smil om munnen.

 

 

 

10

 

Den lokale gutten som hadde klatret helt til topps i Meviks finansmiljø, hadde i løpet av noen kveldstimer sikret seg en tilvekst til dette miljøet som han håpet kunne bidra til å utvikle både stedet og seg selv. Når sant skal sies var det lokale finansmiljøet ikke mye å skryte av. Det talte, etter de krav, banksjefen selv la til grunn, kun en håndfull av bygdas menn; to fiskebåtredere, en eier av et fiskeproduksjonsanlegg, en møbelhandler og ham selv. I tillegg var en kvinne nå på vei inn. Eieren av solstudioet og kiosken hadde vokst seg stadig større på folks behov for snop og sol. Nå eide hennes selskap Mega SUN solstudioer i flere av nabokommunene, hadde kjøpt opp frisørsalongen, gatekjøkkenet og var deleier i bakeriet. Da hun var på vei til å overta aksjene i selskapet som drev hotellet, hadde han klart å få henne på bedre tanker. Banksjefen hadde selvsagt holdt seg for god til å bruke sine egne personlige forhold i argumentasjonen. Det trengte han heller ikke. Hotellet slet med å få endene til å møtes, og det årlige overskuddet var bare så vidt stort nok til å holde hjulene i gang. De økonomiske realitetene var så glassklare at kvinnen som hadde en sjelden god nese for hva som var god butikk, satset heller på mevikingenes behov for å være pen på håret og sug etter bakeridelikatesser. Det som imidlertid hadde satt fart i pengemaskinen, var hennes evne til å se markedet. Da hun oppdaget at de fremmede fiskerne som kunne komme opp i flere hundre i sesongene, var sultne etter sine besøk på puben og kafeen, hadde hun bestemt seg for at dette var noe hun måtte ta tak i. Kiosken vokste og fikk en egen avdeling med gatekjøkken, og for å utnytte markedet, fikk det åpningstid til et par timer etter at ølserveringene var stengt. En eldre fisker fra Lofoten som drev alene på havet med sjarken, kom ofte etter at han var ferdig med sløyinga, og kjøpte med seg litt mat for å nyte i lugaren. En kveld hadde han vært så trøtt at han ringte og lurte på om hun ikke kunne sende en taxi ned i havna med litt mat til ham. Det hadde fått ideene til flomme.  Da hun et par uker senere deltok på ei solstudiomesse i København hadde hodet hennes rent fullstendig over. Da fikk hun se noen spesielle mopeder som kjørte rundt med kasser foran og reklamerte med at de var på vei med sine delikatesser. Solsenger i alle mulige varianter fikk være i fred for henne. Noen uker etter at hun var kommet hjem uten nye solsenger, men med en ny forretningsplan, ble mopeden losset på land fra hurtigruta til stor hoderysting fra dem som ikke skjønte hva som var i fred med å skje. Skeptisk var også ham hun ansatte til å stå for utkjøring. Men han var blitt omvendt da han kom seg over sjokket over at han ikke skulle suse rundt på en Panter, men en moped med en svær hvit varmekasse foran.  Han beholdt nemlig halvparten av det gebyret på 50 kroner hver utkjøring kostet. Og selv om noen kunder syntes dette var i drøyeste laget, gikk butikken strålende. Det kunne også banksjefen se av regnskapstallene.  Han var nå hennes viktigste økonomiske sparringspartner. Og hun trengte det. Hun sprudlet over av ideer og trengte noen som kunne styre seg når det ble for ille. Lenge hadde hun trodd at denne søringen som hadde overtatt hotellet, kunne være en viktig forretningspartner, men det hadde hun for lengst lagt bort takket være samtalene med banksjefen. Etter hva hun nå skjønte hadde hotelleieren nok med å holde hode over vannet og pleie sin nye kvinne. Og da banksjefen hadde manøvrert henne inn i bankens styre, var hotelleieren blitt en flue på tapetet. Banksjefen tok i bruk alle gode argumenter overfor valgkomiteen som ble ledet av ordføreren for å få henne inn den øverste ledelsen av banken. Han snakket varmt om at det kanskje nå var på tide at en kvinne fikk plass i styret. Da det argumentet ble blåst bort av mannen som mente at kvinnene var i ferd med å svikte sin rolle, både som mor og husmor, var det på tide å ta de finansielle argumentene i bruk. Det kunne ikke ordføreren argumentere mot. Det var et faktum at Ellen Andersen som drev holdingsselskapet Mega Sun, i løpet av få år hadde skapt mange arbeidsplasser, var en betydelig skatteyter i kommunen, og en av de sikreste kundene banken hadde. At hun også var den med den sterkeste veksten i tilført kapital i banken de siste årene, gjorde inntrykk også på ordføreren, men uten at det rokket ved hans klare holdninger til kvinner. Han kunne heller ikke helt forsone seg med at hun hadde avvist hotellets styreformann da han desperat hadde forsøkt å skaffe tilveie kapital for videre drift. Sannheten var at han var rasende på henne. Og hevdet i sitt lystelige jaktlag at det også hun trengte, var litt mannfolk. Det hadde hun hatt. Men etter at ektefellen hadde funnet ut at det å spille andrefiolin i den ekteskapelige duoen, ikke var de strenger han ville traktere, gikk han en dag om bord i hurtigruta og forsvant. Men helt ute av livet hennes forsvant han ikke. Flere ganger hadde han ringt for å få tilbake sin underdanige rolle, men det skjedde som regel rundt tiden da avisene offentliggjorde skattetallene, og førstefiolinisten var blant de største i både inntekten og formue. Hun trengte ham ikke.
Hotelleieren gjorde imidlertid stadig nye forsøk på å overtale henne til å bli med på eiersida, men tross ordførerens sterke støtte måtte han bare innse at døren til hennes penger var lukket. Det plaget hotelldirektøren også at han generelt slet med på å komme seg inn i de kretser hvor penger ikke var noe problem. Han var ordføreren evig takknemlig for sine forsøk, men lenger enn til Rotary nådde han ikke. Der vanket imidlertid de fleste av bygdas menn av betydning, og det var en sann glede for ham hver tirsdag å kunne ønske dem velkommen til det rommet han hadde avsatt til denne klubben av menn med trang til å være bak lukkede dører. Hva de bedrev forble en hemmelighet utenfor hotellets Rotaryrom som var preget av plaketter fra klubber som hadde hatt sine folk på besøk i Mevik. En av plakettene var fra en klubb i Japan. Den var overbrakt av en kar som hver eneste vinter var hotellets gjest i noen uker mens han ledet arbeidet med å kjønnsbestemme lodde på et av produksjonsanleggene på stedet. Folk i Mevik ble da oppmerksom på at japanerne brukte lodderogn som potensmiddel, og det var ikke få som allerede i løpet av den første måneden, testet det ut på seg og sine. Effekten var det vanskelig å ha noen klar formening om, men flere mente at sosialsjefen hadde forspist seg på rogna. Dersom hans oppførsel var et resultat av mageinnholdet i laksefisken som kom inn mot kysten hver eneste vinter, var det all grunn til å forstå den japanske interessen for de gule eggene. Rundt omkring i husene lå poser med rogn nedfrosset, og ble hentet opp når behovet var til stede. Hotelleieren hadde selv prøvd det ut, og han hadde til og med servert det til henne han så gjerne ville ha med seg på eiersida. Egentlig var det ikke hans ide, men ordføreren som hadde ment det var verdt et forsøk. Dessverre hadde arbeidslunsjen han hadde invitert henne på, ikke resultert i annet enn at hun hadde flirt av ham, mens hun effektløst gaflet i seg lodderogn med rømme og rå løk. Konklusjonen han trakk var at hun neppe var en normal kvinne.  Det var selvsagt en skuffelse, og han var hellig overbevist om at en av årsakene var henne han nå delte seng med. Det hadde ikke vært en fremmed tanke for ham å kvitte seg med henne, men samtidig innså han at hun også bidro til at hotellet gikk rundt. Det hadde også vist seg mange ganger at kjønnsdriften var like viktig for ham som hotelldriften. Uføretrygden hun månedlig mottok gjorde at de lønnsutbetalingene hun fikk, ikke oversteg folketrygden krav til maksimal årlig inntekt. Hun var tilsynelatende godt fornøyd med det ekstrabidraget hun fikk i tillegg til at hun fikk dagene til å gå. At hun stort sett hadde heldagsarbeid i resepsjonen på hotellet, ble overskygget av at hun beholdt både uføretrygden og sin status i Mevik som hotelleierens samboer. Den forhenværende trygdesjefen hadde et par ganger bedt henne være litt forsiktig, men velsignet likevel hennes arbeidsinnsats. Han hadde hatt full forståelse for at hun ikke kunne gå hjemme alene med sin fibromyalgi. Hun hadde spurt Jacobsen om det kom til å bli noe endring for henne da hun hadde skjønt at en ny mann var på vei til lederjobben på trygdekontoret, men han hadde trøstet henne med at det nok skulle gå bra. Det skulle han sørge for om hun bare var litt forsiktig. Det hadde hun lovt. Det var den lovnaden som hadde skapt panikk hos henne da den nye trygdesjefen skrev seg inn på hotellet. Hotelleieren som innså at han kunne miste sin billige, statlige arbeidskraft, hadde vært helt enig med henne om at hun skulle ligge litt lavt, i alle fall de første ukene.
At den lyse og solsengebrune kvinnen som var den første han hadde pratet med i Mevik, var banksjefens forhenværende kone, hadde Jacobsens arvtaker ingen anelse om. Hun hadde ikke vært noe samtaleemne på kontoret den første uka tiltross for at drosjesjåføren hadde fortalt om hennes brudd på Lov om Folketrygd hvor det var stenge regler både for arbeid med trygd og plikt til å underrette etaten om det skjedde endring i helsetilstand og/eller inntekt som trygdet. Han hadde egentlig bestemt seg for at dette var en av de første sakene han skulle ta fatt i allerede før han var tilbake på hotellrommet etter den praten med drosjekaren. Det hadde det ikke blitt tid til. Hovedkontoret der sør i landet hadde mange flere saker som hastet enn det han på forhånd ante. Driften av trygdekontoret hadde ikke vært i de beste hender med Jacobsen ved roret, og granskningen var nå i full gang. En nordlending hadde tidlig i den første uka hans på kontoret ringt og fortalt han var på vei til Mevik. Pedersen visste at mannen var leder av den sentrale trygderevisjonen, en skikkelig pedant som mistenkte alle og enhver for snusk og fanteri. Han var ikke noe nytt bekjentskap, men de hadde ikke vært mer enn på hils i de årene de hadde vandret inn og ut av høybygget på Drammensveien. Han hadde selv lite å frykte. Da var det nok verre for spesialkonsulenten og noen av dem som månedlig fikk sine utbetalinger fra etaten.
Banksjefen hadde flere ganger vært inne på tanken om å nevne sin tidligere kone for den nye trygdesjefen da de hygget seg sammen for første gang, men han lot det være. Han hadde ikke til hensikt å gi inntrykk av at den kveldstunden han hadde invitert Pedersen til, var ment som annet enn et personlig ønske fra ham og hans kone om å få lov til ønske den nye mannen velkommen til stedet. For banksjefen var det langt viktigere å bygge tillit og skaffe seg en alliert til det som var hans egentlige prosjekt. Hans ekskone ville uansett bli indirekte rammet når prosjektet ble realisert. Det var godt nok for ham.  Den nå forhenværende trygdesjefen hadde imidlertid på et tidlig tidspunkt blitt konfrontert med spørsmålet om ikke hans ekskone bedrev trygdesvindel, men Jacobsen hadde vært klar på at hennes tilstedeværelse på hotellet ikke var ulovlig. Ellers hadde han vist til sin taushetsplikt, og dermed var saken lagt død.  Det hadde plaget banksjefen en stund. At hun som hadde påført ham sitt første nederlag etter hjemkomsten, nå gikk med hevet hode som en trygdesvindlende hotelldirektørelskerinne, var tungt å svelge.  Fortsatt slet det i hans stolthet at han var en av de siste som skjønte at hun skaffet seg mer enn ferske hvetekaker hos bakeren. Da kunnskapen nådde ham om at bakeren som trillet inn på tohjul i Mevik, hadde åpnet døra si for henne, hadde banksjefen bestemt seg for at det nå skulle bli andre boller. Hun hadde fått marsjordre.  Når sant skal sies var også

 

 moralske forargelse slik moralske forargrelser ofte er, et uttrykk for egne moralske brister. Ikke sjelden fikk en av sekretærene i den nasjonale sparebankforeninga en blomsterbukett avlevert på døra med takk for fantastiske stunder etter at han hadde vært på et eller annet møte eller en konferanse. 
Når tanken om å gå den lyshårede nærmere etter i sømmene, det som han senere skulle få vite var banksjefens tidligere kone, skyldtes det ikke noe ytre press eller personlige motiver hos Meviks nye trygdesjef. At han hadde hygget seg med banksjefen og hans nåværende kone, hadde altså ingen innvirkning på hans trang til å granske uføretrygden til den lyshårede. Han var bare opptatt av å verne om gjeldende regelverk og stoppe eventuelle misbruk av de velferdsordningene han selv var satt til å forvalte. Forarget ble han når umoral og ulovlighet dukket opp på hans eget fagfelt. På et annet sted enn der Jacobsen hadde regjert paragrafene i lovverket, ville han som trygdesjef bli tatt for å være en mann som strikt fulgte boka. Dessverre hadde årene med Jacobsen tilført trygdesjefrollen flere andre, og kanskje ikke like gode egenskaper. En av dem var improvisasjon. En annen var evnen til tilpasning til flere ulike områder.  
Tanken på at det i saksmappene på trygdekontoret skjulte seg både umoral og ulovligheter, fratok ham litt av gleden han kjente over at han var i ferd med å bli en del av Mevik.  Det hyggelige møtet med banksjefen og kona gjorde at han følte seg mer enn velkommen når tankene på hva som skjulte seg av juks og fanteri på kontoret, tok en liten pause. Det gjorde de denne søndagen. Sola skinte og han ante et håp om at det faktisk kunne bli vår her også. Dessverre varte gleden bare til han passerte hotellet, der den lysehårete kvinnen åpenbarte seg i resepsjonen da døra gikk opp, og sosialsjefen kom ut. Han var så preget av å ha vært sosial at det ikke bare dunstet gammel fyll av ham; han så direkte syk ut. Men tiltross for sin tilstand var han i stand til å fortelle om en natt fylt med fest og erotikk.  Om erotikken hadde vært med kommuneingeniøren eller de rekepillerskene han hadde møtt på puben, var det vanskelig å få noen klar formening om. Senere skulle han få erfare at både de som pillet reker og kommuneingeniøren var fra Finland. I alle fall hadde natta også gitt sosialsjefen mer enn bare en kroppslig opplevelse. Mannen snakket kav finsk-norsk, og førte hele samtalen med trygdesjefen i dette språket. Det var kanskje en overdrivelse å kalle det for en samtale. Det var mer snakk om en enetale, til dels ganske usammenhengende. Det han imidlertid forstod var at sosialsjefen hadde spist sin frokost på hotellet, og at han ofte gjorde det.  Heldigvis forstod mannen som styrte over de nødlidendes penger at han selv var såpass lidende, at det ble et kort møte. Da trygdesjefen gikk videre forsøkte han å få en kikk på den lyshårete, men resepsjonen var tom. Da han senere samme søndag gikk tilbake til hotellet for å innta en bedre middag, var den lyse og solbrune kvinnen fortsatt borte. Resepsjonen stod tom, men han kunne høre at direktøren var inne på kontoret bak resepsjonen. Og der ble han til trygdesjefen hadde fått i seg svinesteik med surkål, betalt og forlatt hotellet. Under middagen hadde han bestemt seg for hvilke mappe det nå hastet å se nærmere på.

 

 

 

11

 

Spesialkonsulent Jacobsen hadde i flere dager fryktet at noen plutselig skulle finne på ta turen inn i den lille fjorden om de så båten og røyken som steg opp fra pipa. Men han hadde kun sett et par båter langt ute i havet, og hurtigruta som passerte to ganger i døgnet. Ingen hadde interessert seg for ham selv om det nok var noen turister som hadde stått med kikkerten langs rekka, og framsagt ord om både den skjønnheten og ensomheten han omga seg med. Han hadde selv vært så tilfreds med sin egen plan at timene hadde forsvunnet sammen med det meste av snøen rundt huset.  Han lot seg begeistre av sin egen kreativitet. Ikke alle, i alle fall ikke hans overordnede, hadde alltid vært like begeistret for den samme kreativiteten. Og når sant skal sies hadde de kostet samfunnet litt ekstra. Men intet av dette hadde kommet ham til gode. Bortsett fra at folk flest snakket godt om ham, og syntes han var en trivelig kar. Hans evne til å finne fram til løsninger hadde bidratt til at mange i kommunen hadde fått et godt liv med fast inntekt fra staten.  De fleste av dem fortjente det etter å ha slitt og sloss med og mot naturkreftene som flere ganger hadde vært nær på å seire. Men de hadde berget seg i land på skjær og øyer, vendt seg til Vår Herre i de tyngste øyeblikkene, og blitt reddet i siste liten. Tungt hadde det også vært for dem som hadde sittet der hjemme på full fart mot enkestatus og farløshet. At han ikke skulle bidra for å hjelpe slike folk, var nærmest en tanke like fjern fra ham som avstanden til den solslikkende kona som han ofret få om noen tanker. Det fantes saker der han var mer enn i tvil om hvor riktig han hadde handlet. De fleste av dem som hadde kunnet glede seg over hans løsninger, var det for lengst bare skrifta på gravstøtta igjen av og aske i potetåkre. Nini Svendsen vandret derimot fortsatt rundt på sine høye hæler, høyest levende, solbrun og deilig. Stadig dukket hun opp og plaget hans samvittighet og faglige stolthet. At han også hadde brukt bildet av henne til andre ting vedkom ingen andre enn ham selv. Han hadde i disse dagene på det veiløse, strømløse og telefonløse stedet flere ganger tenkt på at bildet av henne hadde ført ham dit han var. I disse stundene hadde han dessverre måttet slått fast at det egentlig var kroppen hennes som hadde gitt henne uførepensjon. Og den var det da slett ikke noe i veien med. 
Hun hadde åpenbart seg som en gudinne for Mevik da Geir hadde brakt henne inn i deres liv. Den første gangen de så henne var hun innhyllet i en stor pels, men de som fikk møtt henne denne jula, var imponert over hva denne guttungen hadde skaffet seg.  I årene som fulgte hadde hun gitt dem mer enn en åpenbaring. En av disse få dagene en sommer da temperaturen nådde barhudnivået, hadde hun framstått om bord i sjarken til Geirs far ikledd bikini da den kom inn i havna. Og uansett hvor malplassert en nærmest naken kvinne var om bord i en 30 fots sjark ikke helt fri for dieselsøl og fiskeblod, var synet som flere hadde fått av denne sørnorske gudinne, nok til å la ordene fly som sommerfugler gjennom stedet.  Det var derfor en guds gave til hennes medsøstere at det var vintermørket som preget Mevik da Geir tok fatt som leder i banken. Nini hadde fått noen år på baken hun også, men de årene så ikke ut til å ha bidratt i negativ retning. Ingen hadde kunnet glemme den dagen hun kom i land med sjarken, og fikk tilnavnet fristerinnen. Derfor var det kanskje ikke så merkelig at kvinnene i bygda, i alle fall mange av dem, holdt henne på avstand. Og da hun etter noen år og kilo søkte seg til bakerens armer, var det flere som slo fast at de var større menneskekjennere enn deres ektemenn ville ha det til! Og at denne kvinnen hadde tillatt seg å føre bygdas egen sønn bak lyset, var ikke mer enn forventet av en slik slange.
Og nå var det dessverre den gamle og snille trygdesjef Jacobsen som måtte slite av virkningene av det eplet han hadde tatt en bit av. Fristelsen hadde blitt for stor ham også selv om det egentlig var hotellets direktør som etter et møte i Rotary, først hadde mer enn antydet at Nini var moden for trygd. Når en av hans brødre i klubben hadde snakket så varmt for det, så hadde det blitt slik. - Dessverre, kunne han nå mumle for seg selv da depresjonen hadde vært som vanskeligst å forholde seg til. Men han hadde ikke fiskerbondeoppvekst for ingenting. Han var godt vant til at svart hav den ene dagen ble ventet til sprengte garn den neste. Og akkurat nå følte han at det meste var dritt i garna. I slike tunge stunder kan selv de nordnorske selvpleiingsmekanismer svikte et godt hode og en varm sjel. Som regel er denne svikten heldigvis av begrenset karakter, slik det hadde vært for mannen som følte seg korsfestet av både sin arvtaker og samfunnet rundt ham.
Da arvtakeren låste seg inn i huset sitt med svinesteika og surkålen skvulpende i magen hadde han bestemt seg for å ta med seg noen kokebøker til sengs. Det var på tide å slippe halvfabrikata, og den ikke altfor gode maten hotellet kunne by på. Spanske kjøttboller i tomatsaus i boka om ”Tapas for en hver smak”, fikk han for noen timer til å glemme sakene han skulle ta fatt på i den kommende uke. 
For Jacobsen var det ikke kokebøker som var på kjøkkenbordet. Det var en rull med sjøkart. Skulle man komme i den villfarelse om at Jacobsen nå trengte å finne kursen hjem igjen, så er det dessverre ganske feil. Han kjente disse områdene så godt at han kunne ta seg fram og tilbake i Mevik selv med bind for øynene. Rundt ham lå lapper med vindretninger, bølgehøyder og tidspunkt for flo og fjære. Han hadde hentet fram gammel kunnskap. Han beregnet både avdrift og tid som ville gå med til han strandet ut fra hvilket punkt han ville bruke som startsted for sin gjenkomst som helt. Radioen stod selvfølgelig på, og denne kvelden var han opptatt av langtidsvarslet fra Meteorologisk Institutt. Hittil hadde de ikke vært samarbeidsvillig. Det var derimot Vidar Teisen da han startet med sitt langtidsvarsel denne maidagen. Det lød som musikk i den umusikalske spesialkonsulentens ører:

 


Han skrudde av radioen, og konstaterte tilfreds at mulighetene helt klart var til stede fra midten av uka. Det passet perfekt. Han hadde da fortsatt halvparten av igjen av tida som sykmeldt, og nesten like lang tid til kona skulle returnere fra sitt solparadis.

 

12

 

Kjedelig er et relativt begrep, gjerrig forveksles ofte med nøysom og begrepet nidkjær brukes ofte om personer som er opptatt av faglig nøyaktighet.  I det nordnorske perspektivet kan det nok trygt sies at den nye trygdesjefen som nå skulle avgjøre folks skjebne når slitet kom til å prege dem, var kjedelig. Han var ikke den som slo seg mest løs eller serverte de mest vittige eller groveste replikker. Men akkurat

 

hadde folk i Mevik sett før.  De hadde mange eksempler på at søringer hadde gått på land her som Guds ord fra landet og etter hvert blitt til fortvilelse hos dem som forfektet de samme ordene. Slik sett var det på dette tidspunktet få som hadde noen klar meningen om mannens manglende evne til sosial tilpasning. Banksjefen hadde etter deres første møte tillatt seg å antyde noe, men hos banksjefen som hadde sine planer klar for trygdesjefens framtid, fantes det ingen sterke konklusjoner i den retningen.
 Oppfatningen om at mannen var gjerrig hadde folk i den samme kommune overhodet ikke fått! Det var nok heller motsatt. Den innsatsen han allerede hadde gjort for kassadagboka til stedets møbelhandler og Mevik Elektriske og Glass & sønn hadde gitt ham status som en kunde som ikke sparte på skillingen. Han var definitivt på høyde med de fiskere som av og til etter å ha gjort gode varp, stakk innom for å glede kona med nye skinnstoler eller middagsservicer. Og jo flere malte gullkanter og blomster disse servicene hadde, jo mer var karene villig til å betale for dem, og lykkeligere ble mottakeren!
 Mange var det heller ikke i denne kommunen der snøen nå hadde sagt adjø for denne gangen, som hadde noen sterk oppfatning av ham som spesielt nidkjær. Og skulle noen mene det så skyldtes det nok mer frykt enn reelle erfaringer med mannen. Tenkte man etter var det kanskje bra at noen så nærmere på det som hadde skjedd under Jacobsen regjeringstid på trygdekontoret. De som hadde slike tanker, var nok dessverre mer preget av misunnelse over å måtte se at de selv forble yrkesaktive mens andre månedlig fikk sin faste utbetaling uten å gjøre annet enn å gå i postkassa.
Irene som bar litt preg av å kunne trylle fram godsaker av mel, egg, fett og sukker som de viktigste ingredienser, hadde også denne mandagen tatt med seg litt ”rester” fra helgas kaffekos.  Selv om den nye sjefen hennes ikke akkurat hadde trang til søtsaker til morgenkaffen, ble det et stykke av den krydderkaka med sjokoladeovertrekk hun hadde budt fram. Den usikkerhet hun hadde følt da det ble klart at Jacobsen ønsket å tre tilbake, hadde i løpet av uka med den nye karen fått seg flere nederlag. Og da kaka ble fortært, var savnet av Jacobsen nærmest borte.  
Borte var derimot ikke mappa til Nini Svendsen.  Den hadde Grete lenge håpet at han skulle spørre etter, og i den fantes en av de sakene hun hadde reagert mest på behandlingen av.  Hun var derfor fornøyd da hennes nye sjef ville at de sammen skulle drøfte saken, og se nærmere på hva de kunne gjøre. Hun hadde selv flere ganger forsøkt å få Jacobsen til å forklare de endringer som var gjort både i legeerklæringer og hennes egne konklusjoner, uten å ha fått et svar hun kunne leve med. Hun hadde heller ingen andre motiver for å glede seg over at saken på ny skulle på bordet enn de rent faglige.
At Grete hadde full kontroll over mappa var en lettelse for ham. 10- 12 saker hadde det vært umulig å finne, og han hadde fryktet at det også skulle bli det samme problemet når han skulle se nærmere på mappa til banksjefens ekskone. Banksjefen hadde på ingen måte initiert en slik revurdering; han hadde faktisk ikke nevnt henne overhode da de hadde møttes. Og det ble først under gjennomgangen av saken klart for ham hvem Nini Svendsen egentlig var.  
Heldigvis for henne var mannen som hadde skremt vettet av henne da han åpenbarte seg for henne i slutten av april, ikke helt slik hun var redd for. Foreløpig hadde han ikke stormet inn og tatt fra henne framtida som uførepensjonist og resepsjonist. Men hun klarte ikke å slå seg til ro. Hver gang hun så Pedersen passere hotellet hadde hun en sterk følelse av at han sjekket om hun var i arbeid, og det gjorde henne redd.  Uroen som preget henne i disse maidagene da måsen fløy verpesyk rundt husveggene, var tung å forholde seg til. Men nervøsiteten hennes hadde en annen opprinnelse enn en litt svak begrunnet uførepensjon. Angsten hadde begynt å gjære i henne få dager etter at hun hadde innledet forholdet til bakeren. Først var det redselen for at hennes utenomekteskapelig sidetrinn skulle avsløres som hadde fått den til å murre litt. Det var imidlertid tyskerens spesielle lyster som hadde gjort henne virkelig skremt.  Hun var langt inne i forholdet da den tyske bakerens trang til å bruke eggekrem på hennes og egne ulike kjønnsdeler, hadde kommet for en dag. At angsten som dette hadde påført henne trolig hadde kunnet kvalifisere til uførepensjonering alene, er ikke umulig. Men traumatisk stress var ikke blitt utredet i trygdeetaten og lite utredet i legevitenskapen.  Og samtaleterapien var ennå ikke et begrep. Men for Nina Svendsen hadde det ikke vært aktuelt å fortelle noen om den utradisjonelle bruken av ingredienser som foregikk i bakeriet. Hun var imidlertid ikke den eneste av Meviks kvinner som etter disse opplevelsene hadde fått et spesielt forhold til både skole- og wienerbrød. Flere av hennes medsøstre i Mevik hadde kunnet advare henne om dette. Men dessverre var ikke hennes anseelse blant medsøstrene i Mevik slik at det var naturlig å komme med en slik advarsel. For de fleste av dem tilhørte dette dessverre også en litt mørkere del av både sjelsliv, sexliv og minne. Og slikt snakker man ikke så gjerne om. Men ingen andre hadde som den lyshårete, fått en hverdag som uførepensjonist!
Meviks gamle trygdesjef hadde vårt åpen for en hver ny diagnose bare det ga folk trygd. Den nye trygdesjef hadde allerede lenge hatt problemer med å akseptere alle de nye lidelsene som etter hvert ga grunnlag for statlige utbetalinger. Seksuell eggekremangst ville definitivt vært en diagnose han hadde slitt svært hardt med. Heldigvis for den rammede var ikke dette diagnosen som hadde ført Nini Svendsen inn i uførestatistikken.
Men da noen fryktet at deres trygdestatus skulle få en brå slutt, visste Rolf Pedersen fram en helt annen side av seg enn det faglige pedanteriet de trodde han led av.  Før det overhodet var aktuelt å gjøre noe mer med saken måtte han snakke med sin forgjenger. Det slo han fast både overfor seg selv og sine to medarbeidere.  Nok en gang ringte han forgjeves til sin forgjenger. Forgjeves! Hans to medarbeidere hadde heller ikke sett snurten av Jacobsen siden han gikk ut av det på sin første dag som spesialkonsulent.  I små samfunn er det imidlertid alltid noen som vet. Og deres viten om den forhenværende kom da sosialsjefen datt innom på sin første morgenrunde på kontor der det kunne anes en lukt av kvinner, og ikke minst drømmekvinner.  Nå skal det sies at sosialsjefen nok hadde hatt bedre dager enn denne mandagen, men han bidro med sin kunnskap selv om han verken hadde sett eller hørt Jacobsen siden han ble hyllet for lang og god tjeneste. Det hadde derimot den finske kommuneingeniøren som var nabo til den forhenværende til trygdesjefen. Finnen hadde sett Jacobsen da han forlot huset med utstyr som bare betød at han på vei til den veiløse bukta. I følge førsteelskeren hadde finlenderen nok undret seg over hvorfor naboen dro av gårde så tidlig. Hvorfor den finske kommuneingeniøren hadde vært oppe klokka fire en tirsdag morgenen var det ingen av dem som hadde hatt interesse for å spørre ham om. Og om de hadde gjort det, hadde de ikke fått noe svar. Det kommuneingeniøren holdt på med var i høyeste grad noe som kun vedkom ham og banksjefen. Ingen andre.
              Det sørgelige faktum at forhenværende trygdesjef som nå var sterkt ønsket av den nåværende, var utilgjengelig, ble et problem som måtte løses. Han kunne saktens vente til Jacobsen forlot huset i den telefonløse bukta, og satte kursen mot trygdekontoret. Men det kunne i verste fall ta to uker før det skjedde. Irene som hadde større innsikt i oppskrifter enn i etatens forskrifter, foreslo at hun kunne finne noen som kunne frakte ham ut til bukta i båt. Hun hadde rødmet litt da han påpekte at det ville involvere utenforstående i saken, og derfor var et brudd med forskriftene om personvern.  Grete hadde valgt ikke å si noe. Men også hun ivret etter å få fatt i mannen.

 

13

 

Den forhenværende trygdesjefen hadde vist seg som en kreativ mann i sin yrkesutfoldelse, og mange hadde opp gjennom årene kunnet glede seg over denne kreativiteten. Løsningene hadde liksom bare dukket opp i hodet hans når han trengte dem. Denne gangen, når det gjaldt ham selv, hadde han slitt langt sterkere for å finne veien han trengte for å vinne tilbake respekten han trodde han hadde mistet. Nå kunne han nesten ikke fatte at han hadde måttet gjennom den psykiske nedturen som hadde rammet ham som lyn fra klar himmel. Han grøsset ved tanken på hvor gal han egentlig hadde vært, og hvor nær han hadde vært sitt livs tabbe!  Men selv om han hadde funnet løsningen som igjen skulle bringe ham all ære og folks støtte tilbake, var ikke alt helt problemfritt! Den nordøstlige vindretning så ut til å holde seg.  Vindstyrken var derimot kraftigere enn han håpet på. Han var derfor ikke lenger helt sikker på at det ville bli så behagelig som han håpet på. Selvsagt var han var klar over at han måtte lide litt, men lidelsen behøvde ikke være på grensen til hva han ville klare. Trøsten for ham var likevel at snart ville gleden og lykken igjen blomstre; han ville finne tilbake til sin rettmessige plass i kommunen.
 Det stod klart for ham at han måtte iverksette planen i løpet av helga. Da var havet tomt for fiskebåter. Han måtte heller ikke bli observert fra hurtigruta som passerte to ganger i døgnet. Slik sett var den værmeldinga som nå gjaldt perfekt fordi de regnbygene som ville komme, ville gjøre sikten dårlig. Ved 22 tida denne fredagen i hans andre uke som spesialkonsulent fikk han servert startskuddet av en meteorolog han godt visste hvem var. Det var en kar til å stole på.

 

Han slo av radioen da radiostemmen tok for seg Spitsbergen og værvarslet for resten av den kommende uka. Det interesserte ham ikke. Han hadde hørt det han trengte og måtte foreta de siste forberedelser.
Han hadde lenge tenkt at han skulle fjerne alle spor etter seg slik at ingen kunne se at han hadde vært i huset i den veiløse og telefonløse bukta. Det hadde han droppet. Han var ikke sikker på at det var mulig. Ettersom han ikke hadde hatt mulighet for å følge med all båttrafikk på havet utenfor bukta, fryktet han at det var mange som hadde sett båten hans i fortøyninga. Noen hadde nok også sett røyken fra pipa. Det mest troverdige for dem som forhåpentligvis ville komme for å se etter ham, var å gi inntrykk av at han bare hadde planlagt å være borte en kort tid. Og slik ble det.
Før denne fredagen var gått over i en ny dag hadde han smurt sin matpakke og funnet fram de klær de trengte. Han lot smulene ligge på brødfjøla, og glasset med det hjemmelagede tyttebærsyltetøyet som hans kone var opphavet til, ble stående på bordet. Han var sjeleglad for at hun var borte, og slapp unna den dramatikken som nødvendigvis ville oppstå.  Den lille radioen hadde fått nye batterier. Prøvelyttinga var vellykket. Han mente den kunne tjene både som tidsfordriv og holde ham orientert om hva som skjedde.
Han satte vekkerklokka på fire, og la seg på divanen for å få seg noen timers søvn. Han hadde for lengst regnet ut at han måtte være av gårde klokka fem. Han kunne derfor ikke sove lenge. Men litt søvn trengte han.
Optimismen som alltid hadde vært en av hans viktigste egenskaper, fikk denne natta seg en liten nedtur. Tanken på det slitet han måtte gjennom, ville ikke slippe taket. Han gjorde det som var mulig for å få andre tanker i hodet; til ingen nytte. Han talte sauer da klokka passerte ett, og han hadde gått over til svømmende laks ved totida, uten at det hjalp. Da klokka var tre ble han liggende å lytte til vinden. Han kunne på lydene i veggen vite både vindstyrke og retning. Da han hadde lagt seg hadde vinden helt klart kommet fra sørlig kant. Da han ga opp søvnen kunne han ikke høre en lyd. Det var vindstille. Det tydet på at det var strømskifte og at vinden var på vei til å endre retning. Perfekt, slo han fast da han bestemte seg for å sette i gang.  Han passet på å la alt ligge slik han brukte når han dro ut for å dra seg litt kokfisk. Selv ytterdøra ble stående ulåst. Til den veiløse, telefonløse og strømløse bygda kom ingen kjeltringer.
Det var likevel ikke fritt for at han gruet seg litt da han gikk ned til fjæra med bøtta han alltid brukte til å ta fisken med seg opp til huset. Vanligvis var den tom når han gikk ned til fjæra. Nå var den fylt med ekstra klær, ei matpakke og en stor termos med varm kaffe. Og en radio. Han kunne jo ikke vite hvor lang tid dette ville ta og hadde valgt den største av de to termosene som var i huset. Også matpakken var litt større enn dem han normalt tok med seg når han dro ut for å fiske. Da han lå på sofaen hadde han regnet ut at han hadde mat nok til minst ett døgn, og innen den tid burde det hele være over. Skulle det ta litt tid lenger tid var det jo greit det også. Utsultet ville han uansett ikke være.
Fra bergene som omkranset bukta, kom lydene fra måser som fortsatt slet med å få sine avkom gjennom eggeskallet. Flere av dem lettet og kretset over ham. De viste at den røde bøtte var et signal om at de noen timer senere kunne gasse seg i fiskehoder og slo nede i fjæra. Av og til hadde de blitt lurt og tatt av fra berget ved synet av bøtta uten at mannen gjorde annet enn å skylle den i sjøvann før han gikk tilbake til huset der for øvrig en av dem allerede hadde klekket ut et par unger ved siden av pipa på taket.
Vaktmåkene som var blitt sendt ut på rekognosering, valgte å fly tilbake til reirene da lettbåten hans ble skjøvet fra land. Et kort øyeblikk fryktet de nok at dette kanskje var falsk alarm da mannen de satte sin lit til denne lørdagen, plutselig rodde mot land og gikk tilbake til naustet. Lettelsen var stor da de kunne se at han bare hentet seg en liten jernstang som han hadde løftet om bord i lettebåten. Tanken på festmåltidet ble forsterket da de hørte båtmotoren starte og fortøyninga bli sluppet med et lite plask!

 

14

 

De to bilene som ganske tidlig denne morgen forlot Mevik vakte liten oppsikt. At Grete på trygdekontoret kjørte tidlig av gårde tidlig en lørdag morgen var ikke noe nytt. Folk i Mevik visste at hun foretrakk naturen foran alt det andre Mevik kunne by på. Bil nummer to var mer ukjent for dem, men det var ingen grunn til at den skulle vekke større interesse. Det gjorde den da heller ikke. De fleste ante ikke hvem som eide bilen. Men Ero Honkanen, den finske kommuneingeniøren som også denne morgenen satt bøyd over sine tegninger på sitt arbeidsrom med utsikt over stedet, så den da den forlot huset til den nye trygdesjefen. Da han først så Gretes bil forsvinne over fjellet tenkte han det alle på stedet ville gjort.  Litt mer usikker ble han ti minutter senere. Umiddelbart koblet ikke Ero de to sammen. Men da han brettet tegningene sammen for å lage kaffe til Maja-Liisa som endelig hadde kommet hjem etter å ha besøkt sine foreldre i Ivalo, funderte han på om det kanskje var et seminar i trygdeetaten de to hadde reist på.  Han slo det fort fra seg fordi det ville være merkelig at de da skulle kjøre hver sin bil om de skulle på samme møte.
Ero visste om en som hadde full oversikt av det meste om hva som skjedde i Mevik, men sosialsjefen hadde han ikke tenkt å ha noe mer kontakt med.  Han var ikke lenger i tvil om at mannen som styrte over den kommunale hjelpe- etaten, manglet evne både til selvinnsikt og normal folkeskikk. Når han i tillegg hadde påført Ero alle mytene om finske menn på fest, hadde det blitt i villeste laget da han hadde dratt med seg Ero ut da Maja-Liisa var borte.  For Ero var verken en sorgtung og melankolsk vodkadrikkende finne slik sosialsjefen mente han burde være, og framstilt ham som det knappe halve døgnet de hadde vært sammen for første og siste gang. Nå var historiene som sosialsjefen serverte mer preget av det sosialsjefen ønsket hadde hendt enn det som i realiteten hadde skjedd. Heldigvis for den finske kommuneingeniøren hadde sosialsjefen liten troverdighet.
Ero Honkanen var en forsiktig mann. Det var en tilfeldighet hadde blitt Meviks kommuneingeniør. Han hadde holdt foredrag om arealplanleggingen i Rovaniemi på et seminar for norske politikere da han hadde blitt oppdaget. Politikerne fra alle kommuner i fylket hadde lenge gledet seg over at de i nabolandet kunne ha sine sammenkomster uten innblanding verken av media eller skattebetalere. Hver høst møttes de til sitt blot. Da fløt det både tanker og godt drikke. Og for å kunne forsvare den årlige turen til Hotel Pojanhovi i Rovaniemi måtte de også sette sammen et faglig program for seminaret som startet etter lunsj på fredag og endte 48 timer senere. Avslutningen skjedde alltid ved bordet med delikatesser fra det nordfinske kjøkken. Men ikke alle var da like ivrig etter å forsyne seg etter nattas jordskjelv.
 Ero Honkanen hadde vært høydepunktet på et av seminarene. Det skyldtes ikke at han holdt sitt foredrag allerede like etter lunsjen første dag, og at han var ferdig i god tid før saunaen var varm noen timer senere.   Hans tanker om hvordan man kunne snu en negativ samfunnsutvikling ved å ta i bruk sosiologiske og sosialantropologiske teorier, hadde imponert alle. Når mannen også kunne slå i bordet med å ha hatt planansvaret for utbyggingen som nå var i gang i Saarisälke, var han verdt å lytte til. Flere finske kommuner hadde forsøkt å skaffe seg denne mannen som de anså hadde framtida for seg, og trolig kunne snu enhver negativ utvikling. Men det var ordføreren i Mevik som klarte det. Allerede under middagen hadde han tilbudt Ero både jobb og det til ei lønn som få finner kunne drømme om. Lønna hadde også overbevist Marja-Liisa! Mevik var ikke et sted med særlig god klang i den finske kvinnens ører. Altfor mange av dem hun kjente hadde levd noen uker der, og historiene de kunne fortelle etter feriejobbene på fiskebrukene, fristet ikke Eros kone.
På det samme seminaret hadde også Meviks banksjefs vært med som foredragsholder, og også han merket seg denne mannen og de ganske oppsiktsvekkende resultater han hadde fått til.  Ero Honkanen var tydeligvis en mann for framtida, også for Meviks framtid. Og han var en passet som passet perfekt til det prosjektet som formet seg i banksjefens hode.

 

15
Det valget den tidligere trygdesjefen hadde tatt ville de fleste sett på som så dramatisk at de knapt ville ha tenkt tanken. Men så har heller ikke de fleste noen gang følt at verden har ramlet sammen, og at de var kastet naken og forsvarsløs til et inferno av baksnakking og håning. Når man har få valg fortoner det som gir den raskeste gevinsten seg alltid å være det letteste å ta. Slik var det også for Jacobsen som hadde vært, og fortsatt var, hellig overbevist om at Rikstrygdeverket hadde kastet ham til ulvene. Folkesnakket og hans arvtaker hadde fratatt ham all ære. Resten av livet måtte han gå rundt til spott og spe. Allerede den dagen han gikk ut av kontoret for siste gang hadde han skjønt at folk hadde endret holdning til ham. Fortsatt hilste de smilende, men bak hilsningen ante han ironi og håndlatter.  Jacobsen visste dessverre ikke at han tok feil; fullstendig feil.  For mange var han viktigere enn både legen, lensmannen og presten. Og intet av dette hadde endret seg da den mye mannen kom og satte seg i stolen hans. Og nå var det for all framtid dokumentert i lokalavisa at Mevik Trygdekontor hadde hatt en sjef som var så faglig sterk at hans kompetanse skulle bruke av dem i Oslo. Det var få lokalsamfunn i dette fylket som kunne framvise noe likende; i alle fall hadde ingen i Mevik aldri hørt om noe slikt. Jacobsen visste heller ikke hvor sterkt både ordføreren, rådmannen og kommunekassereren beklaget at det ikke lenger var den godeste Jacobsen de skulle forholde seg til. Men alt dette hadde i flere dager vært utenfor Jacobsens rekkevidde og tanker der han sullet rundt i den veiløse, strømløse og telefonløse bukta. Mye kunne blitt annerledes om han bare hadde visst.
 Han visste heller ikke at nettopp denne morgenen da han selv var på vei mot sin rehabilitering vandret hans kone barnbeint på ei strand med skoene i den ene hånda og en spansk buss-sjåfør i den andre. Hele natta hadde den solbrune karen sittet med skjorta åpen til langt nedover brystkassa, sett henne dypt inn i øyne og fått den døde vulkanen til å våkne.  Og da hennes uvitende ektemann styrte ut mot havet, leide bussjåføren henne galant ned på et teppe der de sammen skulle nyte soloppgangen mens de drakk hvitvin.

 

derimot visste ikke at den fyrige karen som hadde fått henne til å glemme både ektemann, Mevik og regnværet, snart skulle vende tilbake til familien sin på fastlandet etter nok en bekreftelse av egen sjarm og maskulinitet. Men det er en annen historie, og siden den ikke hadde kommet til Jacobsens kunnskap hadde den ingen påvirkning på det prosjektet han nå var i ferd med å gjennomføre. Det eneste han mente å kunne vite var at også hun nok ville være lykkelig når han vendte tilbake fra dramatikken, og var blitt den helten hun aldri hadde ment han var eller trodd at han kunne bli.
Med jevne mellomrom så han seg bakover for å få bekreftet at landet der bak ham ble stadig fjernere for ham. Selv da det ikke lenger var synbart for ham fortsatte han. Båten duvet i dønningene og bare enkelte snødrev gjorde denne morgen litt mer utrivelig enn det han hadde håpet på. Men det var dette meteorologen hadde forberedt ham på. Det var dette været han trengte for å gjenvinne respekten. De klimatiske forhold han akkurat nå omga seg med, bris fra nordøst, en bølgehøyde under en halv meter og antydning til sol, var grunnlaget for hans egen tilbakekomst. Mens en mer kjent kar hadde kommet ridende inn i byen på et esel og hadde blitt mottatt med hurrarop og palmeblader, ville han sjøl komme fra himmelen! Han ville åpenbare seg for dem på skoleplassen! Det var stedet som ble brukt som landingsplass for de helikopter som av og til besøkte Mevik. Fortsatt var slike besøk så sjeldne at folk strømmet til plassen straks de hørte lyden, og før det fikk landet var det flere skuelystne enn Mevik fotballag klarte å samle til kamp mot fienden fra nabokommunen. Til og med lokalavisen var til stede og sørget for at begivenheten ble historisk! Det ville de garantert også være når han vendte tilbake!
Da han bare kunne se hav omkring seg fortalte også instrumentet at han var like ved startstedet for sin egen rehabilitering. Bekreftelsen kom samtidig med at sola brøt igjennom, og den lille vinden som hadde vært, løyet. Han slo av motoren, og lot båten skli lydløst over havflata før den stoppet helt. Fortsatt var det halvveis mellom flo og fjære, og havstrømmen ville gå utover tre timer til. Han måtte bare vente.
Ettersom han ikke hadde det travelt gikk han inn i kabinen og lagde seg litt kaffe. Han slo også på radioen, og fikk høre meteorologen som takket for seg. En viss skuffelse var det for ham at han ikke hadde fått den siste bekreftelsen, men det var neppe grunn til å tro at karen hadde endret oppfatning på de få timene som hadde gått siden de sist hadde hatt selskap med hverandre. Trønderen var en av de stødigste på Blindern.

 

16
Fem timer etter at de hadde forlatt bilen, åpenbarte den veiløse bukta seg for dem. Et par hundre meter nedenfor dem lå det strømløse og telefonløse huset, omkranset av et lite fjøs og et rødmalt uthus. Ved siden av det et lite hus til som han tenkte måtte være en utedo. Stien som en gang hadde gått fra fjellet og ned til huset var mer eller mindre grodd igjen. Kun et par steder kunne man se spor av den. Der var stein hogget bort av berget for å kunne gjøre det lettere å passere. De kunne også se rester av en kjetting som gjorde det mulig å passere forbi de vanskeligste partiene.
 Regnet ispedd sludd som hadde vært litt plagsom den første timen, hadde gitt seg. Vinden tørket raskt klærne selv om han kunne kjenne den våte svetten som klistret underskjorta mot huden som raskt ble kjølt ned. Han var ikke godt trent, og turen hadde vært en større belastning enn han hadde fryktet. Men tanken på at han nå skulle få den hjelpa han trengte av sin forgjenger, ga ham stadig nye krefter. Og han måtte flere ganger medgi at han likte seg i denne naturen som tross sin treløse karrighet hadde en skjønnhet om enn ganske dramatisk for en østlending. Det ga han også gjentatte ganger uttrykk for.
 Grete hadde klatret som en fjellgeit. Det var liten tvil om at hun var så turvant som hun hadde gitt inntrykk da hun hadde tilbudt seg å være med som kjentmann for ham. Hun hadde riktignok aldri gått denne turen tidligere, men hun hadde likevel klart å overbevise ham om at det nok var godt for ham å ha med seg en som var kjent i slikt terreng, og var vant til å bruke både kart og kompass.  
Hun hadde allerede like etter at Irene hadde forlatt kontoret, foreslått at hun skulle bli med ham. Om han ønsket det da. Noe rungende ja hadde hun ikke fått. Han hadde kunnet se at hun var skuffet. Årsaken til at han helst ville gå alene, var ikke at han ikke forstod alle de gode argumentene hun hadde. Det var redselen for hva folk ville si om de så at de to dro på tur sammen, som gjorde ham skeptisk.  Og selv om han bare så vidt hadde vært inne på tanken, sang fortsatt ordene om relasjoner til sine medarbeidere fra lederkurset Rikstrygdeverket i ørene. Å innlede noe forhold til andre i kontoret kunne svekke hans autoritet, og bidra til å ødelegge arbeidsmiljøet. Han kunne ikke tillate seg det.
Og han var standhaftig. I vel to timer!  Da hadde han etter en god og selvlaget middag forstått at NAFs veibok var lite egnet til å ta seg fram i terrenget med. Butikken som solgte litt turutstyr, var stengt. Han kunne vente med å dra til den åpnet igjen dagen etter, men det var jo ikke sikkert at de hadde kart. Det hadde i alle fall ikke Mevik Solstudio og kiosk som han var innom. Han var inne på tanken om å ringe til banksjefen og spørre om han hadde kart eller visste om noen som hadde. Men han slo det fort fra seg. Han fryktet at banksjefen i all sin vennlighet, kanskje ville tilby seg å vise ham fram i den flotte naturen. Han hadde jo gitt uttrykk for at han ville få mye glede av naturen i området om han likte friluftslivet. Banksjefen hadde til og med tilbudt seg å ta ham med på noen turer da han medga at friluftslivet så absolutt var noe for ham! Det hadde riktignok vært en liten overdrivelse, men den hadde passet godt akkurat der og da.
Tanken på tilstanden sosialsjefen hadde vært i da han hadde møtt ham den siste søndagen utelukket også ham som en aktuell innehaver av friluftskart. Vandring mellom puben og restauranten på hotellet var nok mer sosialsjefens stil. Skjønt man kunne aldri vite. Sosialsjefen ble endelig utelukket da han fryktet at sosialsjefen kanskje var en annen enn det han ga uttrykk av å være. Han kunne også styre seg for den nysgjerrighet sosialsjefen allerede hadde vist.
Irene hadde blitt svært overrasket da han ringte henne og spurte om hun hadde noen kart. Hun var sikker på at mannen hennes hadde et slikt, men han var ikke hjemme. Hun hadde frarådet ham på det sterkeste å begi seg ut på en slik tur uten å være kjent. Selv med kart hadde hun ment at dette var så slitsomt at en søring ikke hadde noe ute i fjellet å gjøre. Hun hadde intet behov for å få ny sjef igjen. Hun var fornøyd med ham hun hadde fått. Det var et utsagn han kunne like. Men samtalen var ikke avsluttet før han hadde trøstet henne med at han tok hennes advarsel alvorlig.
Han følte han at nok burde gjøre det også, men tanken på å få snakket litt med sin forgjenger for å få svar på de faglige gåtene han stod overfor, var det som hadde fått ham til å ringe Grete. Selv om hun hørtes litt overrasket ut da hun hørte hvem som var i den andre enden, var hun det ikke. Det vil si; hun hadde håpet å få den telefonen hun fikk selv om det ikke var invitasjon om å bli med, men spørsmål om hun hadde kart over det området hun fikk servert. Kart hadde hun, og det skulle han få låne av henne. Da hun igjen lurte på om det kanskje ikke var bra for ham å ha med seg en kjentmann, hadde han ikke umiddelbart bitt på kroken. Hun smilte av de argumentene han igjen hadde servert, og da han brukte sitt siste om at han ikke ønsket å utnytte sine ansatte til private ting, hadde hun slått i bordet med at turen nok var mer jobbrelatert enn det han ga uttrykk for. Og at han kjente henne dårlig om han trodde hun lot seg utnytte av en mann! Han visste selvsagt ikke at Grete hadde mer selvinnsikt enn de fleste, og at hun var enslig nettopp fordi hun var ei jente med egen vilje og stolthet. Manneløs hadde hun ikke vært, men de fleste av dem som hadde sluppet inn til henne, hadde fått noen bulker og blåveiser på sin maskulinitet før de hadde skjønt at mye av det de hadde lært om mannsrollen, ikke passet alle kvinner. Det var også få i Mevik som delte hennes interesser for friluftsliv. I alle fall i hennes aldersgruppe. De som gjorde det, var allerede beslaglagt. Og gifte menn var nettopp gift for henne! Den verpesyke sosialsjefen som nesten daglig gjorde henne oppmerksom på sin eksistens, framstod stadig mer som en klovn, i alle fall uten nok selvinnsikt til å se at den som slapp ham inn gjorde det av ren nød. I alle fall om det skjedde i edru tilstand. Hun hadde tenkt å sette en stopper for hans stadig besøk i livet hennes ved å ta ham med på tur, men selv om de hadde avtalt både ski- og fottur hadde det alltid dukket opp noen som forhindret ham i å bli med. Unnskyldningene hans hadde etter hvert blitt så søkte at han trolig var den eneste som ikke skjønte hvor lite holdbare de var.
Da hadde det vært annerledes med den nye sjefen hun hadde fått. Lenge før han hadde kommet inn på trygdekontoret for første gang visste hun at han var fraskilt, barnløs og faglig dyktig. Noen hadde nok antydet at han kanskje var litt kjedelig. Det siste hadde etter hvert blitt en positiv betegnelse for henne. Hun hadde fått nok av dem som framstod som spennende eller selv mente at de var det. Bare etter et par dager hadde hun skjønt at mannen var høyest oppegående, og at hans kjedelighet dekket over en slags sosial beskjedenhet som på disse kanter hørte til sjeldenhetene. Det i seg selv gjorde han mer spennende enn mange av dem hun hadde møtt på lenge. Men det var ikke hennes behov for å få en mann inn i livet som gjorde at hun så gjerne ville lose ham fram til den veiløse bukta. Hun delte definitivt hans mening om forhold mellom sjef og medarbeider. Det som drev henne denne ettermiddagen da Mevik forberedt seg på nok en helg, var hennes brennende ønske om å høre hvilket faglig forsvar den forhenværende ville komme med når han ble konfrontert med sine sviktende faglige i behandlingen av saken til Nini Svendsen. Det argumentet slapp hun å bruke. Den nye trygdesjefen hadde også et så sterkt ønske om å få en samtale med sin forgjenger at han forstod at han var garantert å komme fram til bukta om han hadde med seg Grete.  At det var en som var ansatt og i tillegg hadde stor innsikt i saken, gjorde avgjørelsen enklere for ham. Og da de hadde sagt hver sitt ja, hadde de i grunnen vært ganske fornøyde begge to. Og det ut fra flere grunner enn de argumentene de hadde brukt i diskusjonen.
                  Ut fra hans argumenter og hans læresetning fra lederkurset han var blitt sendt på før han tok fatt på jobben, hadde han plukket henne opp på et sted hvor det var naturlig at bilen hennes stod parkert. Hun hadde valgt stedet fordi hun ofte brukte parkeringsplassen som utgangspunkt for turer, korte som lange. Og om noen skulle se bilen hennes var det ikke overraskende.
 Kjøreturen fram til stedet der de skulle stoppe for å vandre til den gamle trygdesjefen, foregikk i en lett og grei tone, og allerede etter kort tid hadde samtalen gått uanstrengt. Hun koste seg; det samme gjorde han.
Da de stod og skuet utover bukta og så det lille bruket ligge nedunder fjellet slo det henne at han var et godt turfølge. Han priste seg lykkelig over at han hadde klart å si ja til å ta henne med selv om han etter hvert hadde blitt klar over at det nok hadde gått greit om han hadde tatt turen alene også. Og nå var de nesten i mål; de to sammen!
Det var hun som først bemerket at det var noe som manglet i det panoramaet som lå foran dem da de stod klare til å gå ned fra fjellet. Båten var ikke der! Det kom heller ingen røyk fra pipa, og de eneste lydene de hørte ned fra bukta kom fra bølgene som slo mot fjæra og måsene som fortsatt strevde med å få fram sine avkom. Da de slet seg ned den glatte og nærmest uframkommelige stien trøstet han seg med at Jacobsen nok bare hadde tatt seg en tur for å fiske. Hun hadde allerede erkjent at det var mye som tydet på at hennes tidligere sjef nok ikke var eller hadde vært i huset i den telefonløse bukta; lettbåten hun visste han trengte for å ta seg på land fra fortøyninga, var borte.
Under nedstigning fra fjellet over bukta som både var veiløs, strømløs og telefonløs, merket Rolf den fem timer lange vandringen de allerede hadde i beina. Fjellgeita var derimot tilsynelatende uanfektet av turen, og ga han hånda si de gangene han trengte ekstra støtte. Den første håndsrekningen hennes hadde han viftet lett bort. Nå ventet han bare på neste.
Grete hadde ikke nevnt for sin nye sjef og turkamerat den manglende lettbåten og de konklusjoner hun allerede hadde trukket av hva hun hadde sett. Hun hadde nok med å finne plasser hvor hun kunne gi ham hånda si, og hadde allerede registrert at han mer enn gjerne tok i mot den.
Den fem timer lange turen ble en halv time lenger før de nådde bunnen av fjellet og gikk gjennom enga som en gang hadde vært hjulpet noen sauer gjennom en lang vinter. Nå var den lik mange slike andre jorder i et utall bukter kysten rundt. Fortsatt kunne de se spor av hesjestaur som ikke hadde gitt opp i kampen mot naturkreftene.  Da de hadde kommet fram til huset bemerket han at det så forbausende stille ut. Han fryktet at Jacobsen nok ikke hadde vært der. Før de prøvde å få flere svar slo de fast at de godt kunne forstå hvorfor han søkte ut hit så ofte som råd. For en mann som var oppvokst sør for Sinsenkrysset, men bare 1250 meter fra det, var ord som naturskjønt og vakkert lettere å ta i sin munn enn ”jævla flott” som Grete slapp ut av seg da de stod på det lille tunet og så utover bukta der måsene igjen var våknet til liv og lurte på om de som hadde steget ned fra fjellet, kunne være noen som bidro til å fylle magen. ”Jævla flott, gjentok han, men det lød bedre i Gretes munn enn i hans. Hun smilte.
Ettersom det var hans opplegg og hans sterke ønske om få fatt i Jacobsen så fort som råd var, lot Grete sin nye sjef ta styringa da de bega seg mot hustrappa. Rolf Pedersen som alltid hadde vært en dannet mann, så etter ringeklokka og virket litt forvirret da han ikke kunne finne den. Hadde Grete sett hans ansikt ville hun trolig lagt merke til det lille draget av usikkerhet som preget han et kort øyeblikk før han banket to ganger på døra. Om det hadde vært noen innenfor ville de knapt hørt den forsiktige knakking. Det var imidlertid hun som foreslo at han skulle kjenne om døra var låst. Det var den ikke. Da Jacobsen ikke svarte bestemte de seg for å gå inn i gangen. Han hadde vegret seg litt for å ta seg inn i et fremmed hus på denne måten. Hun var klar på at det måtte de. Inne i gangen ropte han flere ganger sin forgjengers navn, men fra rommene innenfor kom det intet svar.  Inne i kjøkken konstaterte de at Jacobsen ikke kunne være langt unna. Det var betydelig varmere der enn det burde ha vært om ingen hadde fyrt opp i den gamle vedovnen. På kjøkkenbenken lå brødfjøla med smuler på og glasset med tyttebær fortalte dem at han nok bare var dratt en liten tur ut på sjøen for å fiske litt. Hun visste at hennes tidligere sjef var selvforsynt med det havet kunne by folk som bodde ved det. Brødsmulene og tyttebærglasset frambrakte en sultfornemmelse i ham, men hun foreslo at de skulle sjekke naustet i fjæra før de spiste.
Selv om de heller ikke der kunne finne ham, men kun spor av at Jacobsen nok tilbrakte sin sykemeldingsperiode i den veiløse bukta, hadde det likevel tent litt nytt mot i den slitne sørnorske kroppen. Kreftene kom tilbake da de bestemte seg for å nyte en av matpakkene sine ved naustet mens de ventet på at Jacobsen skulle komme på land. Var de riktig heldige ville han også by dem på fersk torsk ved kjøkkenbordet. Det så de begge fram til selv om Jacobsens arvtaker næret en viss frykt for at hans forgjenger ville be dem begge komme seg hjem uten fersk torsk i magen når han ble konfrontert med de spørsmål som han trengte svar på.

 



 

17

 

Da treflisa han kastet på sjøen startet å drive tilbake i den retningen han hadde kommet fra, viste han at det hadde startet å flø. Vannet strømmet tilbake mot landet han hadde forlatt. I løpet av de timene han hadde ventet på at forholdene skulle bli optimale, tenkte han et par ganger at det beste var å avbryte det hele og dra tilbake til den veiløse bygda. Der vil han kanskje finne andre løsninger som innebar mindre slit og smerte enn det han nå måtte igjennom. Men Jacobsen led under at han egentlig var en optimistisk mann, en hver negativ tanke ble avløst av flere positive. I disse skjebnesvangre timene støtte imidlertid optimisten i ham på krefter som var langt mer destruktive enn noen gang tidligere. Som lyn fra det pessimistiske helvetet hadde han fått det for seg at dette ikke var den rette måten å rehabilitere seg på; at det faktisk var visse usikkerhetsmomenter som kunne få utgangen på prosjektet til å ende galt. Det var nå ikke sikkert at han ville komme

 

 himmelen, men sjansen for at han skulle komme

 

 den, var, om han tenkte seg litt om, minst like store. I den tunge og vanskelige kampen han førte med seg selv og sine tanker, vendte han seg i denne avgjørende stund mot himmelen, lovte større kirkelig innsats om dette gikk bra og ba om et tegn som kunne lede ham på rett vei!  Og før han hadde fått sagt sitt amen kjente han en varm vind mot kinnene og sola som la sin varme hånd over ham.  Det var bare å sette i gang.
                    Han var 30 meter fra den da den 18 fot store og 5 år gamle og godt forsikrede Rana Cabin daycruiser la seg over på sida. Etter en halv time i bønn liggende på kne i den 11 fots store lettbåten, også den produsert like sør for polarsirkelen, forsvant Glæden til bunns. Ekkoloddet hadde vist at det var 270 meter ned til det hvilestedet den ville få.  Da en måse landet på stedet der alle spor etter Glæden var borte, kastet han jernstanga som hadde laget hullet i skroget, over bord. Han måtte gjøre tre forsøk før hullet var slik at vannet strømmet skikkelig inn. De følelsene som tok ham da vannet fosset under føttene hans ville han aldri glemme. Tårene rant nedover kinnene da båten forsvant. Nå var han alene på vei mot å skrive seg inn i mer enn den lokale trygdehistorien.
I følge de beregningene han hadde gjort ville han nå kysten om et halvt døgn om han brukte årene når strømmen igjen snudde. Nøyaktig landingssted hadde det ikke vært så enkelt å beregne seg fram til, men det spilte liten rolle så lenge han nådde land. Der hadde han tenkt å ligge litt i skjul til tida var inne for å bli oppdaget, reddet og fraktet hjem i redningstjenestens fugl.
Måsen som hadde vært sammen med ham da han tok farvel med båten, var fortsatt til stede, og konstaterte at allerede etter en halv time etter at Glæden var borte, var denne mannen i den lille båten på det store havet så lei at han hadde tatt fram årene og rodde. Om det var ventetida som hadde blitt for lang eller regnet som satte inn som fikk Jacobsen til å innse at han burde kommet seg raskere til lands, skal være usagt. Det kan dessverre ikke det faktum være at det varslet han hadde fått fra høyere makter med den varme vinden og sola, nok skyldtes mer et meteorologisk fenomen enn et omen. Vinden kom fra sørvest, ikke fra nordøst som mannen på meteorologisk institutt hadde lovt ham. For hvert åretak han tok, nærmet han seg ikke kysten der redninga ventet; han fjernet seg fra den.

 

 

 

18.

 

Grete hadde jobbet iherdig for å få overbevist sin nye sjef som hun nå bare kalte Rolf, at de burde bli natta over i bukta.  For det første var hun overbevist om at Jacobsen holdt til i huset her i bukta siden han ikke var hjemme, og at han snart ville kruse inn i bukta. Det eneste hun ikke helt klarte å få til å stemme var at lettbåten han måtte bruke for å komme på land fra fortøyninga, var borte. Muligens var han så redd for å dra ut på haven uten den at han alltid hang den etter seg, om det skulle skje noe med båten.  For det andre ville det bli ganske slitsomt å gå den samme turen tilbake med utforrettet sak og mangel på krefter om de ikke fikk hvilt ut. Hun var sikker på at hun skulle greie også den fem timer lange turen hjem, men var mer tvilende til at Rolf ville orke den. Men den utstrakte hånda tok han denne gangen ikke umiddelbart imot. Hun pekte på flere forskjellige steder de kunne overnatte, både i og utenfor huset. Det siste hadde hun kommet med fordi han mente det ville være merkelig om de to lå inne i huset om den forhenværende plutselig innfant seg der. Det ville også gi Jacobsen et lite overtak i den praten de måtte ha, og som var årsaken til at han i alle fall befant i denne telefonløse bukta.  Både naustet og uthuset ga god ly for vær og vind og de kunne til og med sove i hvert sitt bygg, hadde hun ikke helt overbevisende foreslått for ham.
 Han hadde egentlig likt tanken om å tilbringe natta med henne, men å svikte grunnleggende prinsipp i lederfilosofien straks den første fristelsen satt ved siden av ham, var ikke lett å akseptere. Men problemet han egentlig måtte handskes med var om han denne lørdagskvelden i den veiløse bygda var der sammen med henne i kraft av å være hennes sjef eller hennes turkamerater? Var han der som hennes sjef var det helt klart at hun var nødt til å adlyde og følge med ham tilbake. Om det motsatte var tilfelle måtte de finne fram til en løsning som begge var enige om. Trolig ville de uansett blitt enige om absolutt alt slik stemningen mellom dem var, men det ble naustet som ble deres felles overnattingssted.
Etter en såpass strabasiøs tur som de hadde vært igjennom, burde det vært den enkleste sak å falle i dyp søvn. Det gjorde de ikke; de hadde for mye som opptok dem. I tillegg tok vinden av og til tak i naustet og skapte overraskende lyder. Men i den nordnorske lyse vårnatta, kunne disse lydene ikke forveksles med annet enn det de var, knakende bord, en litt løs takplate og et tau som hang og slang langs veggen. De hadde flere ganger i løpet av natta kommentert at de syntes det var merkelig at han ikke dukket opp, siden det ikke var forhold ute på havet til en såpass liten båt som det Grete visste at han hadde. Siste gang de hadde kommentert dette hadde de slått fast at han nok hadde dratt tilbake til Mevik, og bare hadde glemt å stenge døra. De fikk gå tilbake og finne ham hjemme.

 

19

 

Den forhenværende trygdesjef som levde i den villfarelsen at han nå var en mann uten ære og framtid i Mevik, rodde i fire time som en gal mot det som skulle bli hans rehabilitering. Da han fortsatt ikke kunne se land, kastet han seg på ny over årene og rodde til gnagsårene på hendene begynte å blø. Heller ikke da var det mulig å se land. Et par ganger mente han at det var noe i horisonten som måtte være redningen, og like mange ganger ga det ham nye krefter til å ro litt til, bare for igjen å oppdage at landet han søkte mot var like fraværende som de kreftene han hadde hatt noen timer tidligere. Den mannen som inntil den nye trygdesjefen hadde dukket opp, hadde vært en av livets største optimister, ble med ett rammet av det som normalt og langt tidligere ville inntruffet hos svakere mennesker; han falt i staver, overmannet av depresjon, dødsangst og selverkjennelse. Returen hans ville ikke komme i helikopter; den ville komme i en likbil; om noen noensinne ville finne ham! Det havet som hadde gitt han så mye av både fisk og glede, ga ham nå bare ren, svart fortvilelse. Alt han hadde drømt om, forsvant ned i bølgedalene. Han var fortvilet og fortapt i det store Barentshavet der vinden hadde frisknet på! Mannen som hadde gitt ham sitt værvarsel, hadde vært like sannferdig som spåkvinnen som årlig dukket opp i Mevik sammen med et tivoli som hadde sett bedre dager.  I en slik situasjon hadde Jacobsen lov til å fortvile og nyte den siste rest av matpakken han hadde laget. Kaffen var for lengst drukket opp. Radioen som han hadde tenkt skulle underholde ham mens han drev mot land igjen, nektet å fungere. Skulle han først dø var det like greit å gjøre opp boet. Han brukte den neste timen i bønn og botsgang i et sinn som var mer opprørt enn havet omkring ham. Bortsett fra noen litt for vide tolkninger av Lov om folketrygd, ei flaske brennevin han stjal som tenåring, en fartsbot, en promillekjøring han ikke var tatt for, et stjålent kyss han hadde angret for gjennom den siste tredjedel av ekteskapet og et par nødløgner, var det ikke mye Vår Herre denne tidlige lørdagskvelden fikk å arbeide med i sin vurdering av skjebnen for den knuste trygdesjefen. Det var nok adskillig mer grums hos de fleste av hans egne tjenere enn det denne stakkars mannen som var blitt spesialkonsulent, kunne framvise av synd. Det var nok ikke vanskelig å gi ham tilgivelse, men han måtte gjennom noen prøvelser til. Utmattet av sin botsgang og bønn om tilgivelse og et videre liv, la han seg i bunnen av båten. Dessverre førte bevegelsen han måtte gjøre for å få lagt seg til at ei av årene forsvant over rekka på den lille plastbåten, og var borte lenge før han rakk og tenke annet enn at dette også var guds straffedom over et uryddig liv. I bunnen av den åreløse båten som ble kastet fra bølgetopp til bølgetopp, fikk han litt ly vinden og søvnen kastet over seg.

 

 

 

20.

 

Den andre søndagen i mai var som mange slike søndager er om våren i Mevik, preget av pågangsmot og glede over lyse netter og dager som bringer med seg håp om flere snøløse måneder. Selv om vinden til tider blåste frisk så kom den fra sør og sendte vinteren lenger nordover. Og denne ettermiddagen kunne flere av dem som hadde karret seg fast på stedet gjennom en lang, kald og mørk vinter, se at tulipanene nok en gang hadde sprengt seg gjennom den iskalde jorda og spredde de første spirer til glede i sinn og hage. Vissheten om at det nok ble sommer også dette året, var ikke den eneste kunnskapen som ble stedet til del. Klokka hadde for lengst passert tida da de fiskerne som dagen etter skulle ut på havet igjen, hadde begynt å lytte til værmeldinga. Flere av dem hadde konstatert at deres båt nok var for liten til å sette bruket neste dag, mens andre var tilfreds med at det endelig ble meldt litt vind fra sørvest og vest. Det var da den vakthavende lensmannsbetjenten fikk vite at Grete hadde vært på tur med sin nye sjef. Hun hadde riktignok ringt inn for å orientere om sine observasjoner i huset i den veiløse bukta, men ettersom hun ikke ville melde sin gamle sjef savnet, ble det faktum at hun ikke hadde vært alene, det viktigste resultat av telefonsamtalen. Hun hadde tenkt at hun skulle unnlate å fortelle at Rolf hadde vært med, men fant ut at om dette skulle komme fram senere, ville det bare skape enda større oppsikt enn det ville gjøre om hun fortalte den hele og fulle sannhet til mannen som hadde taushetsplikt. Hun presiserte flere ganger at dette hadde vært en faglig tur og de hadde gått til Jacobsen for å få noen opplysninger i saker det hastet å fatte avgjørelser i.  
De opplysningene lensmannsbetjenten hadde fått betraktet han ikke som en del av en kriminalsak. Opplysningene var heller framkommet som ledd i en forsvinningssak. Han kunne derfor ikke forstå at dette var opplysninger som måtte holdes unna offentlighet. Et kvarter etter at opplysningene om turen de to på trygdekontoret hadde kommet til politiets kunnskap, ble de spredt i den nærmeste bekjentskapskretsen og til kolleger. Det gjorde ikke interessen større at de to faktisk også hadde overnattet sammen. Men ingen av dem lensmannsbetjenten denne kvelden snakket med hadde sett noe til Jacobsen eller visste hvor han var.
Ero Honkanen fikk denne kvelden ikke fått noen telefon med spørsmål om sin forsvunne nabo, men blitt servert en fantastisk sursteik som MajaLiisa, hans elskelige kone, hadde brakt med seg fra hjemlandet. Hun hadde tatt med seg flere andre godsaker, og kvelden før hadde de kost seg med piroger hennes mor hadde laget. Dette var noe annet enn det som ble solgt i grensebutikken under det samme navnet. Tilfredsheten over dette gudbenådede måltidet, gjorde at han drøyde med å gjøre det han hadde tenkt. Han hadde akkurat satt seg til rette ved arbeidsbordet da han først så trygdesjefen og deretter Grete komme hjem.  De måtte ha vært på seminar, og kanskje var det slik at den nye karen var så sær at han ikke kunne tenke seg å kjøre sammen med en av sine medarbeidere. Men det tenkte han bare en kort stund. Da så han trygdesjefen ta ut en ryggsekk fra bagasjerommet på bilen, slo han fast at om det var det et internkurs i etaten han hadde vært på, måtte det være ekstremt internt! Ero hadde bare vært i Mevik vel ett år, men hadde allerede forstått at det skjedde mer innenfor veggene og mellom lakenene på dette stedet enn det han hadde hørt om hjemme i Finland. Med han brydde seg lite om det. En hver fikk holde på med sitt, bare han fikk gjøre det samme. Og hans aktivitet rammet ingen andre, i alle fall ikke foreløpig.
Sosialsjefen hadde også denne helga praktisert finsknorsk, og det helt uten kommuneingeniørens nærvær.  Han hadde praktisert språket med de rekepillerskene som bodde på hybelhuset til produksjonsanlegget. Han hadde også disse kveldene gått hjem uten det følget han hadde håpet på. Fredagskvelden hadde det blitt bare nesten. Så langt hadde han ikke kommet lørdag, og da han våknet denne søndags morgen av klangen fra kirkeklokka, hadde han i sin depresjon funnet ut at det kanskje var på tide å flytte litt på seg.  Kjønnslivet i Mevik var dessverre mer oppskrytt enn det han trodde og mente han var blitt fortalt.        
Depresjonen hans ble ikke bedre da ryktene om at Grete kanskje hadde vært av gårde med den nye sjefen sin, nådde ham. Mistanken hadde han imidlertid fått lenge før lensmannsbetjenten kontaktet ham. Han hadde nemlig prøvd å få kontakt med den nye trygdesjefen lørdag kveld, uten hell.  Da han ikke var i huset sitt hadde han fått ideen om å invitere med seg Grete ut på en bedre middag, men også hun var borte.  På hotellet fikk han vite at jenta i resepsjonen hadde sett begge bilene kjøre av gårde tidlig på morgenen.  Han hadde også støtt på Irene. Hun hadde lært ei lekse om taushetsplikt, men benektet at det var noe kurs som Grete og hennes sjef sammen deltok på. Hun visste at Rolf hadde planlagt å dra til den telefonløse bukta, men at Grete var med, var nytt for henne. Det tiet hun om. Hun kjente imidlertid hvordan irritasjonen over å bli holdt utenfor bygde seg opp i henne. At Grete kunne være litt spesiell var hun klar over, og hun hadde faktisk blitt litt mer overlegen etter året på trygdeetatskolen. Men dette hadde hun ikke trodd om sin nye sjef! Hele kvelden øvde Irene seg på åpningsreplikken hun skulle servere straks hun møtte de to på mandag. Banksjefen hadde også fått noe å tenke på etter helga. Han hadde ringt den nye trygdesjefen lørdag formiddag for å få han med seg på tur. Det kunne være en fin anledning til å innlede samtale med sin nye og viktige kunde som var den som nå hadde det største innskuddet i banken. Og ettersom Honkanen snart hadde det første utkastet klart kunne en fjelltur med en mann som finansielt kunne bidra, være en grei start på innføring i planen hans.  Men trygdesjefen hadde ikke tatt telefonen, og da han sjekket kunne han også se at bilen var borte. Han hadde likevel dratt av gårde, og ble ikke overrasket da han så Gretes bil stå parkert på samme sted som han selv brukte å ha som utgangspunkt for sine turer. Det som undret ham var at han ikke kunne finne se noe til henne i løpet av dagen. Heller ikke der han måtte gå over et større snødekt område var det spor etter henne. 
Ordføreren ble orientert om at de to hadde vært på tur sammen da svigersønnen ringte. Han hadde vakt på lensmannskontoret, og ringte for å sjekke om svigerfaren hadde sett noe til Jacobsen. Det hadde han ikke! Ordføreren lot seg ikke voldsomt engasjere da han som i en bisetning fikk vite at den nye trygdesjefen hadde dratt på tur med en av sine ansatte. Var det slik at de måtte være ha tak i Jacobsen var det jo greit at Jacobsens arvtaker hadde med seg en kjentmann. Og var det noen som var både fjellvant og kjent så var det Grete. Han var mer overrasket over at de ikke hadde dratt sjøveien. Men uten å gi uttrykk for det overfor svigersønn, egget det hans fantasi litt at de to hadde overnattet sammen i den telefonløse bukta. Men sjokkert var han ikke; han hadde selv noen slike eventyr bak seg.

 

21

 

Den utslitte trygdesjefen sov lenge, og våknet ikke før kulda krøp innfor varmedressen han hadde på seg. Han hakket tenner, og var så støl at det var så vidt han maktet å reise seg opp. Han angret ikke på at han ikke hadde holdt seg bedre i form og lyttet til kona som hver gang han måtte lage et nytt hull i beltet, mer enn antydet han kanskje han burde ta seg litt i nakken om han ønsket seg et langt liv. Han angret derimot voldsomt på den galskapen han hadde begitt seg ut på, og avskydde den ærgjerrigheta som hadde satt ham i denne djevelskapen. Det siste ordet angret han umiddelbart på at han tok i sin munn. Han var nå overlatt til Vår Herres avgjørelse, og beklaget umiddelbart slike syndige ord om bare den allmektige tok vare på ham og satte ham trygt i land. Da var det heller ikke måte på hvilken innsats han aktet å gjøre for å spre herrens ord til dem som trengte det om han bare kom fra det med livet i behold.
Han gjorde tapre forsøk på å finne ut hvor han egentlig kunne befinne seg, men det eneste han visste var at det var 20 timer siden han hadde tatt farvel med Glæden. Han regnet ut at det nå var morgen inne på landet han ikke kunne se en noe av. Han tenkte på at folk i Mevik var i ferd med å våkne til en ny dag, og at det der ikke var noen som visste om den kampen han førte mot naturkreftene og for Vår Herre. I verste fall ville det gå mange dager før noen ville forstå at han var borte, og da ville han definitivt være det om han snart ikke fant fast grunn under føttene. Med kun ei åre kunne han heller ikke bidra i særlig stor grad for å nærmere seg redningen. Men åra hjalp han likevel til å få tilbake varmen. Han brukte den vekselvis på begge sider av båten, men best egnet den seg til å styre med. Da kunne han surfe på bølgetoppene, og bare håpe at baugen var vendt mot redningen. Han hadde forsonet seg med at det var bedre å gå rundt i Mevik til spott og spe enn å forsvinne i det store intet. Til tross for at han hadde overgitt seg til høyere makter og lovt at han skulle spre budskapet om tilgivelse og redning, var det ikke nok til å fjerne den angsten som foreløpig var sterkere enn sulten. Da verken kropp og sinn orket mer overlot han styringa til de makter som hadde større kraft enn ham, og sovnet nok en gang.
Den forhenværende trygdesjefen som hadde fått en ny tittel, men likevel visste at han var en stakkar i det store trygdebyråkrati og en fjott i Mevik, våknet etter noen timer, like støl og like angstfylt som da han hadde sovnet. Noe var ganske annerledes. Båten beveget seg ikke. Han våknet av stillhet. Han strekte seg mot rekka og løftet hodet. Og der, 50 meter fra ham vokste landet opp. Han var bønnhørt! Han hadde fått tilgivelse og funnet redningen. Han kastet seg på knærne og takket sin skaper for hans vennlighet, og konfirmerte det løftet han hadde gitt sin nye leder i livet. Det skulle Jacobsen aldri glemme. Med den siste åra han hadde i behold, fikk han padlet mot fjæra, og nesten før båten nådde land, satte han sine bein på fast grunn. De første steg tok han famlende, og kjente hvordan det smertet, men ikke mer enn at han, da han nådde overfor flommålet, kastet seg ned, kysset bakken, og sa at han elsket fedrelandet, Vår Herre, kona, folk i Mevik og trygdeetaten. Det siste kom nærmest uten at han fikk tenkt seg om, og da han første gjorde det var han egentlig tilfreds med at etaten var tatt med i hans kjærlighetserklæring. Han var sikker på at Vår Herre satte pris på at han som Jesus også omfavnet sine fiender.
Overfor ham lå en gressbakke som skrådde opp mot et område som var kledd med lyng og små dvergbjørker som hadde klort seg fast i et jordsmonn som nesten manglet. Han nådde lyngområdet før han satte seg ned. Tiltross for at disen gjorde det litt vanskelig å se, var han naturvant nok til å forstå at han hadde havnet inne i en liten fjord. Den var nok ikke mer enn et par hundre meter lang, og knappe 100 meter bred, og var vel egentlig mer som ei stor bukt å regne. Han prøvde å se om det var noe som kunne gi ham en pekepinn på hvor han var havnet. Men han kunne ikke gjenkjenne noe. Akkurat det spilte liten rolle for ham akkurat nå. Han var reddet; han var i livet og igjen tok tankene om hans rehabilitering over dødsangsten som hadde preget ham i over ett døgn. Herfra skulle han finne veien til Mevik.

 

22

 

Irenes mot til å slå i bordet slik hun hadde tenkt, og forbannelse over at de to hadde dratt av gårde sammen og uten å informere henne om hva de skulle gjøre, varte helt til hun var innenfor kontordøra. Hun hadde skapt seg sine egne fantasier siden hun var blitt fortalt av sosialsjefen hva de to bedrev. Hun ble etter hvert ganske sikker på at de to hadde levd et syndens liv, og det var i hennes verden ikke måte på hva de to hadde klart å få ut av de timene de hadde tilbrakt sammen, spesielt når det viste seg at de også hadde overnattet sammen i den veiløse bukta uten at Jacobsen var der.
 Men ordene hun skulle servere var borte da hun ble hilst blidt velkommen til ei ny uke i trygdens tjeneste av den nye sjefen som allerede satt ved kaffebordet. Om han hadde tenkt seg at det også denne mandagen skulle vanke noe søte lekkerier tryllet fram av den eldste av hans medarbeidere, ble han sørgelig skuffet.  Irene kom for første gang på mange år på jobb en mandag uten å bringe med seg en liten boks med godsaker. De to på kontoret skulle straffes! Det hadde hun bestemt seg for kort tid etter at hun hadde fått vite at de to som hun delte arbeidsplass med, hadde holdt henne fullstendig uviten om at de allerede var involvert i et forhold. Da hun så ham sittende der med kaffekoppen, angret hun likevel sin beslutning om aldri å ha med seg litt rester på mandag morgen. Hun hadde også bestemt seg for at kontoret heretter måtte bestille sine kaker hos tyskeren, og ikke be henne om å diske opp. Hun hadde savnet gammelsjefen gjennom hele helga. Med ham var det aldri slikt tøv. Riktignok gikk det av og til rykter om at han slo seg skikkelig løs på trygdesjefsamlingene, men han hadde i alle fall holdt seg for god til å tuske med sine medarbeidere. Men denne karen hadde knapt nok fått satt seg i stolen før han kastet seg over en kvinnelig medarbeider.  Riktignok hadde han ringt for å spørre henne om kart, og fått gode råd, men de hadde han tydeligvis ikke tatt til seg.  Hun var sikkert på at det var en ren avledningsmanøver slik at han kunne dra på tur med Grete, og det uten at hun selv var informert. Irene hadde flere ganger i løpet av helga luftet sin frustrasjon overfor ektemannen, men der var det lite støtte å få. Han virket null interessert i det sjelerystende faktum at Grete, den elskovssyke katta, hadde kastet seg over sjefen etter få dager. Det måtte da være nok av andre mannfolk i Mevik hun kunne ta til takke med! Men oppholdet på trygdeetatskolen hadde nok også gjort noe med mer enn hennes ønske om å bli leder. Nå skulle hun ha mannfolk som også var det, og det var det færre av i kommunen. Hun kunne jo valgt sosialsjefen om det var så viktig, men det hadde hun ikke, den sjefshora! 
Alt dette og mer til hadde bygd opp raseriet i henne, og hadde bestemt seg for at hun skulle gi dem så øra flagret når de møttes. Men alle hennes ord og tanker var som blåst bort da hun så han sitte der, ønsket henne velkommen og håpet på ei fin uke. Da han også fortalte om turen, og at han var takknemlig for at Grete kunne hjelpe ham, kjente hun et stikk av dårlig samvittighet for de åndelige utgytelser hun hadde kommet med. Heller ikke Grete fikk gjennomgå da hun straks etter ankom, og bekreftet helgas hendelser, og behovet de hadde for å få fatt i Jacobsen.
Utpå dagen stakk lensmannen innom og lurte på om de hadde fått kontakt med den avgåtte. Han hadde også ringt litt rundt uten å få noen klare svar. Han trøstet dem med at det foreløpig ikke var noen grunn til bekymring ettersom de første laksene var kommet inn til kysten og at måseggene lå klare til å bli plukket. Og de visste jo at Jacobsen var en ivrig både eggsanker og laksefisker. Glæden benyttet han ofte til overnattingsturer, og det var et utall holmer med egg og fjorder der laksen ofte var mer enn bitevillig når den kom inn fra havet for å finne gyteelva.

 

 

 

23
Det var ikke laks og egg den havarerte spesialkonsulenten tenkte på da magen skrek etter mat. Det var konas hjembakte brød påsmurt et godt lag med smør og et tykt lag med brunost! Det måtte være over ett døgn siden han hadde tatt den siste matbiten. Og like lenge siden han hadde tatt den siste kaffekoppen. Nå var termosen på havets bunn sammen med Glæden. Han savnet dem begge. Kroppen verket og det tok tid før han var i stand til å reise seg opp. Han måtte opp i høyda for å få oversikt. Var han heldig kunne han kjenne igjen noe som ville fortelle ham om hvor han befant seg. Dersom han hadde havnet i det området han hadde planlagt ville han nå veien rett sør etter noen timers gange. Han fryktet at han var havnet lenger vest enn det som hadde vært målet. Det spilte liten rolle.  Det viktigste var at han hadde fast grunn under føttene!
Han ble sittende å se utover den lille fjorden der han hadde nådd land. Alt rundt ham var ukjent.  Han ble stadig sikrere på at han hadde funnet redningen lenger vest enn det han hadde planlagt. Han var ikke kjent her, men redningen var nok ikke langt unna.
Han kunne se ei strime av lys som måtte være sola, og utfra klokka visste han nå hvilke retning han skulle vandre. Tanken på den lange marsjen uten næring i kroppen var ikke lett å forholde seg til, men han var nødt til å gå. Han skrapet noen never med krøkebær. De smakte ikke noe bedre etter en lang vinter, men de ga ham væske og fylte litt opp i den tomme magen.
Han hadde akkurat reist seg opp og skulle til å gå da han stanset. En svak brumming nådde ham. Han klarte ikke helt å finne ut hva det var, men den kom fra sjøen. Det måtte være en båt! Lyden ble sterkere. Han var reddet! Det var riktignok ikke den redningen han hadde sett for seg, men han var reddet. Det prosjektet han hadde satt i gang, som han nå angret så bittert på, gikk mot en avslutning! At det skjedde på en ganske annen måte enn det som var planen, gjorde ingen ting. Det hadde vært så smertefullt det døgnet som nå lå bak ham at det kunne være greit at det hele stoppet her. At han ble reddet og ført hjem til Mevik i en båt i stedet for et helikopter spilte ikke lenger noen rolle. 
Han var i ferd med å løpe ned i fjæra for å gjøre dem som måtte være ombord oppmerksom på at han var der, da baugen på båten kom til syne rundt bergknatten ytterst i den lille fjorden.  Det var da den åpenbarte seg i sin gråe prakt at han forstod at det var en båt han aldri før hadde sett eller ønsket å se. Han stivnet og var lamslått. Bak på hekken vaiet et flagg han knapt hadde sett før, men godt visste hvor hørte hjemme. Helt sikker var han da han så skrifta på styrhusveggen! Det var en båt fra den russiske marine! Det var en russisk patruljebåt!   Om han hadde fått fram et ord, ville det vært ren og skjær bannskap. Riktignok hadde det ofte vært snakk om at russiske ubåter aktivt brukte kysten her, men det var første gang at han med selvsyn så en russisk marinebåt nærmest inne i fjærsteinene. I et kort, og ubetenksomt øyeblikk var han inne på tanken om å gjøre seg til kjenne slik at de ville forsvinne. Det gjorde han ikke. Han krøp sammen og forsøkte å gjøre seg så usynlig som mulig. Båten stoppet opp, og han kunne se flere på broa med kikkerter speidende inn mot land.  En lettbåt ble satt på vannet.  Han kjente hvordan magen vrengte seg, hjertet slo hardt og han kjente svetten piple fram i panna. De fire om bord i lettbåten nådde stranda og gikk umiddelbart i gang med å undersøke hans egen båt, mens de ropte mot folk om bord i moderskipet. En av dem gransket stranda, ropte noe som den avgåtte trygdesjefen ikke skjønte noe av før de begynte å bevege seg mot ham. De var bare 50 meter fra ham da det tragiske faktum slo ham med full kraft. Det var ikke russiske marinesoldater som gikk i land i Norge; det var han som hadde gått i land i Russland! Han hadde drevet over den store fjorden, og nå lå han og forsøkte å gjemme seg på russisk territorium! Gjennom hodet hans fløy de verste tanker. I dette sannhetens øyeblikk forbannet han sine svigerforeldre som en gang hadde gitt ham

 

an ville ikke overleve mer enn en dag der, og hadde vært lykkelig over at han den enste straffen han hadde fått var å bli avsatt i jobben. Nå så han seg både som avmagret og forfrossen, snauklippet og klesløs sammen med folk han ikke kunne prate med! Og han kunne kjenne piskeslagene mot ryggen. Han prøvde å se om han kunne finne noen løsning ut av det uføret han var kommet i, men det eneste han kunne prøve på, var trykke seg ned mot bakken i håp om at de som nå jaktet på en inntrenger ikke skulle se ham. Han ba til Vår Herre om å ta ham hjem i stedet for å la ham ende opp som straffange bak jernteppet. Selv om han følte seg like sulten som dem han hadde lest om, var det klart for ham at han ikke var skapt for andre steder enn Mevik.
Han hørte stemmer som ropte fra båten, men han turte ikke løfte hodet for å se hva som skjedde. Det trengte han heller ikke. Han hørte at det nærmet seg folk før han kjente han noe hardt mot ryggen. Han skalv over hele kroppen, og ønsket at han var død. Han snudde seg og så rett inn i munningen på en maskinpistol. Den ble holdt i hendene av en som brølte noe mot ham han ikke kunne skjønne. Det skjønte også de tre som nå hadde hans skjebne i maskinpistolene de rettet mot ham. Han ba om nåde, men til ingen nytte. Hadde spesialkonsulent Jacobsen forstått russisk, hadde han forstått at soldatene diskuterte hvem han var og hvor han kom fra. Men russisk var det nok bare kommunistene i Mevik som kunne noen ord av, så han måtte bare trekke på skuldra og riste på hodet da de snakket til ham. Det var i dette øyeblikket han kom til å huske en belivet aften han hadde hatt med en av NKP-erne i Mevik og ordet sto klart for ham. – Tavaritiz, sa han og forsøkte seg med et smil som var stivere enn skjortekraven han hadde hatt på konfirmasjonsskjorta.  Hadde han ikke vært så vettskremt som han var, ville han sett en antydning til smil rundt munnen på en av dem som trolig nå var i ferd med å sende han ut på den lange ferden mot Sibir. Men hans eneste tanke akkurat da var erkjennelsen om at han burde ha lært seg flere språk slik at han kunne gjort soldatene oppmerksom på hvilken gedigen misforståelse det hele var. Men han hadde skåret torsketunger eller fisket da hans medelever vandret inn i nye språklige områder. Fortsatt husket han noen engelske ord, og stammet fram at han var bare Jacobsen en trygdesjef på ville veier. Men da de tilsynelatende heller ikke forstod hans engelsk og han heller ikke visste hva trygdesjef var på engelsk, tok han fram det siste desperate forsøket. – I am Jacobsen – I am not danger. I am a specialagent in the trygdeetat. Tilsynelatende hadde noe av dette nådd fram til dem fordi de startet en ivrig konversasjon seg imellom, og de formidlet noe over den radioen de hadde med seg på språket bare noen få i hele fylket kunne. Han var ikke en av dem. Kroppsspråk skjønte han seg imidlertid godt på, og da de pekte med maskinpistolene mot fjæra var det liten tvil om at han at han skulle følge med dem. Han var tatt til fange. Han skulle aldri mer returnere til Mevik. Han ville dø forfrossen og utsultet etter år med fysisk og åndelig tortur.
En av dem gikk foran; de to andre gikk bak ham.  Alle tre kommuniserte med folk om bord, men fortsatt var hans russiskkunnskaper så dårlige at han ikke forstod at han skulle om bord i patruljebåten før han ble plassert i gummibåten og fraktet om bord. Skrekkslagen måtte han konstatere at de tre soldatene som hadde hentet ham, skjøt skuddsalver mot lettbåten og gjennomhullet den for å unngå at han skulle han noe muligheter for å returnere. Da kjente han tårene presse på. Nå var både Glæden og lettbåten borte for alltid, og han var på vei mot en skjebne verre en det å være avsatt og vanæret av en etat han hadde tjent hele sitt liv.

 

 

 

24

 

For den nye trygdesjefen i Mevik hadde de første to ukene i tjeneste bydd på noen utfordringer han ikke helt hadde regnet med. Han hadde kommet seg gjennom de sakene som så litt tvilsomme ut. Han hadde i grunnen bare en sak igjen som det hastet å finne en løsning på; uførepensjonen til den solstudiobrune og lyshårete kvinnen som var i fullt arbeid, og som hadde fått pensjon på et grunnlag han ikke kunne se hadde dekning i Lov om folketrygd. Og han skulle nok finne en løsning på den også om han bare fant Jacobsen som hadde sunket fullstendig i jorda. Han måtte være den eneste ansatt i etaten som hadde måtte legge ut på en større ekspedisjon for å finne sin forgjenger som til og med var sykemeldt. Og det undret ham at folk rundt ham ikke så til å bekymre seg over at mannen var borte. Flere ganger tok han dette opp med de to som nå forberedte den neste utbetalinga av trygda til fortjente og ufortjente i kommunen. De første gangene forsøkte de seg med den enkle konklusjonen at Jacobsen nok kom når tida for sykemelding var ute. Grete sa det ikke, men hun var enda mer bekymret for hva som hadde skjedd Jacobsen enn den nye trygdesjefen som hun nå bare kalte det med fornavn; en konstatering også Irene hadde gjort. Og det irriterte henne! Grete kunne ikke få bort synet av kjøkkenet ute i den veiløse, strømløse og telefonløse bukta. Det var nemlig helt klart at Jacobsen hadde vært der og at han hadde tenkt å komme tilbake ganske raskt. Han hadde ikke fjernet brødsmulene og flere ting som han ville lagt på plass om han hadde tenkt å være borte lenger enn noen få timer. Da Rolf forsvant ut døra for å snakke nærmere med lensmannen og be han vurdere en leteaksjon benyttet hun anledningen til å ta dette opp med Irene. Og hun fikk panikk. Var det noe hun visste så var det at Jacobsen nok sørget for at alt som kunne være til glede for musene, ble fjernet. De hadde nemlig vært en pest og en plage for ham da de hadde overtatt huset i den veiløse bygda. At Grete hadde sett brødsmuler liggende utover kjøkkenbenken var det beste beviset på at noe virkelig var galt fatt. Da Rolf kom tilbake og fortalte at lensmannen nå var i gang med å få fatt i folk som kunne dra ut til den telefonløse bukta, hadde allerede Irene ringt Vardø Radio for å få kontakt med mannen som var ute for å sette bruket. Han hadde knapt rukket å si over for første gang da Irene var i gang med å fortelle om at Jacobsen var forsvunnet og kommanderte ham til straks å sette kursen mot stedet der de siste spor etter Jacobsen var sett. Selv om det bare var noen smuler de hadde å forholde seg til, protesterte han ikke. Han visste at når Irene sa noe så hadde han å forholde seg til det om det ikke skulle bli noen tunge timer og dager. En to timers ekstratur tur gjorde han gjerne for husfredens skyld.  Og knapt en halv time senere gjorde han det også for Jacobsens skyld. Da ble han igjen kontaktet over Vardø Radio av en vestlending som fisket øst for ham og som hadde overhørt kjerringa som han sa, fortelle om denne forsvunne karen. På dekket på vestlendingens båt lå ei åre de hadde funnet drivende, og den var merket med et telefon nummer. Vardø Radio ble bedt om å sjekke telefonnummeret og de hadde fått navnet til en Jacobsen da de hadde ringt 018.
Samtidig som en lettbåt ble skutt sønder og sammen av tre karer med russiske maskinpistoler, hadde lensmannen satt sammen et lag som skulle starte søket. Både Heimevernet, Norsk folkehjelp og noen uførepensjonister hadde meldt seg straks det ble kjent at trygdesjef Jacobsen var blitt borte på havet!

 

25

 

Få minutter etter at beskjeden var kommet om at ei åre tilhørende Jacobsen var funnet drivende i Barentshavet, var ryktene i gang. De nakne fakta spredte seg først i kommunehuset før de forlot huset gjennom telefonlinjer og med folk som forsvant ut i fiskeværet. Allerede før den var nådd alle var teoriene klare.  Klarest var den hos den lokale heimevernsleder som også ledet det lokale Høyrelaget. Han hadde lenge ventet at dette ville skje, men at det skulle ramme det gode mennesket på trygdekontoret som han hadde slik glede av i den lokale Rotaryklubben, var i overkant.  Det måtte være russerne! Han var ikke i tvil om at russerne stod bak forsvinninga.  Hadde det ikke vært observert en rekke russiske ubåter langt inne i fjæresteinene? Nå var han helt klar på at Jacobsens båt var rent i senk av en slik mastodont som drev etterretningsvirksomhet i fjordene og langs kysten. Noen ville ha også ha det til at stakkars Jacobsen hadde avslørt russisk virksomhet og var tatt til fange, mens andre mente at han allerede var drept og senket i Barentshavet.
De eneste som ikke sa noe var medlemmene av NKP. De visste at det nå var på tide å gå stille i dørene. I flere år hadde de stridt med ubåtryktene. De hadde blitt mistenkt for å være spioner og at ubåtene som flere hevdet de hadde sett, hentet beskjeder som var lagt ut til dem fra folk i Meviks kommunistiske parti. At partiet hadde færre medlemmer enn stemmer ved valgene gjorde ikke situasjonen lettere for dem. Flere enn den lokale HV-leder mente at det skjulte seg russiske agenter i Mevik som hadde valgt å stå utenfor partiet for å kunne gjøre en jobb for sitt forjettede land i øst. En av dem som var overbevist om at det var tilfelle, var den gamle lensmannsmannsfullmektigen som hadde kontor på lensmannskontoret, men som ingen egentlig visste hva drev med; alle unntatt NKP-erne. De hadde for lengst pekt han ut som etterretningsagent og visste at han drev overvåking av dem. I flere år hadde de levd med kunnskapen om at han hadde utstyr for å kunne avlytte telefoner, og hadde forholdt seg til det. Flere av dem hadde fått høre sin egne stemmer i telefonen når de ringte, og de mest ihuga av dem startet alltid samtalen med å be overvåkingsagent om å legge på røret fordi at de kun skulle snakke med svigermor på gamlehjemmet. Kunnskapen om etterretningsagenten og utstyret hans, hadde de fått fra den gamle kinosjefen som ikke bare var hard på flaske, men også hadde fortid i Televerket. En søndag da det ikke var mulig å oppdrive mer sprit hos dem som stod kinosjefen nær, hadde han funnet redningen hos en av kommunistene. Lykkelig over å få stilt den verste tørsten hadde hans betaling for vodkaflaska vært å fortelle litt om hva han visste om hva som skjulte seg i det rommet i kommunehuset kun en hadde tilgang til.
For den hemmelige etterretningsagenten var det en lettelse å registrere hvilke vei ryktene gikk. Han hadde full oversikt over medlemsarkivet til det lokale laget av Norges Kommunistiske Parti og likte å fiske i rørt vann når han hadde sjansen. Og det var egentlig han som først lanserte teorien om at russerne stod bak forsvinningen. Han visste at HV-sjefen elsket sin uniform og sine stjerner like mye som han hatet fienden i øst, og den som stod dem nær. Det var ikke vanskelig å få HV-sjefen til å spre ”sannheten” om trygdesjefens forsvinning. Det styrket den antikommunistiske moralen på stedet at ryktene tok den politiske veien han ønsket, og bidro til at etterretningsagenten ble vel ansett for jobben hos dem som styrte ham i fylkeshovedstaden. Der var de i gang med å se nærmere på den informasjonen de hadde fått inn i løpet av helga. En hendelse i Mevik fikk plutselig en helt ny aktualitet. Den hadde blitt i utgangspunktet blitt sett på som en ren kjærlighetsaffære, men nå virket den mer påfallende enn som så. Den nye trygdesjefen i Mevik var blitt observert på vei ut av bygda tidlig søndag morgen. Oppe på fjellet hadde han møtt en av sine kvinnelige ansatte som hadde satt igjen bilen sin, og gått over i hans. De hadde kjørt fram til stedet som i gamle dager ble brukt av samene når de vandret ut til kysten. Over ett døgn etter at de hadde forlatt bilen hadde de vendt tilbake. De måtte få sett nærmere på denne mannen som plutselig hadde dukket opp der, overtatt et velfungerende trygdekontor, og satt et lite flatterende stempel på sin forgjenger som nå også var borte.

 

26

 

Den forhenværende trygdesjef i Mevik som hadde drømt at han skulle returnere hjem som helt, måtte innse at hans planer bokstavelig talt hadde fått et skudd eller flere for baugen. Glæden som hadde gitt ham det navnet tilsa at den skulle, lå nå flere hundre meter på bunnen av havet som ikke hadde noen ende. Lettbåten som skulle ha brakt ham til en kyst hvor han skulle finnes og berges, var en gjennomhullet sil i ei fjære i et land han aldri hadde tenkt å besøke verken frivillig eller ufrivillig. Det var en avtale han og brødrene i Rotaryklubben hadde inngått. Den eneste som kunne gjøre hva han ville i det spørsmålet satt på lensmannskontoret med oppgaver de trodde var annerledes enn det de virkelig var. Angeren og redselen vekslet om å holde ham i livet. Han var ribbet for mer enn ære der han satt om bord i den gråe og fiendtlige patruljebåten som hadde skutt fart og satt kursen for første etappe mot fangeleiren i Sibir. Der ville han gå til grunne, bli kastet i en fellesgrav og for alltid bare blitt husket for mannen som hadde vært slumsete i omgangen med Folketrygdens regelverk. Han forbannet meteorologisk institutt som hadde ført han på ville veier. Han forbannet seg selv for at han hadde lurt seg selv til å starte på en reise som ikke endte i spaltene i lokalavisen, men i en sovjetisk straffekoloni. Han forbannet seg selv for at ikke hadde lært seg språk da de som tydeligvis var offiserene om bord gjorde de første og etter hvert bryske forsøk på å finne ut på hvem denne mannen var. De prøvde med det de kunne av ord på tysk og engelsk, og sitt morsmål, men han ristet bare på hode. Om han hadde skjønt noen ord på russisk ville han forstått at utsagnet om han var spesialagent var det som hadde festet seg hos mannskapet.  Flere av dem var tydeligvis stolt over å ha klart å fange en av fiendens agenter på vei inn i deres eget land. Det ville trolig bety både medalje og fargeklatter på brøstet! Det gjorde dem ekstra påpasselig. Til en hver tid stod minst tomann sammen med skarpladde maskinpistoler utenfor rommet spionen var stengt inne i.
Da Jacobsen i sin fortvilelse kastet seg ned på gulvet og nok en gang henvendte seg til høyere makter å ba om tilgivelse og redning, rev de opp døra for å sjekke at han ikke sendte meldinger over en radio de hadde oversett. Men mannen som hadde innrømmet at han var agent og som nå skulle fraktes til hovedkommandoen for å bli forhørt av dem som både kunne hans språk og de språk som var nødvendig for å kle fienden naken, sendte sine meldinger til en annen sjef enn de fryktet.  De prøvde å forhøre ham, men det var tydelig at mannen var drillet i hvordan han skulle opptre i tilfelle han ble tatt. De var hellig overbevist om at denne karen var like mye fisker som dem som holdt til i den fiskebåten som stadig dukket opp med sin skog av master og antenner i grenseområdet. De lo både av måten de fisket på og mengden de klarte å få om bord. Spioner utkledd som fiskere var noe de var godt vant med. Det som skilte denne karen var at han var eldre enn de hadde forestilt seg fiendens agenter. Men det var nok atter en gang fiendens forsøk på å prøve ut nye måter å avdekke den stolte nasjonens hemmeligheter på.
Spesialkonsulent Jacobsen hadde fått beholde det meste av klærne, men resten hadde de fjernet fra håndledd og lommer før han ble stengt inne i et rom der en brisk var det eneste å forholde seg til i tillegg til lyden av motoren som drev ham nærmere døden. På broa på patruljebåten studerte de en signalpistol de hadde funnet i brystlomma hans. Den var et godt bevis på mannens uhedelige hensikter.  De var overbevist om at han skulle bruke den til å sende signal til ubåten som hadde satt ham på land straks hans oppdrag var utført inne på deres territorium. Det var en taktikk de selv brukte og var det noe karene hadde fått opplæring i under treninga til å bli gode grensesoldater, så var det å bruke fantasien i slike situasjoner som de nå var i. Gleden over å ha sikret seg en fiendtlig agent var så stor at kapteinen etter at de hadde fått kroppsvisitert mannen, beordret en liten feiring. Vodkaflaska ble tømt mens de så for seg den militære ære de nå ville bli tildelt.
Ære var det som også hadde fått den forhenværende trygdesjefen til å begi seg ut på et prosjekt som takket være det norske meteorologiske institutt hadde endt så galt som det kunne. Tanken på framtida og de pinsler han så for seg, raste i ham. At han i løpet av kort tid ble serverte et måltid gjorde ikke pinslene mindre. Han nektet å spise; han var nemlig sikker på at maten var forgiftet og at den ville få innvollene hans til å gå i oppløsning om han bare så vidt smakte på den.
Det var nå heller ikke lenger sulten som plaget ham slik den hadde gjort i timene før han skjønte hvor galt det hadde gått. Han var mer opptatt av å få dem til å skjønne den gedigne misforståelse dette var. Han skulle jo bare hjelpe seg sjøl til å få en bedre framtid. Hadde han bare klart å gjøre rede for seg ville de skjønt at han var en totalt ufarlig mann for den stolte sovjetiske unionen og dets hardt arbeidende folk. Han hadde selv brukt disse ordene i forsøket på å få soldatene til å innse den store tabben de hadde gjort. Han husket at lederne i disse landene han egentlig så på som svært fiendtlige, snakket om sitt stolte folk og de store resultater som var oppnådd. Han hadde til og med hørt de lokale kommunister bruke ordene. Et kort øyeblikk han også trodd at mannen som stod for avhøret av ham, hadde forstått ham. I alle fall oppfattet ham at mannen kom med ord som kunne minne ham om USA. Da hadde han protestert kraftig. - No, no, nei, nei. Jeg er fra Mevik i Norge, ikke Amerika. Det hjalp lite. Den stripebefengte lo rått mot ham, før han ba mannskapet få ham bort og inn i rommet der han i timevis satt med sin fortvilelse. Rumlinga i magen var i perioder så sterk at den nesten overdøvet brumminga fra motoren som plutselig roet seg. Han forsøkte å lytte! Båten hadde lagt til ei kai. Lydene tydet på at de var kommet til et større sted, men han så ikke fram til å komme ut i frisk luft. Han visste at han var på vei mot undergangen.
Et par soldater låste seg inn til ham, lirte av seg noen ord han ikke skjønte og før han fikk bind for øynene og håndjern festet på seg. Han ble geleidet ut av båten. Lyden som nådde ham tolket ham som han de kom fra en fabrikk eller et verksted, et stort verksted. Han kunne høre de samme lydene som ofte kom fra slippen i Mevik.
Hadde spesialkonsulent Jacobsen ikke hatt bind for øynene og forstått russisk ville han forstått at han befant seg inne på en enorm marinebase, og at stedet het Polyarnyy. Han ble satt inn i en bil på siste etappe mot leiren hvor han skulle pines sagte, men sikkert skulle ende sitt liv. Mannen som hadde drømt om en trivelig tilværelse som pensjonist i den lille, veiløse, strømløse og telefonløse bukta sammen med kona som dyrket poteter og gulrøtter, mens han hentet fisk fra havet til glede for dem begge og måsen, hadde begynt på en reise som verken ga ham ro eller alderspensjon.

 

 

 

27

 

Samtidig som agent Jacobsen ble fraktet gjennom stedet som var utstyrt med Sovjet Unionens største og mest avanserte verft for bygging av imperiets største og mest avanserte atomdrevne ubåter, var det andre som tenkte på den veiløse bygda.
Flere tusen kilometer lenger sør vandret enn kvinne i slutten av 50 årene rundt med tankene om å flykte dit så fort som mulig. Mannen som hadde holdt i bussrattet og kroppen hennes, var dratt. Nå hadde hun innsett at han ikke ville vende tilbake til henne. I disse erkjennelsens timer så hun så for seg busslast på busslast med kvinner som karen hadde kjørt inn i morgensola med lovnader og smektende ord. Hun var ikke den eneste han hadde snakket med om deres skjønnhet, og om en felles framtid de skulle skape under appelsinbusker og oliventrær. Beruset av ordene og Rijoa hadde hun slurpet i seg herligheten før hun slapp seg helt løs med ham. En mann som hadde sett det unike ved henne skulle få alt. Det eneste hun følte var skam over egen dumskap og sin egen sviktende dømmekraft. Den framtida hun hadde sett for seg i sola i det kritthvite huset få meter fra Stillehavets strand, var avløst av tanken på å flykte til den strømløse bygda og akseptere at en forhenværende trygdesjef tross sine uvaner, kulemage og mangel på romantikk og forførende ord, var mer til å stole på enn en spansk bussjåfør med hår på brystkassa.
Forførende var også de tegninger og planer kommuneingeniør Ero Hokanen presenterte på banksjef Svendsens kontor da de tapre sønnene av Sovjetunionen stolt førte en forhenværende trygdesjef i en liten norsk kommune gjennom et av imperiets mest hemmelige steder. På papiret til den finske planleggeren var den veiløse, strømløse og telefonløse bukta forhandlet til Mevik Resort – et gigantisk feriested hvor det eneste som var igjen, var det hvite lille huset på gressbakken nå omdøpt til vaktmesterbolig. I bukta var det tegnet inn en småbåthavn og et 20-talls overnattingsenheter som på detaljtegningene til Hokanen framstod som luksushytter. I fjellet over en alpinbakke med skiheis som førte fram til en fjellrestaurant! Banksjefen jublet over hva Ero hadde fått til, og så for seg hvordan ideen han hadde fått på en av sine fjellturer som hadde endt i bukta, hadde tatt et steg nærmere realisering.  Honkanen var glad for de tilbakemeldingene han fikk. Da han ble bedt om å lage et kostnadsoverslag var han ikke i tvil om at banksjefen ville realisere dette. Og han ville få et nytt gigantprosjekt på sin CV selv om banksjefen ble litt mer diffus da han løftet spørsmålet om finansiering. – Banken skal selvsagt være med, sa Svendsen og la til at kommunen nå hadde folk med tilgjengelig kapital, og at de nok lot seg friste når de fikk se hvilket fantastisk prosjekt Honkanen hadde laget. Hvem det var visste Honkanen svært lite om. Og det interesserte ham egentlig ikke. Det ble imidlertid litt mer interessant da Svendsen antydet at det nok var både gamle og nye mevikinger som skulle bli med. Kommuneingeniøren som hadde tegnet alt på fritid fikk også betaling for det han så langt hadde gjort, og streng beskjed om å holde prosjektet for seg selv. De tusenlappene banksjefen bladde opp fra egen lommebok gjorde ikke det løftet vanskelig å avgi.
Hokanen hadde ikke før forlatt kontoret før banksjefen fikk beskjed om at Jacobsen var forsvunnet, at ei åre som tilhørte båten hans var funnet og at det trolig hadde skjedd ei ulykke. Svendsen reagerte tilsynelatende sjokkert, og sekretæren som ga han beskjed var hellig overbevist om at dette var tungt å svelge for sjefen sin. Sannheten var at hun hadde tolket sjokksignalene godt, og i flere minutter ble han sittende taus før han hentet fram læresetningene om å tenke positivt fra de mange lederkurs han hadde gått på. For Mevik Resort var det ingen ulykke om Jacobsen ikke var den han måtte forhandle med for å få kontroll over området. Han slapp til og med å ansette Jacobsen i prosjektet nå som han kanskje var borte!

 

 

 

28
Trygdesjef Rolf Pedersen hadde ikke de samme lederkurs som banksjefen, men brukte sin sunne fornuft og informerte Personalkontoret i det store huset i Oslo om at en av hans ansatte var forsvunnet på havet. Han hadde håpet at det var Annette som tok telefonen, men havnet hos en kar han selv bare hadde perifer kjennskap til, men som ryktene sa at han egentlig var plassert der fordi han ikke kunne brukes andre steder. I det store huset var den første reaksjonen fra karen om hva i himmelens navn en av de ansatte gjorde på havet midt i arbeidstida! Jacobsen arvtaker forsøkte som best han kunne forklare situasjonen, og hadde etter hvert fått mannen å forstå at ingen av hans ansatte brukte arbeidstida til å drive fiske, men at Jacobsen var sykemeldt. Det var ingen god nok forklaring for personalkontorets spesialrådgiver som etter hvert hadde fått ord på seg for å legge folk i ytre etat for hat. Han påpekte umiddelbart at å drive på havet når man er i sykemelding rimet dårlig med reglene, og at Pedersen burde innskjerpe den sykemeldtes plikt til å være tilgjengelig i sykemeldingsperioden. Det lovte Pedersen for å få satt en stopper for mannens gjennomgang av plikter for sykemeldte i Lov om Folketrygd. De kjente han selv godt nok. Det sa han ikke, selv om det var fristende.
Han kjente seg ganske opprørt da telefonen ringte, og fryktet at det var spesialrådgiveren som hadde kommet på andre ting som burde innskjerpes på dette kontoret i nord, men stemmen til banksjefen roet ham helt ned. Svendsen ringte bare for å si at det var fryktelig å høre at Jacobsen hadde omkommet på havet, og om det var noe han eller banken kunne bidra med, så måtte ikke Pedersen kvie seg for å ta kontakt. – Ikke bare var Jacobsen en av våre gode kunder, men du er jo også en vi setter svært stor pris på, sa banksjefen som før han avsluttet fikk beskjed fra sin nye solide kunde om at det var litt for tidlig å slå fast at Jacobsen var omkommet på havet. Det var banksjefen enig i, og beklaget sitt ordvalg før han slo fast at de snart fikk møtes igjen.
Samtidig med at journalisten fra lokalavisa ankom trygdekontoret for å kunne få en skildring fra kolleger i sorg til avisen dagen etter, dukket også sosialsjefen opp. Det kunne se tilfeldig ut, men var det ikke. Sosialsjefen hadde sett bilen med logoen, og forstod at han nå hadde sjansen igjen. Det var gått over to uker siden han hadde hatt bilde eller navnet sitt i avisen, og nå var det en igjen en mulighet han ikke kunne gå la gå fra seg.  I følge Grete som også hadde sett journalistjenta og slo fast overfor sine kolleger at sosialsjefen snart ville dukke opp. I følge henne var synet av en journalist nok til å og ham ereksjon, og hun var hellig overbevist om at han ville vært biseksuell om det ga ham plass i spaltene. Og hun fikk selvfølgelig rett.
 Journalisten hadde knapt fått anledning til å innlede besøket før sosialsjefen hadde oppnevnt seg selv til pressetalsmann og satt trygdesjefen på reservebenken. Dette var en sak som kom til å involvere på radio, tv og riksmedia så her hadde han en sjelden mulighet til å vise fram sine egenskaper for en større verden enn den Mevik til vanlig kunne gi ham. Ettersom lokalavisa var en for liten arena i denne saken, ringte han sjøl inn tipset til NRK, og ga beskjed på sentralbordet om at telefoner fra pressefolk skulle settes over til hans kontor som han umiddelbart gjorde om til pressesenter!
Grete var oppgitt over det som skjedde og ga uttrykk for det, men ble trøstet med at deres oppgave var å bidra til at deres kollega ble funnet. Og ønsket sosialsjefen å være i media var det greit for Rolf. Slike ønsker hadde han aldri hatt eller ønsket å ha. At kontoret plutselig var interessant for journalister helt ned i hovedstaden var ille nok om han ikke også måtte svare på masse dumme spørsmål. Spesialrådgiveren på Personalkontoret hadde fylt dagskvoten for hva han orket å høre av tull! Beklageligvis hadde ikke pressetalsmannen kommet over at Grete hadde vært på tur med den nye trygdesjefen. Sterkt preget av sjalusi benektet pressetalsmannen at ansatte ved kontoret hadde forsøkt å finne Jacobsen i løpet av helga.  
For overvåkeren på lensmannskontoret som arbeidet med å sette sammen puslespillet ble pressetalsmannens avvisning av at ansatte ved trygdekontoret hadde forsøkt å finne Jacobsen en viktig brikke i puslespillet han var i ferd med å legge. Det ble altså benektet at den nye trygdesjefen hadde vært i den veiløse, strømløse og telefonløse bygda! Han ringte uten ugrunnet opphold til sine overordnede i fylkeshovedstaden som ga ham umiddelbar og sterk støtte for at dette var mistenkelig, og høynet viktigheten av saken enda et hakk.  Det var i alle fall det overvåkeren forstod av samtalen. Overvåkeren var ikke i tvil; han måtte straks starte en nærmere kartlegging av den nye karen på trygdekontoret. Det var for mye nå som pekte i gal retning. Ikke alt ved den nye karen var ukjent. Gjennom sine kilder hadde overvåkeren funnet ut at den nye trygdesjefen verken abonnerte på Friheten eller Klassekampen. Han kjøpte dem heller ikke i løssalg verken på kiosken eller hos selgerne som dristet seg ut hver lørdag formiddag. Det kombinert med at ingen så ut til å vite noe som helst om mannen, var i seg selv så mistenkelig at her var det all grunn til å trå til verket.  Samtalen med den overordnede ga ingen annen konklusjon at han måtte avdekke både mannens økonomi og omgangskrets. Ryktene hadde lenge gått om at kommunistene fikk overlevert konvolutter med fiendtlige penger på kirkegården i Mevik. Det var en sak som hadde opptatt etterretningstjenesten i fylkeshovedstaden lenge, men de hadde ikke klart å få noe gjennomslag i etterforskninga. Flere av dem mente at den lokale overvåkeren ikke var dyktig nok, men nå skulle de gi ham en ny sjanse. Han hadde tross alt gjennom årene vært viktig for dem, og bidratt til et rikholdig arkiv. Og kanskje hadde fienden virkelig klart å skaffe seg en viktig person i Mevik under skalkeskjul av å være trygdesjef? Og rent jævlig var tanken på at kommunistene også da hadde hatt en agent plassert i Rikstrygdeverket med alle sine datasystemer og registre, også over militært personell! Var saken for stor for den lokale overvåkeren ble den ikke mindre for hans ledere i fylkeshovedstaden etter hvert som de utviklet sine scenario som ville skremt vannet av den lokale heimsvernslederen i Mevik. Han hadde allerede sjekket at det hemmelige mobiliseringslageret var intakt!

 

 

 

29
For major Vladimir Krutsjenko startet dagen som alle andre dager i denne leiren han var sendt til; dørgende kjedelig og et glass vodka til frokost for å få kroppen til å fungere. Han hatet opphold her hvor været og kjedsomheten var en større psykisk påkjenning enn frykten for fienden. Han tenkte ofte t hva han hadde gjort galt som var blitt sendt til dette Guds forlatte stedet anlagt av noen som var hellig overbevist om at fienden når som helst vill slå til og legge landet og det stolte sovjetiske folk under seg. Han var ikke lenger like overbevist om det som han en gang hadde vært. I to år hadde han ledet de hundrevis av soldater som drev med grenseovervåkning. Det eneste de foreløpig hadde skapt av resultater var en haug med papirer puttet i arkivskap som stadig krevde mer plass. Ikke alle rapportene hadde rot i virkeligheten. I disse omgivelsene hvor kjedsomheten stod skrevet med feit skrift i nesten alles bevissthet, krevdes det fantasi for å overleve. Da hendte det at denne fantasien fikk plass i rapporter som få hadde tilgang til fordi de var merket strengt hemmelig, og bare var ment for dem som skulle tenke. Krutsjenko var overbevist om at få brydde seg om hva de skrev. Hadde de gjort det ville krigen mot imperialistene vært i full gang for mange år siden! Det var nemlig ikke få tegn til fiendtlige forsøk på å overta land og folk som opp gjennom årene hadde blitt registrert og stoppet av de helter av Sovjetunionen som kjempet sin kamp for kommunismen og mot imperialismen i disse områdene.  Helt resultatløst hadde ikke tjenesten vært. De hadde klart å få tak i en amerikaner som en dag hadde vandret over Pasvikelva. Han ble funnet utstyrt med bibel og sandaler, kalte seg Jesus og hadde som mål å omvende det sovjetiske folk til sanne kristne. Etter en måneds avhør var det klart at mannen ikke var noen trussel mot andre enn seg sjøl og var blitt returnert uten bibel og sandaler, men med diagnosen psykisk syk og ønsket om god bedring. Til bytte for den helfrelste hadde de fått tilbake to ingeniøren som hadde tabbet seg ut i FN-bygget. Krutsjenko og andre mente at om det var noe imperialistene trengte så var det å få tilbake slike galninger som Jesus. Jo flere slike fienden måtte ta vare på desto bedre. Majoren visste at hos fienden kunne galningene komme seg langt. De kunne til og med bli presidenter! For kampmoralen hadde arrestasjonen av mannen vært viktig. Men det tok ikke langt tid før også soldatene som hadde gjort en heroisk innsats i kampen for sitt land og dekorert for sitt heltemot, hadde skjønt at agenten de hadde sikret seg, var en av de mange tullinger som trodde at de var Guds utsendte med oppgave om å omvende det sovjetiske folk til en Gud som ikke hadde tilhold i Kreml.
Majoren hadde fullstendig mistet troen på at han skulle få oppleve noe annet enn tullinger. Han gledet seg til at nok en dag snart var over. Hjemme ventet salte agurker, et pornoblad og nye glass med nasjonaldrikken.
Han hadde bildene fra pornobladet på netthinna da beskjeden kom. Kaptein Sverdlov og hans marinejegere hadde pågrepet enn mann, trolig amerikansk agent på vei mot en av deres lyttestasjoner. Mannen hadde utstyr på seg som tydet på at han samarbeidet med en ubåt og trolig skulle inn for å skaffe seg detaljer om deres installasjoner. Den amerikanske agenten var blitt pågrepet bare to kilometer fra en av deres lyttestasjoner, og han var ikke samarbeidsvillig.
– Endelig, tenkte majoren og glemte både saltagurkene, pornoen og vodkaen  han hadde hjemme. Han hadde forresten nok av det siste i kontorskuffa; nok til å holde ut de timene det ville ta før han fikk gleden av å avhøre karen som endelig ga litt liv til hverdagen. Og hadde Sverdlov rett var agenten de hadde ombord en skikkelig fisk; stor nok til både god omtale, en medalje, forfremmelse og beordring til Svartehavsflåten hvor han store deler av året kunne unnslippe skinnlua og ullunderbuksa. Kanskje dukket det opp et bikinikledd kvinnfolk også som kunne glede ham i hverdag og fest!
Svartehavet og de bikinikledde kvinnene forsvant da agenten nærmere midnatt åpenbarte seg for majoren. Selv ikke vodkarusen klarte å døyve den skuffelsen han følte da trygdesjef Jacobsen med bind for øyene ble ført inn i bygningen. Mannen var da faen ikke noen agent. Han var fisker! Sverdlov og hans talentløse gjeng som kalte seg marinejegere, hadde ført dem alle enda nærmere stemplet som udugelige idioter og en tilværelse i en leir for omskolering av fallerte soldater! Den eneste som kunne redde dem ut av situasjonen var majoren selv. Klarte han å få ut av karen en tilståelse, og han hadde sine metoder, kunne utgangen bli annerledes. Men han skulle gi mannen tid til å mørne litt før han satte i gang.

 

 

 

30
Den avsatte trygdesjefen i Mevik som hadde følt seg så vanæret at han nå satt i sovjetisk arrest i en by han ikke visste hva het eller hvor var, visste heller ikke at hans ferd mot det som skulle bli hans gjenreisning, allerede hadde gitt resultater. I Mevik var han nå en mann man snakket med stor respekt om, ba for og gjorde både større og mer betydningsfull enn han noen gang tidligere hadde vært. Han var en helt, ikke minst hos en overvåker som ble stadig mer sikker på at han var blitt tatt av dage av kommunister, og at han var blitt ofret av krefter som ville bringe landet hans under kontroll av svina i øst. Takket være Jacobsens dramatiske forsvinning mente overvåkeren at han nå skulle kunne rulle opp den kommunistiske konspirasjon han hadde jaktet på i årevis. Han ville avdekke det nettverket han hadde jaktet på siden Gerhardsen hadde manet til kamp under en tale på Kråkerøy lenge før han selv hadde skjønt at hans livsoppgave var å være nasjonal patriot og lokal beskytter mot fienden. Han angret kraftig på at han hadde sløst bort de siste årene på disse radikale søringen som kom med billett på hurtigruta og Mao i bagasjen. Han hadde altfor lenge trodd på deres ord om den væpna revolusjonen. Men skylda for sin sviktende vurdering måtte han dele med sjefene i fylkeshovedstaden. De hadde gitt ham full støtte for det han hadde gjort med å kartlegge revolusjonens sønner og døtre. Nå visste han at det hadde vært et blindspor. Maos venner framstod mer og mer som latterlige figurer som havnet på legekontoret med blærekatarr og vonde rygger etter å ha solidarisert seg med arbeiderklassen i trekkfulle produksjonslokaler for filet og saltfisk. Den undertrykte og utvitende arbeiderklassen som de sørnorske revolusjonære kalte sine kolleger ved filetbordene, var mer opptatt av hvem som skulle på puben i helgene enn hva som kunne leses i kampskriftene som ble tilbudt dem i garderobene på fiskebrukene. Og overvåkeren var sjeleglad for at frelsesarmeen solgte mer enn dobbelt så mange Krigsrop enn søringene klarte å selge av Klassekampen. At antall solgte Krigsrop heller ikke akkurat gjallet i fjellveggen, var underordnet for overvåkeren.
Han hadde vært tilfreds hver gang en av kommunistene han hadde i sitt arkiv vandret over i saligheten. De som var igjen av gamle kommunister i kartoteket, var blitt mer avhengig av rullator enn det kommunistiske manifestet.  Han gikk i hver eneste begravelse der en gammel Moskvatro tok farvel med samfunnet de skulle ha endret. Etter begravelsene kunne han stryke et navn, men han kunne stadig fylle på nye navn etter å ha sett hvem som tok farvel med kommunisten. Arkivskapet var fylt med begravelsesdeltakere uten at revolusjonen fra øst kom nærmere.
Nå innså han hvor feil han hadde tatt. Mens han drev å skulle stoppe Meviks underkastelse av Kina hadde de Moskvatro bygget seg opp i stillhet, etablert seg med nye folk og nå fått en lederskikkelse med Lov om Folketrygd som skalkeskjul. Han burde forstått at Jacobsen hadde hatt sine mistanker da han beklaget seg over at han måtte trekke seg tilbake, men overvåkeren hadde i likhet med flere trodd at dette skyldtes Jacobsens alder og manglende evne til å tilpasse seg de nye krav. Nå forstod han at Jacobsen var blitt det siste kommunistiske offer, og at det var Stalins taktikk om å fjerne fienden som hadde blitt Jacobsens bane. Han lå nok død på havets bunn fordi han hadde avslørt hva som var i ferd med skje. Han var overbevist om at han skulle få brødrene i Rotaryklubben med seg når han foreslo å sette opp en bauta av Jacobsen hvor han skulle hedres for at han døde i kampen mot kommunismen. Og at han selv få møte Kong Olav for å takke for hans fortjenestemedalje ville det være en skikkelig bonus når han hadde fått satt en stopper for den kommunistiske cella som var under etablering.
Alt dette var Jacobsen totalt uvitende om, og det hadde vært til liten hjelp om han hadde visst dette. Mannen som skulle ha falt i kamp mot kommunismen hadde kun falt på kne på gulvet i bønn for egen redning og anger over egen galskap.  Han var plassert i et nakent rom. Men denne gangen var det utstyrt med et vindu. De hadde tatt av ham bindet han hadde hatt for øynene da han ble transport fra båten og til det huset hvor han nå befant seg. Utsikten fra vinduet ga han ikke annet å forholde seg til enn at han skjønte at han måtte befinne seg på militært område. Han så rett i en grå murvegg og et vindu. Han var sulten og tørst. Kroppen verket og isjiasen som hadde plaget ham i årevis verket.  Borte var de lydene han hadde hørt da båten la til kai.  
Han forventet at de umiddelbart skulle starte med å avhøre ham. Det så han fram til. Da kunne han få oppklart denne gedigne misforståelsen som var i ferd med å føre ham til evig pine og endelikt. Bare det kom noen som skjønte at han var en uskyldig mann med bakgrunn fra trygdeetaten og ikke fra etterretningstjenester, ville de nok sette ham fri og få ham hjem til Mevik. Det stedet skulle han aldri mer forlate. Han skulle til og med selge huset i den veiløse, strømløse og telefonløse bygda. De kunne få hele stedet gratis for ham! Han frøs ved tanken på at det var der alt hadde startet, og for alltid ville stedet være roten til alt ondt selv om det egentlig var den tullingen som hadde kommet fra det store huset i Oslo som hadde fått ham inn på den ville ferden. Han skulle nyte hver dag i hjemmet bare de fikk oppklart hvor galt de tenkte som trodde at han var en farlig mann. De kunne heller ikke tro at han satt med hemmeligheter som Sovjetunionen kunne ha glede av. De eneste hemmelighetene han hadde, var for lengst gjort til aske i fyrkjelen på kommunehuset, og det kunne da ingen i dette landet ha glede av.
Den første som oppsøkte ham der han var plassert, var en mann som oste av makt og myndighet i tillegg til brennevin. Det siste gjorde ham skrekkslagen. Det var nok ikke greit å bli avhørt av sovjetsunionens krigere, men det måtte være enda verre å bli forhørt av en slik i beruset tilstand. Han hadde da sett på kino hva som kunne skje både av råskap, ondskap og galskap når fulle russiske offiserer gikk i gang med å få fram tilståelsen. Han hadde ingenting å tilstå enn at han hadde vært dum. Men han fryktet at denne karen som forlot ham uten å gjøre annet enn å forsterke skrekken i ham, var en av de verste han kunne ha møtt. Det var vel derfor det var nettopp ham som hadde fått oppgaven med å knekke ham før han ble satt på et fangetog til Sibir.

 

31

 

Måkene som var i gang med å jakte på dagens første, og sola som skinte fra en skyfri himmel, ønsket folket i Mevik velkommen til en ny dag. Rundt de fleste frokostbord gikk samtalen om tragedien som hadde rammet stedet. Mange godord om Jacobsen ble utvekslet innimellom brødtugger og kaffeslurker. Det var også dem som mente at den nye sjefen var skyld i den gamles forsvinning. Flere hadde hørt ryktene om at Jacobsen hadde forlatt kontoret i dyp depresjon og fryktet at han hadde gjort kål på seg av egen fri vilje. Hvis det var tilfelle skulle hans arvtaker få en kort karriere her!
Ordføreren var en av dem som hadde forstått at ordene fra den nye trygdesjefen hadde rammet hans gode venn svært hardt. Han burde kanskje tipse lensmannen om hva han hadde registrert.
Tyskeren som hadde syklet seg inn i flere av stedets kvinnehjerter og deler han selv mente var langt edlere enn deres blodpumpe, var ferdig med dagens brødrunde. Og gjorde butikken klar til nye salg.
Banksjefen fikk på seg en hvit skjorte som sykehjemsbestyreren hadde lagt fram til ham. I løpet av dagen skulle han ta det første initiativ overfor Ellen Andersen. Hun ante ingenting om at hennes forretningsimperium var planlagt å bli enda større; hun satt fordypet i lokalavisen, og syntes det var fryktelig det som hadde skjedd med Jacobsen. Riktignok hadde hans hormoner en tendens til å løpe litt løpsk når han drakk, men det kunne hun nå tilgi slik det tydeligvis var fatt med ham.
Hotelldirektøren slet med å overbevise sin Nina at hun denne dagen kunne ta ei vakt i resepsjonen fordi det nok var helt andre ting den nye trygdesjefen var opptatt av enn hennes uførepensjon. Det trodde hun imidlertid ikke, og hevdet mellom tårene at hun savnet Jacobsens støtte.
Sosialsjef Nerveien var ikke så opptatt av hva som hadde skjedd med Jacobsen som han for øvrig lenge hadde ment var en udugelig dust. Han satt og lyttet intenst på lokalsendinga og ventet på intervjuet han hadde avgitt i saken til NRK.  Han hadde allerede gledet seg vilt da Lars Jacob Krogh tok hans navn i sin munn da Krogh hadde introdusert innslaget om forsvinninga på Dagsrevyen kvelden før. Det skulle han leve lenge på. Han skulle snart til Oslo og tenkte at han kanskje burde invitere Krogh på et lite glass nå som de var bekjente. Han tenkte også at han måtte gi lokalavisjournalisten komplement for artikkelen. Han likte bildet hun hadde tatt av ham i rommet han hadde klargjort for pressen.
Lokalavisjournalisten hadde tatt på seg klær hun mente å kunne trenge utover dagen fordi hun skulle prøve å komme seg ut til den telefonløse bukta. Hun hadde allerede både tittel og vinkling for saken klar. Hun visste til og med hvordan hun skulle ta bilde inn gjennom kjøkkenvinduet for å vise hva som hadde skjedd i timene før Jacobsen forsvant.
Irene hadde sendt mannen ut på havet, og hadde ringt til sin nye sjef for å gi beskjed om at hun ikke orket å komme på jobben. Det hadde han full forståelse for. Han hadde selv hatt ei søvnløs natt og gruet seg til å møte kontoret igjen.
Grete hadde tatt sin vanlige joggetur, og så fram til å være alene med Rolf. Hun var sikker på at Irene ikke ville komme på jobben. Han trengte henne nå.

 

meviking gikk på jobb med et smil om munnen. Overvåkeren følte at han var på vei til en av de viktigste dagene i sin karriere, og han var fornøyd med det han hadde fått utrettet dagen før. Både trygdekontoret og trygdesjefens privattelefon var overvåket, og alt som skjedde av samtaler der, ville han kunne lytte til når bånda ble spilt av. Det hadde vært litt vanskelig å få kinosjefen edru nok til å gjøre jobben, men lovnaden om ei god flaske konjakk for jobben hadde oljet viljen. Det var en smørblid telefonteknikker med kinofilm som hobby, som hadde gjort jobben slik han alltid hadde gjort for overvåkeren; helt perfekt.
Overvåkeren som gledet seg til et å få de første avsløringene på bånd, ble han sørgelig skuffet da han startet opptaksmaskinen. Det var ingen telefoner registrert på båndet som nå surret og gikk for samtaler til trygdekontoret. På det neste båndet hvor han virkelig hadde forventet seg å finne gode spor, kunne han høre en sørgende kollega til Jacobsen ringe sin sjef for å gi beskjed om at hun ikke var i stand til å komme på jobben og var blitt møtt med stor forståelse. Det var ikke tvil om at dette var en mann som skjulte sine kort godt! Agenten på trygdekontoret var nok ei hard nøtt!
Han tok seg en runde rundt og hilste på sine kolleger på lensmannskontoret og fikk en oppdatering på leteaksjonen som var i gang etter den gode, gamle Jacobsen. Det var intet nytt. De hadde søkt i et stort område både til lands og til vanns. Det var ikke registrert noen funn som kunne knyttes til forsvinningen. De var imidlertid sikker på at Jacobsen hadde vært i den veiløse bygda. De hadde gjennomsøkt huset, og funnet rester etter mat som var fersk. Det var tydelig at Jacobsen enten hadde planer om å komme raskt tilbake til huset eller at han hadde måtte forlate huset svært brått. De hadde også funnet lokalavisen som hadde kommet ut samme dag som Jacobsen siste gang var observert. Men det undret dem litt at Jacobsen tydeligvis hadde tilbrakt ei natt på sofaen. Der lå dyna som var fjernet fra soverommet i andre etasje. Den observasjonen undret ikke overvåkeren. Det var nok en bekreftelse på at Jacobsen hadde visst noe og var på vakt!

 

 

 

32
Den forhenværende trygdesjefen i Mevik hadde vært våken i flere timer da hans forhenværende sambygdinger ga ham de beste skussmål, og sørget over at en slik unik mann, faglige sterke og ikke minst hjelpsom inntil det selvutslettende, var borte. Utslitt av en kropp som verket, tarmer som hylte etter førstehjelp og et hode med redselsfulle tanker og anger, hadde han til slutt sovnet. Men før søvnen tok ham hadde tenkt gjennom situasjonen som var så tragisk at det knapt lot seg gjøre å komme seg helskinnet ut av den. Han ville aldri mer kunne vandre gjennom gatene i Mevik. Han vil aldri mer vende tilbake til den veiløse, strømløse og telefonløse bukta som hadde gitt han så mange gleder og stor ro. Han ville aldri mer møte igjen kone. Han angret på at han ikke hadde blitt med henne til sola. Nå gikk hun uvitende og kunne nyte livet, mens han kjempet for å beholde det.  Ekteskapet hadde blitt en vane. Gnisten var borte, men det var nå likevel bedre enn dette. Om han som ved et Guds under skulle komme tilbake, skulle han virkelig fortelle henne hvilken flott og trofast kvinne hun hadde vært. Men han kunne ikke se at det fantes noen løsning på det dramaet han var havnet i. Han hadde vurdert flere muligheter. Om han kunne framstå som en venn av Sovjetunionen ville det kanskje være mulig å komme seg helskinnet hjem til senga i Mevik. Han tenkte også en stund at han skulle skryte på seg medlemskap i NKP og dermed håpe at det kunne gjøre slutt på torturen de hadde tenkt å utsette seg for. Men ettersom han nok hadde fått antydninger fra flere i Rotary på sene nattetimer om at russerne hadde kontroll på det meste som skjedde her i nordområde, hadde de sikkert også medlemslistene for NKP i Mevik i sine arkiv. De var sikkert ikke oppdaterte så han kunne kanskje si at han var nyinnmeldt? Det virket ikke helt troverdig heller. For var det noe det lokale kommunistpartiet manglet, så var det nyrekruttering. Det hadde nok disse torturistene full kontroll på. Før han sovnet hadde han derfor bestemt seg for at sannheten nok var det beste, og så umenneskelige var de nok ikke at de forstod at en hobbyfisker kunne forlise. At han sjøl hadde stått for hele havariet mente han de ikke hadde noe med, og heller ikke visste noe om. Han trodde heller ikke at han ville røpe det uansett hva de utsatte ham for. Det var så altfor pinlig!
Han våknet av hylende sirener. Ikke lenge etter hørte han at folk var i full aktivitet rundt i bygningen der de etter eget skjønn og riktig stolt mente at de hadde en fått fatt i en riktig storfisk. Mannen hadde allerede hadde røpet at han var både amerikaner og spesialagent. At han tilsynelatende bare snakket norsk, var nok noe han var godt trent til. Et land som hadde fått delfiner til å bli spioner kunne nok få en av sine agenter til å spille skuespill slik denne karen bedrev. Men sannheten skulle de nok få ut av ham. Nå hadde riktignok majoren blitt rasende da de kom med fangsten sin. Han hadde brølt til dem at de var idioter og burde stilles for krigsrett fordi de hadde innbrakt en havarert fisker, og trolig hadde skapt et diplomatisk kaos som ville få dem alle til å visne i Sibir. Et kort øyeblikk hadde de vært litt beskjemmet, men de visste at majoren på et slikt tidspunkt på dagen var langt av gårde i vodkarusen, og regnet med at pipen ville få en annen låt når han hadde en promille på sitt normalnivå.  
Jacobsen kvakk til at han hørte noen låste opp døra. Han spente hver nerve i kroppen som for å unngå de spark og slag han var sikker på ville komme. Men inn gjennom døra kom en ung soldat som smilte og forsøkte å si noe til ham. Han skjønte ikke et ord av det soldaten ønsket å meddele. Det var like greit. Det var nok ikke annet enn nok en fornedrelse karen ville påføre ham. Det hadde han allerede fått nok av de siste dagene. Helt håpløst var det likevel ikke.  Så vidt den fortvilte mevikingen kunne se, hadde han ikke med seg noen tang til å starte uttrekking av hans negler, men brakte med seg et brett med mørkt brød, litt margarin og sild som var røkt, i tillegg til te. Han hadde lengtet etter egg og bacon, men dette smakte greit selv om silda nok ville blitt stoppet av helserådet lenge før den hadde nådd butikkene hjemme i Mevik. Maten var likevel det første lysglimtet i en beksvart tilværelse som fange på vei mot dødsleiren.  Han spiste opp alt og hadde gjerne spist mer om han hadde fått. Det var bedre å dø mett enn å møte smertene og senere Vår herre med hylende tarmer!
Da døra neste gang ble åpnet hadde han håpet at det var den unge soldaten som vendte tilbake for å hente ståltallerken og tekruset han hadde fått. Men i døra stod den brennevinsdunstende mannen med flere stjerner enn de han kunne se på himmelen hjemme. Han virket imidlertid litt mer menneskelig enn hva han hadde gjort kvelden før. Stanken av brennevin var påfallende mindre, og mannen oppførte seg normalt. –Amerika? Agent? Så lenge ordene kom som enkeltstavelser kunne han forstå, og ristet kraftig på hodet. – Norsk, sa og la til det samme på sin Mevikengelsk. Han benektet også at han var agent. –Trygdesjef, sa han. De hadde vel egentlig ikke noe med at han var blitt ofret på fornyingens alter; at han var blitt degradert og vanæret. Det var imidlertid tydelig at mannen som serverte han noen russiske gloser ikke helt aksepterte eller hadde skjønt hva han var blitt fortalt. –Godd? Han pekte mot munnen sin og lagde tyggebevegelser. Kroppsspråket behersket Jacobsen og skjønte at mannen som snart skulle sende ham til et ensomt helvete, snakket om maten. Han nikket før han gjentok bekreftet at maten hadde vært god.  Det var ikke det beste han hadde spist, men valgte å være høflig mot sitt nye vertskap, og kunne noen rosende ord om maten bringe ham trygt hjem, var det verdt et forsøk.  Stjernekaren smilte og sa igjen noe som Jacobsen ikke skjønte, men antok at det gjaldt hvordan de skulle tvinge en tilståelse ut av ham. Mannen forlot rommet. Denne gangen ble døra ikke låst. Tanken om å stikke av slo ned i ham. Han var i ferd med å åpne døra da han innså at han ville bli skutt lenge før han hadde kommet seg utenfor dette huset. Han kunne høre et større renn av folk i korridoren enn trafikken til toalettet på puben hjemme. Det var nok best å møte skjebnen på en annen måte enn med et skudd i ryggen.
Major Vladimir Krutsjenko var ikke blitt mindre overbevist at mannen de hadde sittende og som snart skulle bli avhørt og anklaget for spionasje mot landet hans, var en stakkars fisker som hadde havnet inne på deres territorium etter et havari. Han var heller ikke i tvil om at mannen var norsk og en riktig stakkar som ikke hatt fiendtlige hensikter. Kaptein Sverdlov og hans mannskap som stolt hadde brakt en fiende av Sovjetunionen i arrest, var noen kronidioter. De burde avrettes umiddelbart fordi det ikke var tvil om at denne saken kunne skape store forviklinger mellom hans eget land og den fremmede makten. Krutsjenko trengte et glass eller to for å døyve sitt raseri. Vodkaen gjorde dessverre sannheten enda klare for ham; kaptein Sverdlov hadde ikke bare ført seg selv inn i skitten. Han kunne lett ta med seg ham selv også. Om mannen var en stakkar som hadde havnet inne i Sovjetunion helt ufrivillig og kanskje etter et dramatisk forlis, burde norske myndigheter umiddelbart vært varslet og mannen overlevert til grensekommissæren. Dessverre hadde han stolt på Sverdlovs første melding om at de hadde overrasket en agent på deres territorium. Han hadde umiddelbart varslet ledelsen for nordflåten om deres kupp. De hadde like umiddelbart gitt saken topprioritet og skulle sende sine egne avhørsfolk til Polyarnyy for å få mest ut av agenten om hans oppdrag. Hva ville de si når de fikk se denne stakkaren som satt i arresten kledd i en sliten varmedress, uten språkkunnskaper og full av frykt? Det var liten tvil om at Sverdlov ikke var den eneste som ville få sin sjømilitære karriere ødelagt. Hans egne drømmer var lagt i grus om han ikke straks fikk mannen til å innrømme at han var en hemmelig agent, satt på land for å kartlegge den russiske aktiviteten i grenseområdene. Hvor langt tid han hadde på seg, visste han ikke helt. Men i løpet av noen timer ville forhørsgjengen fra hovedbasen være på plass. Da ville bli han fratatt både ære og framtid. Den eneste løsningen han kunne se var at mannen som satt i arresten de brukte til sine egne fulle soldater, ikke var i livet når de ankom! At mannen ble skutt under forsøk på flukt ville være en heltmodig handling. Krutsjenko vurderte også å la mannen dø i arresten av en giftpille alle borgere av Sovjetunionen visste at utenlandske agenter stort sett var utstyrt med for å unngå å røpe noe som helst om de ble tatt. Major Krutsjenko hadde selv en slik pille tilgjengelig! Oppløst i en kopp varm te ville Sverdlovs hemmelige amerikanske agent være en død mann før han hadde ødelagt alles karrierer. Dessverre ville dødsfallet også gi ære til kronidioten som hadde brakt fiskeren til leiren, men det var en pris han måtte betale for at han selv skulle nå strendene ved Svarthavet.

 

33

 

De første bølgene som nådde fjæra i den veiløse, strømløse og telefonløse bukta var dem som ble laget av båten som stoppet få meter fra fjæra. Ombord befant lokalavisjournalisten seg. Hun var ikke alene. Hun hadde drømt å råde grunnen alene, og ønsket å skrive seg inn i større og mer vidgjetne redaksjoner lenger sør i landet. Dessverre for henne hadde andre fattet interesse for trygdesjefen som hadde forsvunnet på havet. Det skyldtes overvåkeren.  Han hadde lagt sin strategiske plan; en plan han mente ville bringe ham inn i Overvåkingstjeneste stolte galleri av kommunistjegere. For all ettertid ville det gå gjetord om hvordan han; og han alene, hadde avdekket et agentnett ingen hadde anelse om og som hadde kostet en respektert samfunnsborger livet.  At det også var viktig å få satt en stopper for folks lefling med kommunismen var han ikke i tvil om da han med fordreid stemme ringte Dagbladet, og ga noen stikkord for den dramatikken som i det skjulte utspilte seg i Mevik.  Han passet seg vel for å fortelle mer enn i stikkords form, og holdt skjult i hvilken retning mistankene gikk. Da redaktøren som fikk telefonen, og som var tvilende, kontaktet lensmannen og la fram det han hadde hørt, fikk han som svar at man ikke kunne utelukke noe som helst. Det var den bensinen bålet trengte. Redaktøren kontaktet umiddelbart sin mann i Tromsø, og ba ham rykke ut til Mevik.
 Da den unge lokalavisjournalisten dukket opp på kaia for å dra ut til den veiløse bukta der grunnlaget for hennes store historie om trygdesjefs Jacobsens dramatiske forsvinning, skulle formes, hadde hun blitt møtt av Dagbladet mann i Tromsø. Og den høflige Arthur Arntzen sjarmerte seg gratis med i båten. En reporter fra NRKs distriktskontor var ikke like heldig! Hun gjenkjente ham på lang avstand, og ba båteieren som hadde fått godt betalt for å frakte henne ut, sette fart. En mer arrogant og motbydelig fyr enn mikrofonkaren visste hun ikke om. Hun hadde møtt ham på en samling med journalister fra fylket, og kunne ikke fordra fyren. Han hadde under hele seminarhelga vært belærende og hoverende på dagtid, og full, kåt og ufyselig om kvelden.  Han var femti meter fra kaia da han måtte betale både for sin arroganse, fyll og kåtskap. Dagbladet utsendte så taust på det som skjedde, og smilet han ga henne, tolket hun som en anerkjennelse. Drømmen om en pult i Dagbladets redaksjon stod øverst på ønskelista!
Før båten nådde strendene i den veiløse bukta hadde Dagbladets utsendte prøvd ut kommunistteorien på båtføreren. Uten særlig hell, men han hadde i alle fall fått vite at ryktene sa at trygdesjefen hadde mistet jobben sin og var blitt fornedret av sin arvtaker. Han konkludert med at dette antakelig var en ren bomtur. Hadde trygdesjefen valgt å ende livet for egen maskin var dette definitivt ikke noe for Dagbladet!
Overvåkeren hadde imidlertid spilt sine kort særdeles godt, så da de gikk på land oppdaget Dagbladets utsendte at huset og et stort område rundt det var sperret med politiets sperrebånd. Dette handlet definitivt ikke om noe selvmord! Det var liten tvil om at politiet nå anså stedet for et åsted. For lokalavisjournalisten var det ikke noen problemstilling. Hun var frustrert over at hun ikke kunne komme seg opp til kjøkkenvinduet for å ta bildet som virkelig skulle være årets bilde!

 

 

 

 

 

34

 

Overvåkeren slet med å få lensmannen helt overbevist om at saken inneholdt mer enn en forsvinning på havet. Lensmannen var til å stole på, men når det gjaldt annet enn den ordinære kriminaliteten, framstod han etter overvåkerens mening ganske naiv. Etter mange år med viktige oppgaver knyttet til landets sikkerhet og ære hadde han etter hvert lært seg at det var viktig å holde det meste for seg selv, trekke i noen tråder når det var nødvendig, og skaffe seg en alliert som han kunne drøfte alt med. For overvåkeren var det Ronald som satt i byen nærmest fienden. Han var riktignok ikke offisielt knyttet til den samme tjenesten som han selv, men likevel en mann som forstod når landet ble truet av folk som ville dytte på folk kommunismen. Ronald jobbet for LO og hadde et intellekt overvåkeren misunte ham. Han misunt ham også den informasjonen og de kontaktene han hadde. Og når det gjaldt å se fiendens strateg var han uovertruffen. Overvåkeren var lykkelig over at Ronald i denne saken var blitt overgått av ham selv. Ronald hadde ikke peiling på hva som var i ferd med å skje i Mevik.  De siste samtalene han hadde hatt med ham hadde imidlertid inspirert ham til å stå på for å få avslørt den kommunistcellen som hittil hadde vært ukjent både for folk i Overvåkingstjenesten og på Youngstorget. Der var landets tvilsomme element gjemt i et utall arkivkasser som var anbrakt et sted hvor kun en håndfull person hadde adgang. Det siste skulle overvåkeren i Mevik ikke ha visst noe om, men over en bedre rypemiddag og godt drikke hadde Ronald gått et skritt lenger enn det han strengt tatt burde. Skjønt det er mer korrekt å si at overvåkeren var tilført denne kunnskapen på bunnen av en flaske med konjakk Ronald hadde brakt med seg i gave til ham.
Inspirert av samtalene med sine overordede og Ronald hadde overvåkeren sørget for at åstedet nå var sikret. Han hadde også i en av sine mapper funnet bilder av sålene på ulike sovjetiske militære støvler. For å unngå at viktige spor ble ødelagt hadde han bedt om at hele den veiløse, telefonløse og strømløse bukta ble sperret av. Men det hadde lensmannen nektet. Det var ingen grunn til å gjøre dette, men den altfor blåøyde vokteren av ro, orden og lovlydighet. Overvåkeren tiet om den kunnskapen han satt inne med. Men det bekymret ham sterkt at lensmannen ikke helt skjønte alvoret i situasjonen. Han ble ganske rasende da han fikk vite at flere journalister hadde dratt til bukta, og fryktet at de skulle ødelegge viktig bevismateriale. Nå var det lite å få gjort med det. Heldigvis var et 10 meter område rundt huset sikret slik at nok kunne finne ut hvor mange russiske soldater som hadde vært i sving for å hente Jacobsen.
Mens et par journalister og en båtfører tråkket rundt og ødela spor for overvåkeren sjekket han hvilke neste skritt han skulle foreta seg. De økonomiske motiv var viktige for alle agenter, ikke minst de russiske som var plassert i Norge. De tjente godt på sine forræderi, i motsetning til de alliertes som ble drevet fram av sin store fedrelandskjærlighet og ønsket om å stoppe kommunismens framtog. Det var ikke mye han visste om den nye trygdesjefen, men det var lite som foreløpig tydet på at han hadde hatt kontakt med noen andre tvilsomme elementer i Mevik. Riktignok hadde han etter hva overvåkeren hadde registrert, hatt en viss kontakt med sosialsjefen, men overvåkeren hadde for lengst slått fast at det ikke var landets sikkerhet sosialsjefen var farlig for; det var kvinnene i Mevik. Og så langt hadde han hatt lite suksess å legge dem under seg. Trygdesjefens modus var derimot ganske annerledes og farlig. Han opptrådte nærmest perfekt. Det mest mistenkelig med hele mannen var at han tilsynelatende ikke kunne mistenkes for noe. Han framstod som den perfekte agenten, og skulle han lykkes i å få tatt knekken på ham, var nye skritt var nødvendig. Han måtte få kartlagt mer av mannens bakgrunn og strategier. Telefonene var overvåket, men der var det foreløpig ikke registrert noe overvåkeren kunne bruke. Med ett unntak var det ingen av dem han snakket med som hadde registrert noen aktivitet fra den nye trygdesjefens side som det var grunn til å stille spørsmål ved. De fleste visste at trygdesjefen hadde vært på tur med Grete til den veiløse bygda, men det plaget dem ikke at en ugift mann søkte seg sammen med en av de vakreste, ugifte jentene på stedet. Det ble sett på som en særdeles naturlig handling. Unntaket derimot kom med en opplysning som fikk overvåkeren i godt humør samtidig som han fikk lagt en ny stein i den muren mot kommunismen han hadde bygd på i mange år. Unntaket hadde bare sett trygdesjefen fire fem ganger. Men hver gang hadde det vært ved minibanken! De første økonomiske undersøkelsene han deretter satte i gang ga en klar pekepinn på at det ikke var penger trygdesjefen manglet. Han var godt bemidlet. På møbelbutikken var han en kunde som nøt stor respekt, og litt utdypende værprat med flere andre kjøpmenn bekreftet at mannen hadde et pengeforbruk som ikke stod i stil med lønnstrinnet for en trygdesjef i Mevik. Han måtte umiddelbart få dette bekreftet, og vurderte hvilke veier han skulle gå. Den første tanken som slo ham var å kontakte sine

 

 

 

venn i Rotaryklubben som styrte hele pengekassa, men for det første var det mye som tydet på banksjefen var i ferd med å bli et dårlig klubbmedlem, for det andre mente overvåkeren at det ville virke påfallende om han ringte og spurte om den økonomiske statusen for trygdesjefen, og for det tredje var det mye som tydet på at det faktisk var i ferd med å bygge seg opp en relasjon mellom den nye folketrygdmannen og banksjefen. Flere ganger lyttet han gjennom samtalen han hadde på båndet og samtalen der banksjefen ringer til trygdesjefen og inviterer ham på en bedre middag ”slik at han kan få hilst på et menneske han nok vil ha glede av å stifte nærmere bekjentskap med”.  Hvem det var, skulle overvåkeren gjerne ha visst, men det ga båndet ingen informasjon om. Den eneste mulighet han nå så var å overvåke minibanken for å se om Unntaket hadde snakket sant.
I god tid før trygdekontoret stengte for dagen plasserte han bilen sin utenfor kiosken som lå ved siden av banken. Derfra hadde han fritt utsyn til minibanken, og kunne registrere en hver bevegelse der. Var han heldig ville trygdesjefen dukke opp for å ta ut penger.
Han var lykkelig da han konstaterte at hans strategiske evner nok en gang hadde vist seg å være eminente. Et kvarter etter at det ikke var mulighet for noen å bli betjent på trygdekontoret, kom den kommunistagenten gående sammen med Grethe. Et kort øyeblikk vurderte ham om han burde advare ei så flott jente mot å involvere seg i denne forræderen og drapsmannen, men han holdt det tilbake. En uvøren handling fra hans side kunne spolere hele opprulling av det nye kommunistiske nettverket han var i gang med!
Trygdesjefen sa farvel til Grete utenfor banken og gikk til minibanken. Der stakk han inn kortet og stakk det inn før han tastet inn noen hemmelige tall. Etter en kort stund spratt noen sedler ut, og etter enda noen sekunder kom kvitteringa. Forræderen studerte den nøye. Men han krøllet den ikke sammen og kastet den i søppelboksen ved siden av automaten slik overvåkeren hadde håpet. Han puttet den i lommeboka sammen med pengene. Det var tydelig at denne karen var godt trent til å fjerne alle spor etter seg!

 

 

 

35
For trygdesjef Pedersen ble spaserturen fra jobben med Grete ved sin side samt middagsinvitasjonen fra banksjefen, lyspunkt på en dag som på alle måter hadde vært strevsom.  Han brukte ikke å ta sterke ord i sin munn og hadde han det gjort, ville han sagt at dette var et rent helvete. Da Grete og han tok sin morgenkaffe sammen hadde hun fortalt at ryktene i Mevik sa at Jacobsen hadde vært deprimert. Hun veide sine ord nøye for at ikke den nye flott sjefen skulle føle at han hadde bidratt til Jacobsens død. At flere i Mevik tydeligvis mente at det var den nye sjefen hennes som var årsaken til at Jacobsen var borte, sa hun derfor svært lite om. Ikke visste hun mye heller. Hun var allerede stemplet som en sjefssmisker av dem som fryktet den nye sjefen hennes. Noen gikk adskillig lenger i sine karakteristikker av henne. Av det hun fortalte, var det likevel ikke vanskelig for ham å forstå at hans overtakelse av kontoret nok ikke ble sett på som noen lykke.  
Han hadde knapt klart å fordøye den nye kunnskapen om folks tanker, da personalkontoret ringte. Det var ikke Annette. Det var personalsjefen. Alarmklokkene hadde ringt hos flere i det store huset på Drammensveien i Oslo, og sjefen for oversikt over hvem som jobbet rundt omkring i landet, var forbannet fordi kontoret i Mevik tydeligvis ble drevet med en ekstraressurs helt utenfor lønnsramma! Det ville personalsjefen vite mer om. Han hadde oppdaget at mannen som uttalte seg media på vegne av kontoret, ikke var å finne i personaloversikten! Det måtte Pedersen umiddelbart få ryddet opp i! Han svarte som best han kunne, og fortalte at mannen som stadig dukket opp med sitt ansikt og stemme i ulike medier, ikke var ansatt i trygdeetaten, men var sosialsjef i kommunen. Det svaret var selvfølgelig mannen fra det store i huset ikke fornøyd med. Han lurte på om Pedersen da hadde mistet kontrollen. I så fall var det bekymringsfullt, og han ble nærmest beordret til å ta styringa selv. Og det ganske umiddelbart!
Den nye trygdesjefen håpet at han snart kunne få ro, men det håpet forsvant fort da informasjonssjefen i det store i huset i Oslo kort tid etterpå ringte. Han var nå oppdatert på dramatikken som utspilte seg på kontoret langt der oppe mot nord og stilte sin kompetanse til disposisjon. Informasjonssjefen durte i vei om planer og målgrupper, informasjonsstøy og annet som skurret i ørene. Informasjonssjefen mente at selv om saken hadde visse tragiske dimensjoner over seg, så var det en sak som kunne gi etaten et kjærkomment fokus, og det burde utnyttes til fulle.
                        Trygdesjefen gruet seg til å sette en stopper for sosialsjefens talsmannsfunksjoner. Og lykkelig ble han ikke, men han var heldigvis så fornøyd med å ha blitt avbildet og intervjuet i 15 aviser, fire tv-innslag og i flere titalls radioinnslag at han aksepterte at dette var en sak som burde håndteres av trygdesjefen. Ikke alle aviser han hadde bidratt i, var foreløpig å oppdrive i Mevik, men han hadde allerede gått til innkjøp av ei utklippsbok hvor han skulle dokumentere sin nye berømmelse. Og kassetten var alltid klar til opptak av nye intervjuer han avga. At han allerede var viden kjent hadde flere gitt uttrykk for da de ringte ham. Han var nå ganske sikker på at hans nye kjendisstatus ville åpne det meste hos kvinner landet rundt!
 For Meviks nye trygdesjef var allerede arbeidsoppgavene så mange at han så med gru på hvordan han skulle få tid til å tilfredsstille alles behov for informasjon i denne saken. Han hadde lagt oppryddingen etter sin forgjenger på is. Det passet ikke å jakte på synder hos en mann som antakelig var omkommet på havet. Det var imidlertid et argument som den ivrige trygderevisoren hadde liten forståelse for da hans stemme lød i telefonrøret. I revisjonen hadde de hatt store forhåpninger om at Pedersen var mannen som kunne få ordnet opp i det kaoset de hadde avdekket i Mevik. Nå måtte han ikke la følelsene ta overhånd. Jacobsen ville nok dukke opp igjen, og da var det greit å ha sakene avklart!  
Da de var vel framme ved banken hadde han mest lyst til å spørre Grete om hun ikke ville spise middag med ham. Han kunne tenke seg å droppe invitasjonen fra banksjefen, men han spurte ikke! At hun umiddelbart ville svart ja om han hadde spurt, visste han ikke. Hun forbannet sin egen tilbakeholdenhet da hun tok farvel med sin sjef.
                  Da trygdesjef Pedersen forlot bankautomaten oppdaget han at en av dem som jobbet ved lensmannskontoret, satt i en bil utenfor kiosken. Da han passerte bilen forsøkte han seg med en liten hilsen. Han burde spurt om det var noe nytt i letinga etter Jacobsen, men da mannen i bilen tydeligvis ikke hadde sett ham og var mer opptatt av å lese i en avis, lot han det være.  
Han fikk imidlertid enda en sjanse til å spørre den avislesende karen om det var noe nytt. Det var da han noen timer senere møtte den ivrige sykkeltrimmeren før han gikk inn til middagen hos banksjefen. Det var tydelig at solbrillene hadde på seg, hadde samme effekt som avisen. Trygdesjefen oppnådde ikke kontakt!

 

 

 

36

 

Major Krutsjenko var ikke i tvil om at saken nå hadde førsteprioritet hos toppfolkene i ledelsen av Nordflåten. Det var ikke hver dag de hadde hånd om en toppagent fra fienden! Det var det Sverdlov hadde framstilt saken som da han hadde valgt å kontakte toppledelsen lenge før han kontaktet sin egen overordnede. Hadde de bitt på Sverdlovs påstand regnet Krutsjenko med at det ivret etter å ta agenten nærmere i øyesyn.  Det betydde at de ville ankomme i helikopter for raskt å kunne ta hånd om storspionen. De første forhør ville de nok ta på basen før de brakte han videre til mer intense og avgjørende avhør. Krutsjenko visste at han derfor hadde svært kort tid til å gjøre seg av med mannen som ville bringe ham til evig tjeneste i denne gudsforlatte havnebyen der de eneste lyspunktene var sveiseflammene fra ubåtverftet.
Men Jacobsen fikk ikke den giftpilledøden Krutsjenko hadde tenkt seg for å skjule den inkompetansen som Sverdlov hadde vist, og som hadde brakt dem alle langt inn i en framtid fylt med avstraffelse og død tusenvis av kilometer lenger øst. Det var imidlertid ikke et akutt innfall av menneskelighet og moralske anfektelser som berget den forhenværende trygdesjefens liv; i alle fall for en stund.   Majorens sterke tørst og hang til den russiske vodkaen var adskillig større enn det behovet han følte for å ta livet av en fisker som hadde havarert, var innbrakt og anklaget for å være en av fiendens nye strategiske våpen i kamp mot det sovjetiske folk.  Allerede etter tre gode slurker av vannet som holdt livet i ham her i isødet, hadde han resignert og innsett at bare han fikk være her på stedet der mygga var en større trussel enn døden. Og ettersom spionjegerne fra hovedbasen ikke kom med helikopter, men med bil var majoren snøvlende enige med dem om at det hadde vært en gedigen tabbe å bringe mannen til Polyyarny og anklage ham for spionasje. Det måtte være en gjeng udugelige, fyllefanter som hadde tenkt tanken, mente oberst Galina Julkova som nå skulle lose den sovjetiske stat ut av den diplomatiske krise denne gjengen hadde ført landet inn i. Ettersom de tydeligvis ikke selv hadde evnen il å følge med hva som skjedde i grenseområdene kunne hun opplyse dem om at det i flere dager allerede hadde vært en større leteaksjon etter en forsvunnet fisker fra Mevik. Den savnede hadde samme morgen endret status og var nå erklært død, og det var den døde mannen Krutsjenko og hans evneveike grenseovervåkere hadde innbrakt til en av de mest hemmelige militære områder i imperiet! Oberst Julkova var rasende. Hun lovte at Krutsjenko måtte regne med å betale dyrt for sine brudd på folkeretten. Hun kunne garantere at han ville møte den sovjetiske militærrett som han forhåpentligvis visste mer om enn effekten av langvarig forbruk av russisk vodka. Det siste var imidlertid Julkova ikke helt overbevist om. Men at Krutsjenko snart ville lære hva som skjedde med dem som satte den stolte nasjon i slike pinlige internasjonale situasjoner, det hersket det liten tvil om. Hun hevdet at han med sitt intellektuelle nivå neppe var i stand til å finne løsning på sin generaltabbe som kunne spare landet for internasjonale ydmykelser. Dessverre lanserte majoren sin ide om giftpillen! Det var ikke den Galina han så mange ganger på vei inn i søvnen hadde kledd naken, som satte øynene i ham, og brølte at han straks skulle arresteres og settes på cella.

 

                Den forhenværende trygdesjefen i Mevik var totalt uvitende om at han var i ferd med å bli en internasjonal forvikling. Han fryktet bare en sakte pinefull død i en straffekoloni. Da han hørte at noen tok i døra hans var han så redd at tarmene vrengte seg. Han kastet seg ned på gulvet, og skulle til å rope om sin uskyld og tilgivelse da han hørte stemmen som måtte tilhøre en kvinne!
 –God dag, mitt navn er Galina Julkova! Han snudde seg og så på en uniformskledd kvinne så langt unna det bildet han hadde av russiske Olgaer og militære torturister som var mulig å komme. Den brune uniforma satt som limt på en kropp han aldri hadde sett maken til verken på trygdekontor eller i Rikstrygdeverket. Det svarte lange håret lå vakkert dandert over skuldra og de blå øyene var mer egnet i en reklame for såpe på butikken i Mevik enn plassert i skallen på en russisk avstraffer. De hadde sendt ham en engel.!  Et kort øyeblikk lurte han på om han allerede var død eller var rammet av feberfantasier. Men Jacobsen hadde sett alle filmene som var kommet om James Bond. Etter sekunder slo han fast at han i alle fall ikke skulle la seg lure. De hadde sendt inn en dødsengel til ham; en vakker kvinne som skulle få ut av ham de hemmeligheter han ikke hadde, før hun kastet ham til ulvene. Det var først da hun spurte om de hadde behandlet ham pent at han skjønte at hun ikke snakket russisk til ham. – Snakker du norsk, spurte han. Hun fikk knapt bekreftet det før han gråtende utbrøt: - Skal jeg dø? Oberst Galina Julkova smilte før hun svarte. - Du skal ikke dø, Jacobsen. Du skal overhodet ikke dø! 

 

 

 

37
Banksjefen var svært så fornøyd da middagen var avviklet, og han kunne sette seg vel til rette i godstolen for å nyte et glass av den beste konjakken han hadde. Det var så sjelden at den bare var hentet fram ved spesielle anledninger. Denne kvelden var en slik anledning. Pia hadde igjen visst fram en kokekunst av ypperste merke. Fiskesuppa de hadde servert som forrett hadde fått den nye tilvekst til kapitalkreftene i Mevik til å ta fram store ord. Hovedretten var selvskutte ryper og etter at multekremen var fortært hadde Ero tatt fram sine tegninger og holdt et foredrag om Mevik Resort som hadde fått dem alle til å bli mektig imponert. Det hadde dessverre tatt litt tid før den nye trygdesjefen skjønte hva planene hadde med middagen og ham å gjøre, men da innehaveren av Mega Sun hadde utbrøt at dette måtte være et prosjekt som ville få pengene til yngle hadde han blitt med. Da banksjefen i tillegg hadde forsikret ham om at avkastningen på investert kapital ville overgå det banken var i stand til å gi ham i rente, hadde han forstått at dette kunne være noe å sette pengene sine i. Han hadde imidlertid sine betenkeligheter og syntes det var litt skummelt at de hadde gått i gang med å lage planer for den veiløse bukta uten at Jacobsen var informert. Det var da banksjefen hadde måtte ta en spansk en og slo fast at Jacobsen var innviet i planene, svært begeistret og var villig til å selge. Banksjefen var velinformert om leteaksjonen, og visste at Jacobsen aldri ville få anledning til å avkrefte at han var med på planene eller ens hadde hørt om dem. Og kona hans kunne han nok overbevise; det var han sikker på.  Stemningen ble etter hvert så god og oppløftet at før den siste slurken med konjakken var fortært, hadde Mega Sun investert to millioner i prosjektet, banken stilte med en like stor del, mens trygdesjefen som ikke var vant til slike svimlende tall hadde bladd opp en million. Han trøstet seg med at det fortsatt ville stå over en og en halv million kroner igjen på saldolappen fra minibanken. Og med en slik stødig kar som banksjefen som prosjektutvikler, ville kontoen snart fylles opp igjen. Men han kjente en klump i magen. Den gikk imidlertid gradvis i oppløsning, ikke bare ved ekstra påfyll av edle dråper, men også ved tanken på at han som hadde sittet som en ensom og grå sjel på et kontor i Rikstrygdeverket, bare noen måneder senere vanket sammen med folk med sjøltillitt og status han sjelden hadde sett. Og denne Ellen Andersen var ikke bare innehaver av flere forretninger og hadde penger på kontoen; hun var pen også. Og penere ble hun etter hvert som kvelden skred av gårde.
For mannen som var i ferd med å avdekke en kommunistisk celle under etablering i Mevik gikk timene svært så sakte, men ventetida var verdt det. Han var kommet lenger i sin etterforskning enn han hadde turt å håpe på. Samtidig var han nærmest satt ut da han så hvem denne trygdesjefen hadde klart å få omgang med. Han var en langt farligere mann enn noen kunne forestille seg. Han måtte stoppes, og det snarest! Han måtte allerede dagen etter konfrontere banksjefen med hvem han nå hadde omgang med og hvilken felle han var i ferd med å gå i.

 

 

 

 

 

38

 

Timene før den mørkhårete kvinnen med stjernene kom inn i rommet hadde den forhenværende trygdesjefen benyttet til å gjøre opp status for et liv som hadde blitt bra, men som fikk en slik trist utgang. Han hadde bedt frelseren om nåde for sine ugjerninger. Mange var det riktignok ikke, men nok til at han var nødt til å gjøre opp boet før han ble sendt i helvetet. Han fryktet ikke bare døden, han fryktet også at hans manglende språkkunnskap ville gjøre dagene lange og ensomme. Han ville daglig vandre blant utsultede og hårløse fanger som han ikke hadde noe til felles med. Han angret hardt og inderlig på at han ikke tatt til seg de mange ordene fra kona om at det var på tide å bli i bedre form. Han var helt utrent i det fysiske arbeidet de ville sette ham til, og han fryktet han ville nok møte en snarlig død i ei meningsløs grøft brutale fangevoktere daglig ville piske ham fram til. Han så seg selv slepe seg av gårde med spaden på skuldra ikledd en skitten fangedrakt og en mage som ba om litt påfyll. I speilet ville han se ribbeina igjen etter nesten 40 år. Og det til ingen nytte.   Til slutt ville han bli kommandert til å grave hullet de ville legge ham i, før de kastet noen spader med frossen sibirjord over ham. Og der, tusenvis av kilometer fra hjemme sitt, ville han dø som en ukjent og ensom mann som bare hadde gjort jobben sin, en stor feilvurdering og noen mindre dårlige avgjørelser på jobben. Men de kronene staten hadde tapt på hans slumsete saksbehandling ville han betale tilbake siden trygdeetaten nå slapp å gi ham alderpensjon. At han i disse tunge timene glemte å trekke fra enkepensjonen som ville bli utbetalt til henne at savnet mer enn noen andre, husket han først på senere.
- Du skal ikke død, Jacobsen! Ordene fra kvinnen som hadde kommet inn for å gi han billetten videre til leiren der han ville råtne i ensomhet, hadde vanskelig for umiddelbart å feste seg i den forhenværende trygdesjef i Mevik. Hadde han ikke vært så hardt preget av psykisk ubalanse over å være fanget i et land han visste ikke tok pent vare på folk som hadde kommet til landet på den måten han hadde, ville han straks oppfattet at denne dødens engel de hadde sendt til ham, hadde brukt hans navn. Dessverre for Jacobsen var han helt utrent i de øvelser James Bond hadde med å oppdage detaljene som førte ham videre i livet. Men helt borte var nå heller ikke Jacobsen; som Bond ville gjort, hadde også den forhenværende trygdesjef registrert at det var en kvinne som hadde kommet inn i rommet. I motsetningen til den engelske filmagenten som hadde underholdt ham mange ganger på kinoen i Mevik, var han imidlertid ikke i stand til å finne ut hvilke parfyme hun brukte. Han kjente ikke annet enn lukta av frykt og autoritet. Han maktet heller ikke å gi henne komplimenter for sitt utseende. At hun var oberst skjønte han ikke. Det lå også langt over en forhenværende trygdesjefs kompetanse. Det eneste han forstod var at hun snakket norsk. Det ga ham håp, men læren fra filmene med den engelske agenten gjorde ikke håpet større. Dessverre. Han visste at de russiske kvinnene var lokkeduer og at de ganske raskt ville prøve å få ham til å røpe ting han ikke visste at han hadde kunnskap om. Han bestemte seg derfor for å være forsiktig da hun begynte å stille ham spørsmål om hvordan han hadde kommet seg inn i landet. Det overrasket ham at hun faktisk trodde på den historien han fortalte, selv om han underslo vesentlige opplysninger om hvordan Meteorlogisk institutt var det som egentlig hadde ført ham i landet. Han underslo også det pinlige faktum at det var ham selv som hadde regissert forliset.  I ettertid konkluderte han med at denne skjønnheten han trodde de hadde tatt i bruk for å få ut informasjon fra ham, nok også visste at han var en avsatt trygdesjef fra et lite sted i Norge der de fleste kommunister hadde avgått ved døden. I ettertid var han også glad for at han ikke hadde virvlet seg inn i historien om at han var medlem av NKP og en solid venn av Sovjetunionen som han hadde tenkt i håp om en rask løslatelse og utlevering til sitt hjemland. Senere var han også glad for den beslutningen. Det var liten tvil om at kvinnen var en som gjorde jobben sin. Og det hadde han helt rett i. Hun visste lenge før hun kom inn i rommet at Jacobsen ikke var agent for en hemmelig vestlig tjeneste. Han var heller ikke fisker, men en avgått trygdesjef. At det skortet på hans administrative evner hadde hun imidlertid ingen kunnskap om, og siden han ikke røpet det i avhøret, forble det en hemmelighet han trolig hadde røpet om han hadde blitt utsatt for den torturen han visste alle inntrengere måtte igjennom. Selv om ordene ikke akkurat fosset ut av den forhenværende trygdesjefen klarte ikke Julkova å avsløre et eneste avvik fra det hun allerede visste om ham. Og det var allerede ganske mye. Men det var ikke opplysninger de hadde skaffet seg gjennom hemmelige kanaler i Mevik. Som Jacobsen allerede hadde konkludert, var Galina Julkova en kvinne som gjorde jobben sin i motsetning til dem hun allerede hadde stemplet som udugelige idioter. Hun og hennes nærmeste medarbeidere hadde fulgt med på den internasjonale nødkanalen på VHF, og fått med seg at det var en stor leteaksjon i gang utenfor kysten, like vest for landet hun var satt til å beskytte mot ulovlig inntrenging.  At både Sverdlov og Krutsjenko fullstendig hadde oversett denne viktige oppgaven som kunne forhindret dette alvorlige bruddet på internasjonal sjørett og samhandling, var hårreisende. Takket være idiotene satt Julkova med et alvorlig problem som hun måtte finne en vei ut av. Hun kunne ikke bruke idiotenes mangel på evnen til å bruke hodet for å redde Sovjetunionens ære. Skjønt Krutsjenkos plan om å ta livet av denne stakkaren kanskje hadde element i seg som ville fungert. Hun hadde selv tenkt at de kunnet druknet ham, sagt at de hadde funnet liket drivende på ei strand og overlevert liket i en pose. Tanken var besnærende. Årsaken til at det hadde tatt så lang tid før hun dukket opp i Polyyarny skyldtes at hun og hennes folk hadde brukt tid på å få avdekket om hele den redningsaksjonen som var satt i gang etter mannen av de vestlige myndigheter, var et gedigent skuespill for å skjule at deres spionaksjon hadde slått feil. Hun hadde sin grunn til å være skeptisk, selv til de opplysninger som ble formidlet på nødkanalen. Imperialistene i vest gjorde det som var nødvendig i sin kamp for å forsvare kapitalismen mot den kommunistiske fare de kalte Sovjet for. Russerne hadde lenge ledd godt av denne båten Marjatta som lå utenfor grensa og skulle liksom være et fangstfartøy. Men fangsten den fikk om bord var ikke noe å skryte av! Om det var fisk de var ute etter da!  Men det var det lenge siden noen her hadde trodd. Det de fisket etter var elektroniske signaler de hentet ned i alle de antenner båten var utstyrt med. Hun visste også at flere av fiskebåtene som brukte farvannet utenfor deres kyst, var utstyrt med avlyttingsutstyr som norske og amerikanske myndigheter hentet sin informasjon fra. For Galina Julkova var det ikke utenkelig at hele redningsaksjonen de hadde fulgt tett med på, var en gedigen avledningsmanøver. Men det var før hun fant denne stakkaren på kne inne på cella han var plassert i. Selv amerikanerne ville ikke sende en sliten eldre kar inn i Sovjet og håpe at han kunne skaffe seg opplysninger de ikke allerede hadde.   Når hun vegret seg for å iverksette planen om å ta livet av karen var det ikke bare fordi hun syntes synd i mannen som kjempet desperat for ikke å bryte sammen av den psykiske belastningen hun godt forstod at dette måtte være for ham. Hun trengte Jacobsen for å gjennomføre den planen hun lenge hadde hatt, men ikke helt vært i stand til. Vel nok var Krutsjenko en alkoholisert stakkar og Sverdlov en mann med færre hjerneceller enn stjernene i det amerikanske flagget, men det hadde ikke vært mulig å bli kvitt dem. Krutsjenko hadde en bra merittliste å vise til, men det var før vodkadrikking og pornofilmer gjorde ham mer opptatt av kvinner enn fiendtlige agenter. Julkova var sikker på at om det hadde dukket opp en kvinnelig amerikansk agent ville han umiddelbart kledd av henne, og ofret det meste av sin fedrelandskjærlighet og eventuell annen kjærlighet han måtte besitte i det forstokkede sinnet sitt. Sverdlov hadde han en familie med fotfeste i det øverste sovjet, og levde trygt og godt på den, inntil denne stakkaren som nå satt på senga og fryktet en pinefull død i en leir langt fra sivilisasjonen, dukket opp! Men nå hadde han ført det russiske folk inn i en internasjonal forvikling som selv ikke familien i det øverste sovjet ville kunne betale ham ut av. Noen god soldat hadde han aldri vært, og hvordan han hadde klart å bli kaptein var en gåte for alle dem som ikke visste om hans familiære aner. Foran henne satt mannen som kunne gi henne muligheten hun til å få stablet på beina den bevoktningen som krevdes mot imperialistene i vest. Nå skulle arrestasjonen av Jacobsen få spille en viktig rolle i reorganiseringa av den stolte sovjetiske armeen! Alt dette var Jacobsen helt uvitende om. Han trodde fortsatt at den alkoholiserte karen som luktet som bussjåføren hjemme i Mevik, skulle være den som sendte han ut på en vandring på de evige sibirske tundraer. Han kunne ikke tro på kvinnen som hadde kommet inn til ham og på norsk sagt at han ikke skulle dø! Hun kunne da ikke bestemme over mannen som var sjefen i leiren? - Du skal ikke dø, Jacobsen!! Han gjentok det sagte.  –Skal jeg ikke død? Kvinnen foran ham ristet på hodet. –Nei, sa hun. - Hvordan vet du det? - Det er ikke du som bestemmer om jeg skal sendes til Sibir, skytes og kastes i en grav. Hun smilte. – Det er jeg som bestemmer, sa hun bryskt. Smilet stivnet på leppene hennes. Mannen som var så redd at han var i ferd med å tisse i buksa betvilte selv i dødsangst at det var ei kvinne som hadde avgjørelsen om hans liv i sine hender. Han burde skytes straks! Heldigvis for Jacobsen hadde hun i mange år møtt slike holdninger, og ikke minst hadde hennes år i Oslo gitt henne en forståelse for at kvinnene i landet hun etter hvert hadde lært seg å kjenne, hadde en annen rolle enn dem hun satte pris på. Hun hadde blitt sendt til Oslo for å lære seg norsk etter en lang rekke språklige tabber som hadde vært pinlige for det stolte sovjetiske folk.  

 

39

 

For overvåkeren ble det ei søvnløs natt. Ikke bare verket det i beina etter å ha slitt seg fram på sykkel minst to kilometer som i alle fall var en kilometer for mye.  Sykkelturen, om man kan kalle syklingen hans opp og ned ei gate noen ganger for en tur, hadde imidlertid gitt ham en god oversikt over hvem som nå var i ferd med å gå i spiongarnet. Det var verdt muskelsmertene. Men det var andre smerter som plaget han mye mer.  At banksjefen som hadde fått posisjoner og status av betydning i Mevik, ikke hadde et skikkelig nasjonalt sinnelag og var i ferd med å bli med i det agentnettverket den nye trygdesjefen var i gang med å spinne, var vondt å erkjenne. Hadde noen antydet noe slikt bare dager i forveien, ville han umiddelbart erklært dem for gale og fått dem tvangsinnlagt på det psykiatriske sykehuset i Tromsø.  Nå visste han bedre.  Og så Geir Svendsen da! Han som hadde fått sin naturlige plass i Rotary og befalsgrad i Heimevernet, var nå et mål for den nye kommunistagenten de hadde fått til stedet.  Meviks egen sønn var i ferd med å kaste alt hans forfedre hadde bygd opp for å skape en nasjon med demokrati og ytringsfrihet til fordel for det kommunistiske spøkelset! Geir som hadde gått først i 17.mai-toget og prist friheten i talen han hadde holdt som ungdomsskoleelev, var i ferd med å selge det demokratiet han da hadde snakket så varmt om. Og det takket være en sleip faen som hadde kommet til Mevik med Lov om Folketrygd i hånda, og innyndet seg, først hos denne Grete, men som nå hadde skaffet seg Meviks flotteste mennesker som tumleplass for sin virksomhet. Han måtte stoppes umiddelbart selv om det meste tydet på at nye trygdesjefen nok var en hardere nøtt å knekke enn dem han noen gang tidligere hadde klart å åpne og få satt en stopper for. Og taktikken trygdesjefen brukte var ganske annerledes enn det han var vant til. Tidligere hadde disse femtekolonistene innyndet seg hos folk ”på gølvet”. De hadde trengt seg på hardt-arbeidende mevikinger som slet med å få endene til å møtes, og trodde at de kunne starte revolusjon ved filetbenken og ved sløyekarene på fiskebrukene. Denne karen var mer skolert og smartere enn det meste han hadde trodd var mulig. Og det var ikke bare skremmende; det visste hvilke evner denne agenten hadde. At selve soldronninga, Ellen Andersen, var et lett bytte når det ble snakk om klingende mynt var han ikke i tvil om, enten det nå var snakk om nasjonens stolte krone prydet med kongens ord og bilde eller det var tale om de russiske rublene som knapt var verdt papiret de var trykket på.  At hennes appetitt på penger var større enn appetitten på menn, var ingen hemmelighet i Mevik. Hun hadde nok vært et lett bytte for denne karen som var blitt dyttet lomma full av penger av en eller annen føringsoffiser ved den Sovjetiske ambassade.
Da finnen som plutselig hadde kommet til Mevik, i god tid før trygdesjefen, dukket opp for å være med i middagsselskapet, hadde han holdt på å falle av sykkelen. Overvåkeren var ikke i tvil om at de ruller med papir som finlenderen hadde brakt med seg til middagen, var kart, og helt sikkert kart som han hadde stjålet på kommunehuset. Han fryktet at kartene viste steder som kommunistene så absolutt ikke burde vite noe om!  Nå var det ikke mange steder som egentlig var hemmelig om han tenkte godt etter, men forsyningslageret til heimevernet burde ikke kommunistene vite noe om. Han de nå gjorde det var nok en bekreftelse på at banksjefens bolig denne kvelden var et eneste stort spionreir! Finlands historiske tradisjoner og holdninger til kommunismen visste at landets innbyggere ikke var helt til å stole på! Det visste han, og han forbannet seg selv at han ikke før hadde forstått at finnen var en trussel mot rikets sikkerhet! Han hadde dessverre glemt å ta fram den kunnskapen han hadde fått overlevert fra sine forgjengere om disse upålitelige Kekkoningene som ikke bare delte grense med russerne, mens som i like stor grad elsket deres vodka!   
Middagen hos banksjefen bekreftet til fulle at han stod foran et komplott av sjeldent intrikat merke. Nå måtte han handle før landet var solgt for noen vennlige ord og litt småpenger. Hans avsløringer måtte komme kjapt om ikke trygdesjefen skulle få fotfeste, og undergrave hele Mevik. Det var ikke tvil om at denne saken både var større og verre enn Bakfjordsaken som noen år tidligere hadde blitt rullet opp. Den stakkars Selmer Nilsen som hadde holdt på i Bakfjord lenger vest i fylket, var en langt mindre fisk enn den han nå var i ferd med å få i garnet! Nå hvilte ansvaret for nasjonens sikkerhet, demokrati og frihet tungt på hans skuldre. Det ansvaret skulle han ta! Det skulle han virkelig ta!

 

40
Om overvåkeren var stiv av kommunistskrekken og sykkelturen, var det ikke mindre vondt hos den nye trygdesjefen. Han hadde lagt seg med et smil om munnen med bildet av Ellen Andersen i hodet og erkjennelsen om at han nå var veletablert blant de veletablerte på sitt nye bosted. Han hadde fått snudd opp ned på sitt sosiale liv og betydning i samfunnet. Da han våknet var det imidlertid ikke av vekkerklokka, men av angeren over sin egen lettsindighet. Mannen som ikke hadde for vane å spise verken på restauranter, kafeer eller andre steder der man måtte betale for å få noe i magen, hadde vært på en middag som hadde kostet ham en million kroner!  En million!  På lappene fra minibanken ville det ikke lenger stå et totall først! Han måtte ringe til banksjefen for å få stoppet denne galskapen han plutselig var blitt rammet av og som plaget ham hele helga. Angeren blokkerte for mulighetene til å innta de to knekkebrødene med brunost og koppen med pulverkaffe han hadde inntatt i alle år. Denne morgen ble han sittende som forsteinet ved kjøkkenbordet å se utover Mevik som badet sorgtungt i sola. Leteaksjonen etter hans forgjenger var avsluttet, og Jacobsen ville i løpet av dagen bli innskrevet blant de døde. Han selv ville bli en million kroner fattigere! Selv om det ville være nok igjen til et godt liv, var det ikke mulig for ham å leve med slikt sløseri. Hvordan han skulle legge fram saken for banksjefen visste han ikke, men han måtte bare få stoppet dette på en eller annen måte. Sakte snek det innover ham en uro som gjorde det hele enda vanskeligere. Trakk han seg ut av det prosjektet han få timer tidligere hadde gått inn i, ville han samtidig si farvel til enhver kontakt med kvinnen som hadde fulgt ham inn i søvnen. Hun visste nå at han var en velsituert mann, men trakk han seg ut ville hun nok skjønne at han ikke var noe å satse på. Noen gjerrigknark ville hun neppe omgås! Og trakk han seg ut av prosjektet uten en god grunn ville han være tilbake som den grå trygdefunksjonæren uten annen innsikt av verden enn den han ville finne på tv-skjermen og på veien mellom trygdekontoret og hjemmet! Gleden av endelig å være en mann som var noe og omgås mennesker som var det samme, ville forsvinne og erstattes av det samme livet han hadde levd få måneder tidligere. For trygdesjef Rolf Pedersen var livet full av valg som bare hadde de triste utgangene. Men det måtte han bare akseptere. Ikke var han født med noen sølvskje i munnen, og ikke ville han få en plassert der heller.
Da han to døgn senere låste døra for å starte på spaserturen til kontoret hadde han forsonet seg med at for alltid var dømt til et liv blant trygdens paragrafer. Selv om han hadde fått smaken av den verden som ga mer enn vandring i lovens ulike kapitler, var

 

 bedre enn å se pengene forsvinne ut i løse lufta. Men som for mange andre som finner veien til det nordligste fylket, renset lufta også hodet til trygdesjefen som hadde startet denne dagen med slikt et svart sinn. Begrunnelsen han trengte for å trekke seg ut av den lettsindigheten han hadde viklet seg inn i mellom mattuggene og konjakkglassene kvelden før, kom til ham som Læstadianernes tungetale. Plutselig stod det for ham at han ikke trengte å begrunne overfor banksjefen at han ikke hadde penger til å være med, eller trengte dem til andre ting. Begrunnelsen stod klart beskrevet i Loven om offentlige tjenestemenn som han måtte følge; til punkt og prikke. Som trygdesjef kunne han ikke involvere seg i det private næringslivet. Tanken på telefonen banksjefen ble adskillig lettere å forholde seg, så lett at han nærmeste kom plystrende inn på kontoret der Grete ventet med nykokt kaffe og et smil som ga ham dårlig samvittighet for alle de tankene han i løpet av natta hadde skjenket soldronninga. Han besvarte hennes spørsmål om han hadde hatt ei god natt med å rødme. I sin glede over at han nå visste veien glemte han lederkursets formaninger om ikke å involvere seg med noen på kontoret og Jacobsens tragiske bortgang. Den bestemte de seg for å markere med et lite lys på skranken. Det var selvfølgelig ikke hans initiativ. Han priset Gretes evner til å se slike nødvendigheter; de manglet han selv fullstendig.
Selv om han var blitt bedre var det fortsatt ikke noen handlingsmann Mevik hadde som trygdesjef. I alle fall om han ikke ble ledet på vei. Det tok derfor lang tid før han var i stand til å slå nummeret til banksjefen. At han allerede var velsignet med direktenummeret til ham, var nok et bevis for ham selv om hvor betydningsfull han var blitt i sin nye hjemkommune. Denne ubesluttsomheten som preget ham, førte samtalen langt fra direkte til det som var hans egentlige ærend. Han takket for en hyggelig middag, snakket om været og de hyggelige menneskene han hadde møtt før han roste prosjektet og det initiativet banksjefen hadde tatt for å gi Mevik flere bein å stå på. Men han kom da til slutt fram til det som var den egentlige årsaken til at han ringte, og knotet lenge med lov om offentlige tjenestemenn før han konkluderte med at det nok derfor var umulig for ham å bli med! Han hadde stålsatt seg for å møte den irritasjonen han tenkte banksjefen ville framvise ved å miste en av sine investorer. Men den kom ikke. Banksjefen hadde da full forståelse for lovens bokstav. –Men kjære Rolf, du skal ikke være trygdesjef i Mevik. Du skal bli direktør for Mevik Resort!

 

41

 

Banksjef Geir Svendsen forbanner seg selv for at han ikke hadde vært bedre forberedt på telefonen. Han hadde ikke regnet med at den nye trygdesjefen så raskt skulle komme på at han ikke kunne være investor, og hadde håpet at pengene var på kontoen til Mevik Resort Development AS før det gikk opp for mannen at dette ikke var forenelig med den jobben han hadde. De gangene de hadde møttes hadde han fått inntrykk av at Pedersen var en mann som ikke var den aller kjappeste, men der hadde han tydeligvis tatt feil. Han burde selvsagt også visst at er det noe folk i trygdeetaten kan, så er det lovens bokstav, og det ofte bedre enn loven selv. Da han la på røret satt han med to direktører for prosjektet sitt! Pedersen hadde fått jobben på grunn av sine penger. Den andre fordi hun var så vakker og villig. Dessverre kunne kan ikke miste noen av dem. Han mente at han nok skulle finne en løsning ut av dette problemet også! Han trengte bare litt mer tid. Den tida fikk han ikke der han satt ved sitt skrivebord, og håpet at bankdriften gikk av seg selv. Det gjorde ikke planlegginga av Mevik Resort gjorde. Det prosjektet trengte ham nå døgnet rundt. Heldigvis var det morsommere. I alle fall hadde det fram til nå vært det. Telefonen ringte nesten før han fikk avsluttet samtalen med trygdesjefen.  Irritert tok han den, og konstaterte at det var en sjelden gjest som var på tråen. Leif Ingebrigtsen hadde i sine yngre dager vært trener for ham da han som gutt spilte fotball, men etter hvert hadde jobben på lensmannskontoret blitt for tidkrevende. Nå var han ute av den vanlige ordenstjeneste, men hadde tilsynelatende nok å gjøre. At han var begynt å trene igjen og brukte sykkelen slik han hadde sett, for å få bygd opp musklene som nå var blitt til dissende fett, likte banksjefen godt. Det ga han også uttrykk for da telefonen kom. Han var imponert over at Leif brukte bakken forbi huset hans som treningsplass, og helt tydelig drev med intervalltrening opp og ned bakken.
Samtalen startet som en nordnorsk samtale gjør; været ble kommentert med mange ord, og siden våren hadde vært av det bedre slaget slo de fast at han hadde vært god, og at han så ut til å fortsette med det! Banksjefen som ikke var særlig værsyk eller pratesyk lurte lenge på hva som var formålet med samtalen, men høflig som han var, ba han ikke sin gamle fotballtrener komme til saken selv om han flere ganger hadde mest lyst til å gjøre det. Etter hvert rodde oppringeren seg inn mot trygdesjefen og hans økonomi, og det var liten tvil om at han var interessert i å få vite om trygdesjefen hadde mer på konto enn hva som var normalt for en ansatt i Staten. Selv om banksjefen visste at Rolf nok hadde flere penger på kontoen sin enn noen andre i Mevik, var det opplysninger han selvfølgelig ikke kunne formidle. Han slo derfor fast overfor den nyfrelste syklisten at ”Pedersen klarer seg bra han”. Av en eller annen grunn virket det som om hans gamle trener var fornøyd med svaret. Hadde han ikke visst bedre ville han sagt at mannen som interesserte seg for Rolf økonomiske situasjon var mer enn fornøyd med svaret han ikke hadde fått.  Etter hvert framstod samtalen som så underlig for ham at han selv måtte sjekke både statusen og hvor pengene kom fram. Svaret på skjermen fikk han til å smile. Før innbetalingen fra Norsk Tipping hadde Pedersen vært en ganske velholden mann, etter at den kom hadde han vært millionær og det som trolig måtte ha vært et husslag hadde styrket hans konto ytterligere. Joda, han kunne innestå for at ”Pedersen klarer seg bra”. Han hadde klart seg bra hele tida, men nå klarte han seg mer enn bra! Uansett plaget telefonen såpass at han ikke klarte å få den ut av tankene. Spørsmålet som etter hvert opptok ham mer og mer, var om Ingebrigtsen hadde fått kunnskap om planene for Mevik Resort og at den nye trygdesjefen var en av dem som skulle inn på eiersida? Bedre ble det ikke da han under lunsjen på pauserommet fortalte at Leif Ingebrigtsen tydeligvis var begynt å trene igjen og at han hadde ringt ham for å spørre om en kunde. Da han sa at alle måtte være forsiktige med å fortelle noen om kunnskapen de hadde om bankens kunder og deres økonomiske situasjon, kunne han se at Ingebrigtsens niese rødmet kraftig.

 

42
For overvåkeren ble de to telefonene han hadde tatt til banken den bekreftelsen han trengte. Nå visste han at trygdesjef Pedersen hadde så mye penger at det ikke lenger var tvil om at det var penger han hadde tjent på sitt landssvik. Ingen trygdesjef eller annen offentlig ansatte hadde over to millioner kroner stående på bok. Overvåkeren var ganske sikker på at det fantes noen hundre tusen kroner i kontanter i boligen han hadde også. De pengene skulle nok på bordet når de var ferdig med ransakingen av huset.
 Geir Svendsens uvilje mot å gi ham den informasjonen han ville ha, bekreftet også at banksjefen hadde noe han måtte skjule! Det var ikke tvil om det bildet han hadde tegnet var korrekt. Den nye trygdesjefen hadde på forbausende kort tid klart å danne ei spioncelle, og han hadde fått med seg betydelige folk. Leif Ingebrigtsen frøs på ryggen på tanken på hvordan noen var villig til å selge sitt fedreland for noen kroner. Og Pedersen hadde tydeligvis så mye å rutte med at han nok ganske raskt ville rekruttere mange flere! Hadde han sjøl ikke reagert så raskt var han ikke i tvil om at den nye trygdesjefen ville ha undergravd hele Mevik, og gjort stedet om til et kommunistreir de aldri tidligere hadde sett maken til. Allerede nå var store deler av rådhuset infisert av svineriet. Noen meter bort i gangen satt edderkoppen, og ga seg ut som spesialist i Lov om Folketrygd. I etasjen over ham satt en finne, og hans rolle var nok mer enn å skaffe til veie kart som fienden kunne bruke når de marsjerte over grensa. Det var ikke tvil i hans sinn om at finnen hadde kommet hit fordi han hadde erfaring fra sitt hjemland og arbeide med slik undergrunnsvirksomhet. Overvåkeren hadde lenge trodd at sosialsjefen var involvert i spionringen, men så langt var det intet som tydet på at sosialsjefen overhodet hadde peiling på hva som foregikk tross sitt medlemskap i NKP.  Det var nok et argument som bekreftet den genialiteten den nye trygdesjefen la for dagen i sitt undergravingsarbeid. Han var selvfølgelig godt orientert om at Nerveien var kvinnfolkgal, pr-kåt og et festglad herre som var mer løsmunnet enn godt var om man skulle bringe revolusjonen til Mevik. Om det da ikke var nok et eksempel på hvor genial hele denne nye strategien kommunistene hadde lagt opp til for å knuse demokratiet. Kanskje var det slik at Nerveien var sendt til Mevik for å avlede? I så fall hadde det slått feil. Han hadde raskt slått fast at Nerveien var en tullebukk, men han hadde vært nødt til å holde ham under oppsikt. Den overvåkingen hadde avdekket en mann i moralsk forfall, og utstyrt med en galskap som var mer egnet på en lukket avdeling enn på sjefskontoret på sosialkontoret. Han hadde prøvd å advare ordføreren, men foreløpig hadde han ikke lyktes. Og det var bare ikke det faglige nivået til Nerveien som hadde hindret hans avskjed. Ordføreren hadde snakket med sine partivenner på Youngstorget, og de satt med informasjon om sosialsjefen som ikke var spesielt farlig. Han hadde riktignok vært en flittig gjest i redaksjonslokalene til Friheten, men de avlyttingsrapportene man hadde, tydet på at mannen ville ha en fredelig revolusjon og folket frivillig med å dele godene.  De informasjonene overvåkeren selv hadde om Nerveien dokumenterte til fulle at han hadde evnen til å skille klinten fra hveten. Og nå var det klart at han faktisk hadde etterretningsevner som langt overgikk resten av den offisielle etterretningstjenesten og etterretningen som ble drevet fra LO og Arbeiderpartiet. Han hadde helt på egenhånd klart å avdekke spioncella som var under etablering i Mevik! Det var bare spørsmål om tid før de kunne aksjonere mot de fire han nå hadde oversikt over. Det ble ikke minst klart da han avga sin rapport til sine overordnede og til mannen som styrte de faglige rettighetene i Kirkenes som ga han skikkelig ros og oppbakking for å nøste opp de siste trådene. Den regionale etterretningssjefen som ledet sine tropper fra fylkeshovedstaden, var også strålende fornøyd med det arbeidet som var gjort av deres mann i Mevik. Han skulle etter en telefon til sine sjefer i Oslo, straks sammenkalle til et møte, og få av gårde folk som kunne bistå under politiaksjonen mot agentene som Ingebrigtsen hadde avslørt. De trengte tid på seg og fastsatte tida for arrestasjonene et par dager senere.  Det var liten tvil om at Ingebrigtsen hadde gjort en enestående jobb, og at Mevik etter hvert ville være for liten for en slik kapasitet. Overvåkeren nærmest rødmet over den heder som ble han til del, og var enig om at han nok var klar for både større oppgaver og heder fra Konge og fedreland. Han, og han alene hadde satt en stopper for undergravingen av det norske demokratiet!

 

43
Mens overvåkeren solte seg i glansen av sin egen fortreffelighet strålte dusjen over den forhenværende trygdesjef. Selv om det føltes som luksus etter flere døgn i en varmedress, var dusjen ikke i samme luksuriøse tilstand. Halvparten av hullene i dusjen var tette. Malinga flekket av veggen, og vannet som rente over ham, var mer kaldt enn varmt. Men han vendte seg rask til det, og det føltes himmelsk endelig å få anledning til å skylle av seg både skitt og redsel.  Dusjen var nok et tegn på at straffeleiren langt øst i dette landet han fryktet han skulle havne i, kanskje ikke ble endestasjonen for mannen som hadde blitt offer for både egen galskap og meteorologisk institutt. Kvinnen som han lenge tvilte på om hun virkelig kunne ha gode hensikter, var kanskje nettopp den hun utga seg for å være; sjefen for hele denne gjengen som vandret rundt i korridorene med våpen og brennevinsdunst. Hun hadde til og med lovet ham at han skulle bli fraktet til grensa og utleveres til norske myndigheter når alle de praktiske formaliteter var ordnet. Han visste fra sin jobb i den offentlige forvaltninga at formaliteter tar tid å få ordnet, men var det noe han hadde akkurat nå, så var det tid. Han skulle ikke sendes til Sibir, og ende sitt liv som spion. Snart skulle han vandre gjennom gatene i Mevik, møte kona og aldri mer skulle han forsøke å riste av seg av problemene på den idiotiske måten han hadde prøvd på denne gangen.
Da han iførte seg de klærne han hadde hatt på seg i altfor mange dager, kunne han høre at noen kranglet høylytt. Dessverre for Jacobsen hindret de språklige manglende han hadde, ham i å forstå at den brennvinsdunstende mannen hadde fått en bråstopp i sin militære karriere, og måtte vinke farvel både til drømmen både om å forføre Galina Julkova eller vandre med bikinikledde kvinner langs Svartehavets strender. Billetten til Sibir som Jacobsen mente han hadde hatt i lommene var tildelt Krutsjenko. Da han ble hentet i dusjen møtte han en mann som ikke lenger var utstyrt med militære distinksjoner eller beruset på russisk vodka. Krutsjenko overtok cella og angsten som Jacobsen hadde hatt i flere dager. I stedet ble han ført inn på et kontor der oberst Julkova var i ferd med å rydde opp. Det var liten tvil om at hun fortsatt var preget av oppgjøret med Krutsjenko, men smilet overtok stadig mer av ansiktet hennes da Jacobsen satte seg ned foran henne. Hun ropte noe på russisk som fikk en soldat til å komme inn i rommet, ga den unge militærkledde noen beskjeder før han forsvant og hun hentet fram noen papirer som hun fant i skrivebordet.  På nytt måtte han fortelle hvem han var. Da han var midt i historien om hvordan han hadde havnet inne på fremmed territorium, ble avhøret stanset. Inn kom soldaten som hadde blitt tilkalt med et brett fylt med mat. Det var tydeligvis tid for å spise, også for oberst Galina Julkova.  Og mannen som noen få uker tidligere hadde vært en parentes i det store trygderiket, ble invitert til skrivebordet.  Der fløt papirer, lapper og permer i et sant virvar så det knapt var plass til den maten som ble satt fram. Det var tydelig at Julkova hadde søkt gjennom skuffene til Sverdlov for å avkle ham fullstendig. Jacobsen syntes det var rart at hun ikke lot seg affisere av flere av de fargede blader med nakne damer som hun hadde funnet fram, og på gulvet stod de siste rester av Sverdlovs karriere i leiren; tomme vodkaflasker. Måltidet han ble servert var enkelt, men for mannen som i flere døgn hadde gjennomlevd et helvete i sinn og skinn, smakte det himmelsk. Og han hadde nydelig utsikt over havna der marinebåtene skled inn og ut, men juvelen i utsikta var kvinnen som var like vakker som solnedgangen i den veiløse bukta.

 

44

 

Samtidig som den forhenværende trygdesjefen i Mevik satt til bords med obersten, den første suksessrike kvinne i den sovjetiske armeen, var det også tid for både å fylle magen og feire for ham som nå var landets fremste overvåker. Det faktum at han hadde reddet landet fra en kommunistisk overtakelse, nærmest krevde en markering. I Mevik var det ikke mange plasser å gå for en av landets mest velansette etterretningsmenn, og siden gatekjøkkenet ble eid og drevet av soldronninga som på en slik måte hadde forrådt landet sitt, hadde han intet valg. Det måtte bli hotellet. Han ønsket seg et bord med utsikt over havna. Han måtte nøye seg med utsikt mot hovedgata. Ved vindusbordene satt fiskere som nøt glass med drikke fra verdens nordligste bryggeri. De enset ikke mannen som sendte dem blikk som kunne fått djevelen til å be om unnskyldning.  Det irriterte overvåkeren litt at de ikke hadde såpass respekt for en kapasitet som ham, og ryddet et bord for ham der han helst ville sitte. Sannheten var imidlertid at verken hotelldirektøren, hans lyshårede kosedyr eller hun som slet både som kokk og servitør, og angret på linjevalget på yrkesskolen, visste hvilken kapasitet som hadde entret spisesalen, og bestilt seg det beste han visste; biff med løk. Han hadde også lært seg at biff kunne man bestille i flere varianter, og tida var inne for å vise hvem han var. Dessverre hadde hans biffkunnskap bare kommet gjennom lesing av et matblad, og han avleverte et ønske om at biffen skulle stekes rare. – Og det klarer du vel, la han nærmest sarkastisk til.  Den unge dobbeltarbeidende som heller skulle valgt et sminkekurs, smilte av dårskapen Ingebrigtsen la for dagen selv om hun nok visste hva han mente. For henne og resten av dem som klorte seg fast i Mevik, var han bare en sliten politimann som av og til ble sendt rundt med papirer. Hun ble heller ikke imponert da han bestilte seg ei halv flaske portvin til maten. Men latteren holdt hun igjen til hun stod ved stekepanna for å lage den rare biffen.
Overvåkeren benyttet tida det tok å få maten på bordet til å tenke gjennom aksjonen som skulle iverksettes to dager senere. Han hadde tvilt på at tidspunktet var riktig siden det samme dag skulle avholdes en minnegudstjeneste for mannen som var tatt av dage og senket på hundrevis av meter i Barentshavet. Men sjefen hadde overbevist ham om at de fire som trolig ville delta i minnesermonien, skulle tas etter at de kom ut av kirka, og ikke før slik han selv mente. Han fant det meningsløst at disse overløperne skulle få gråte sine krokodilletårer sammen med resten av bygda som var i slik stor sorg. Men han ga seg. Triumfen hadde han likevel sikret seg.

 

Han var halvveis nede i portsvinsflaska da biffen endelig ble servert, og han konstaterte at servitørkokken ikke hadde de nødvendige biffkunnskaper. Det overrasket ham ikke.  Dette stedet var som skapt for pølse, brød og øl i store glass. Han bestemte seg derfor for å gi jenta en leksjon i biffsteking. Det fikk han ikke tid til. Den svarte Mercedesen til banksjef Geir Svendsen trillet opp foran hotellet, og den smilende banksjefen gikk ut, åpnet døra og inn i bilen gikk den nye trygdesjefen. I foran i bilen satt soldronninga. Hvem som satt i baksete klarte at ikke å få et klart bilde av. Men han visste det likevel. Det var finnen. Det måtte være denne Ero Hokanen som nok var mer enn et geni i planlegging. Han så det ikke som usannsynlig at finnen som han visste så altfor lite om, var en av de viktigste brikkene i det agentnettet som var etablert. Han kunne ha fått sin agenttrening av KGB, og overvåkeren var ikke i tvil om at han var en kapasitet på området. At han nå hadde skaffet seg tilgang til de fleste hemmeligheter i Mevik, og satt med kartmateriale som en hver fiende ønsket seg, visste hvilken farlig mann dette var.
Overvåkeren sterke sans for detaljer avslørte umiddelbart at de fire var på vei bort fra Mevik. Den rare biffen fikk hvile. Han var ikke i tvil om at de fire var i ferd med å forsvinne for ham. Hadde de forstått at han var i ferd med å få dem i garnet? Han angret bittert for telefonen han hadde tatt til banksjefen. Han bannet før han skjøv tallerken fra seg, og hastet ut av hotellet. De fire måtte stoppes før de forsvant. Planen han hadde lagt sammen med sin overordnede måtte endres. Han måtte umiddelbart handle, og han hadde ingen tid å miste. Han var på vei ut av spisesalen ble han ropt tilbake av servitørkokken som var skuffet over at han ikke hadde spist opp, men mente at det ikke var ingen unnskyldning for å løpe fra regninga. Flere av fiskerne som nøt sine velfortjente glass var så hva som var i ferd med å skje, og regnet med et gratis glass om de bidro til at mannen som nå forsvant fra hotellregninga ble stanset før det var for sent. Overvåkeren var imidlertid ute av hotellet før de fikk stoppet ham, og nærmest løp de tre hundre meterne hjem der bilen sto! Han måtte ta opp forfølgelsen. Egentlig burde han ringt til sjefen i øst, men han hadde ikke tid. Agentene for den kommunistiske stormakta var i ferd med å forsvinne for ham! Han hadde bare en ting å gjøre. Han måtte stoppe dem, om så alene!  Han burde rapportert til sine overordnede om hva som skjedd, men han hadde ingen tid å miste. Den telefonen kunne han ta når de fire var bak lås og slå. Han var utslitt da han nådde garasjen, men kom seg rasket inn i bilen, og ut på veien.
Da den beige Audi 80 suste gjennom gatene var det få som ikke skjønte at overvåkeren hadde det travelt! Men det var bare på hotellet de visste at sjåføren kort tid tidligere hadde stukket av fra regninga. At det var nødvendig å stikke av fra Mevik også for noen tieres skyld mente de var helt unødvendig.
Ute på de nesten biltomme veien frydet overvåkeren seg over at bilen han hadde skaffet seg noen måneder tidligere, var velegnet til den operasjonen han var ute på. De fire som nå sikkert trodde at de var ferd med å unnslippe, hadde i følge det han kunne skjønne, ikke mer enn et kvarters forsprang. Han regnet med å ha Mercedesen i sikte før han nådde krysset der veien delte seg i østgående og vestgående retning. Det fikk han ikke.  Banksjefens bil var borte. Ikke bare var banksjefen en landsforræder; han var også ei fartsbølle som burde fratas førerkortet. Overvåkeren var likevel ikke i tvil om hvilke retning de ville velge. Og han ga full gass mot øst. Et par mil senere kunne han skimte en bil som så svart ut, og 10 kilometer senere var han sikker. Det var bilen med kommunistsvina. Han bestemte seg for å holde litt avstand for ikke å vekke mistanke. Han trengte også å tenke gjennom den nye situasjonen som hadde oppstått. Og de tankene han fikk var ikke enkel å forholde seg til. Han var alene. De var fire. Han hadde heller ikke med seg utstyr som trengtes om de skulle sette seg til motverge. Det var ikke tvil om at i alle fall finnen kunne være utstyrt med våpen. Og kanskje banksjefen. Han var jo en habil jeger med både hagle og rifle. Men ikke minst var han utstyrt med maskingeværet han hadde som HV-befal. Den tanken førte til at redselen grep taket i ham, men de måtte stoppes selv om han selv nå risikerte sitt eget liv.
Om han hadde vært i tvil om aksjonen han på egenhånd hadde satt i verk, var tvilen borte da bilen foran ham blinket til høyre og tok fatt på den veien han fryktet de ville ta; de var på vei ut av landet. Den finske agenten hadde nok ant at lunta var tent, og hadde valgt å ta dem med seg til landet der han hadde et nettverk som var trygt for dem, og som kunne bringe dem til drømmenes land. Han vurderte om han skulle stoppe og prøve å få fatt i en telefon slik at flyktningene ble stoppet før de nådde finskegrensa. Men han hadde ikke tid. Det kunne gå en stund før han fant en telefonkiosk. Han kunne heller ikke for å be om å få låne en telefon. Å innvie noen av dem som bodde i husene i langs veien med hva som foregikk, ønsket han ikke. Han var nødt til å holde dem under oppsikt, og selv om det var i strid med alle regler måtte han arrestere dem, om de så skjedde inne på fremmed lands jord.
Så langt kom han ikke. Et par hundre meter før han kom til grensa så han at den sorte Mercedes ble vinket gjennom, mens han sjøl ble vinket inn. Ikke av en tolltjenestemann, men av en norsk politibetjent. Det var en kar han aldri hadde sett før.  Han forsøkte desperat å ta i bruk sitt eget tjenestebevis for å kunne fortsatte, men til ingen nytte. Politibetjenten var ikke interessert i annet enn å få stukket hodet sitt inn i bilen hans. Han visste hva det betydde uten å vente på spørsmålet. – Har du drukket, spurte politimannen. Han måtte medgi at han hadde det. Hans forklaring om at han handlet i nødverge, og på vegne av statens sikkerhet, var nytteløse. Ballongen ble rød, og overvåkeren ble bedt om å komme seg ut av bilen.

 

45

 

Lensmann Alfred Nilsen hadde brukt det meste av våren til å se fram til pensjonisttilværelsen som vinket få uker fram i tid. Han hadde planlagt å bruke den siste måneden til å rydde opp etter et langt liv i uniform.  Dessverre hadde denne mai-måneden langt fra blitt slik han hadde tenkt seg. Han følte at han hadde mistet kontrollen, manglet overskudd og ikke lenge var på høyde med situasjonen. 
Statistikken hadde år etter år vist at han hadde full kontroll og ledet et veldrevet kontor. De fleste forbrytelser ble oppklart, i alle fall dem som kom for dagen. De hendelser som dukket opp i kommunen, hadde de taklet som gode politifolk skal. Han hadde også inntrykk av at folk i Mevik hadde tillit til jobben lensmannskontoret gjorde.  Han bekymret seg selvfølgelig over gjennomtrekken av ansatte, og forbannet at det ikke var mulig å få folk til å bli værende. Etter hvert hadde han erkjent at Mevik kanskje ikke var stedet for folk som ville gjøre karriere i politiet. Sant å si var det bare han og Ingebrigtsen som hadde erfaring. Nå var han var lei av å lære opp nye unggutter som forsvant etter at de hadde avtjent sin plikttjeneste. Han mislikte de dagene da en ny tjenestemann dukket opp uten erfaring, men fullproppet med nye ideer om hvordan tjenesten og det faglige nivået kunne bli bedre. Det var en slags utkantarroganse de la for dagen og som han brukte mye krefter på å få avlært dem. Og han hadde knapt fått dem til å forstå at de som bodde i Mevik, også var folk selv om de levde nord for moralsirkelen, så forsvant de til jobber der de kunne utføre en tjeneste han ikke kunne tilby dem. Mevik var springbrett på alle områder, også for folk i politiet. Av og til dukket det opp tjenestemenn som var minst like ustyrlige som dem de skulle holde styr på. Det endte med at politijobben i Mevik var den første og siste de hadde. I Mevik gikk det et par stykker som hadde kommet som Guds ord fra landet, og endt opp som bønneobjekt for læstadianerne. Det plaget lensmannen lite.
Verre var det som akkurat nå skjedde rundt ham. At en av deres samfunnsstøtter hadde forsvunnet på havet tok hardt på lensmannen. Jacobsen hadde vært en nær venn som han ofte hadde brukt som diskusjonspartner når det trykket litt ekstra. Han hadde trodd at Jacobsen nøt stor tillit i trygdeetaten, men han hadde på nært hold sett at det gradvis skjedde en endring med mannen som alltid hadde en god replikk på lur. Han hadde blitt mer og mer innadvendt, og forklaringene på hvorfor han ganske brått hadde bedt om å få gå av, endret seg fra uke til uke. Lensmannen var derfor en av dem som ikke utelukket at Jacobsen hadde forlatt dette livet av egen fri vilje.  
Lensmannen så fram til at minnegudstjenesten skulle avvikles slik at han igjen kunne studere kalenderen der han hadde merket av pensjonsdagen med en grønn tusj. Han lengtet intenst etter dagen da han skulle vandre ut av kontoret uten sin politilegitimasjon og noen færre nøkler. Da skulle han vie alle sine krefter til å stelle med båten, hente fersk fisk opp av havet, og når høsten farget de lyngkledde fjellene rundt Mevik, skulle han pusse hagla, og sammen med gode venner fylle sekken med ryper.
Han hadde akkurat ringt til kona for å gi henne beskjed om at hun måtte sørge for at paradeuniforma var nypresset til minnestunden for stakkars Jacobsen da denne maidagen ble forvandlet fra en rolig vårdag til et sant helvete. Først ringte to eldre kvinner og krevde at politiet måtte få satt en stopper for villmarkskjøringa i gata. En av dem hadde ment at det var en av hans egne ansatte som stod bak galskapen. Da hun beskrev bilen fikk han vondt i magen.  Han visste at Leif jobbet med en ny sak, men han hadde ikke helt trodd på teorien han var blitt presentert om at banksjefen, kommuneplanleggeren, trygdesjefen og stedets egen flotte, kvinnelige bedriftsleder stod bak noe kommunistisk agentnett. Han var ikke i tvil om at Ingebrigtsen var på villspor, og styrket det han mente å ha sett ei tid; mannen var blitt galere og galere, men for å få fred med sine egne drømmer og tanker om livet etter 1.juni, hadde han bare sagt ja vel i stedet for å sette en stopper for Ingebrigtsen. Det hadde plaget ham ei stund at Ingebrigtsen var en av dem som hadde søkt stillinga etter ham. Bedre hadde det ikke blitt da politimesteren ringte og ville ha hans vurdering av sin ansatt. 
Da neste telefon kom forbannet han seg selv som ikke hadde klart å sette en stopper for Ingebrigtsens forvirrede jakt på spøkelser ved høylys dag. Det var nemlig hotelldirektøren som ringte og fortalte at Ingebrigtsen hadde stukket av fra restaurantregninga og trolig nå drev og kjørte i alkoholpåvirket tilstand. Hotelldirektøren slo fast at Ingebrigtsen kun få minutter etter at han hadde løpt fra regninga kjørte som et svin gjennom gatene. Og det etter å ha drukket ei hel flaske portvin. Direktøren mente at det var greit å gjøre flaska litt større for å få lensmannen til å forstå alvoret i situasjonen! Lensmannen hadde mest lyst til å grave seg ned. Det var ikke slik han hadde tenkt at de siste dagene på jobb skulle bli. Han vurderte en stund om at han skulle la alt dette ligge, men tanken på at kontoret kunne bli etterforsket for tjenesteforsømmelse like før han skulle nyte sin pensjonisttilværelse, var uutholdelig. Det var kanskje også på tide å få satt tingene skikkelig på plass for den godeste Ingebrigtsen. For å sikre seg mot at Ingebrigtsen eventuelt holdt på med en så viktig sak at alvorlige brudd på vegtrafikkloven, faktisk kunne ha vært nødvendig, bestemte han seg for å ringe til Ingebrigtsens overordnede. De benektet på det sterkeste at saken Ingebrigtsen strevde med var så viktig at han kunne forsvinne fra regninger eller kjøre i fylla. Sannheten var at de i et par timer forgjeves hadde prøvd å få tak i Ingebrigtsen for å stoppe ham i arbeidet han tilsynelatende gjorde nidkjært og i beste mening. Overvåkingstjenesten hadde fått bekreftet at de pengene som den nye trygdesjefen hadde i banken, ikke kom fra fiendtlig virksomhet, men fra Norsk Tipping. Noe var også overskudd etter salg av ei leilighet. Den regionale overvåkningssjefen skulle gi Ingebrigtsen beskjed om å stoppe hele etterforskninga, men han hadde ikke lyktes. – Det er vel på tide at Ingebrigtsen tar seg en lang pause, konstaterte mannen fra øst tørt før han la på. Det eneste gledelige med telefonsamtalen for lensmannen var at han fikk bekreftet at Mevik ikke var full av kommunistiske agenter. Ellers var konklusjonen etter samtalen dessverre nitrist. Han var nødt til å sende vakta ut for å se etter Ingebrigtsen og bringe ham inn for blodprøve. Han gruet seg, men det gjorde ikke betjenten som fikk jobben. Guttungen som han kalte ham, var en landsens søring fra ei bygd i Indre Østfold, og hadde bare vært tre uker ved kontoret. Han var derfor fortsatt full av idealisme og hadde et brennende ønske om å sørge for at loven ble fulgt av alle og enhver. Å bringe inn karen som han hadde sett på som en latsabb den tida han hadde vært her, så han på som en sann fornøyelse.
En time senere vendte guttungen tilbake, svært skuffet. Verken Ingebrigtsen eller bilen var å se i Mevik, men de opplysningene han hadde innhentet, tydet på at karen hadde forsvunnet fra Mevik. Et par bilister han hadde snakket, blant annet sjåføren på godsruta, hevdet at de hadde møtt den beige bilen i svært stor fart flere mil fra Mevik. Lensmannen ga guttungen beskjed om å kontakte nabodistriktene og etterlyse bilen. Også det gjorde guttungen med stor glede. Han hadde knapt rukket å slå det første nummeret da lensmannens telefon ringte. Det var hans kollega i nabokommunen som nesten triumferende kunne opplyse om at en av lensmannens betjenter i det snakkende øyeblikket satt på legekontoret for å avgi blodprøve. Han hadde satt seg kraftig til motverge da han ble bedt om å komme seg ut av bilen. Ingebrigtsen hadde uheldigvis møtt en betjent som var nordnorsk mester i bryting, og tiltross for at arrestanten hadde bedrevet litt sykkelaktivitet, ble han fort lagt i bakken av armer som ikke bare var lovens, men i tillegg var så voluminøse at de kunne skremt vettet av hvem som helst. Det hadde stinket alkohol av arrestanten, så det var liten tvil om at karen hadde brutt vegtrafikklovens forbud mot å kjøre i ruspåvirket tilstand. Hvor beruset han egentlig var ville blodprøven gi svar på, men det var tydelig at alkoholen gjorde han rørete. Han hadde bablet i vei om en kommunistisk sammensvergelse, og agenter som slapp unna. Flere hadde kontaktet lensmannskontoret om villmannskjøringa, og de hadde heldigvis klart å sette en stopper for galskapen før mannen forsvant over grensa! 
Avskjedsorda fra nabokollegaen skulle følge lensmann Alfred Nilsen i grava. Og den årlige rypeturen de begge hadde hatt så stor glede av gjennom mange år, fikk et brutalt farvel. –Du må få skikk på karene dine, Alfred!

 

 

 

46

 

De fire som denne sene ettermiddagstimen parkerte utenfor pensjonatet på det lille finske grensestedet Nuorgam ville bli omtalt som mer enn oppegående om noen som kjente dem, ble bedt om å gi sin vurdering. To av dem hadde sine røtter godt festet i Mevikjorda. De var for lokale helter å regne. I alle fall banksjefen hørtes det bare godord om. Forretningskvinna hersket det en litt mer delt oppfatning om. Hun var ikke sjef for banken, hun bare fylte den opp. Og det var ikke like lett for alle, men de fleste var nok både litt stolt og ganske imponert hva hun hadde fått til. De to andre hadde bare plutselig dukket opp der som så mange andre. Finnen var nok, om de tenkte etter, like vanskelig å bli klok på for dem som jaktet på noe å få sladderen til å gro i. Han var en langt annerledes finne enn han burde være. Ikke drakk han vodka av vannglass, ikke sang han melankolske sanger når rusen var oppadgående, ikke stakk han med kniv.  Han framstod derimot som en omsorgsfull familiemann med et rykte de fleste bare kunne drømme om å få. For overvåkeren var

 

 nettopp en bekreftelse på de skremmende hemmeligheter han bar på, og hvilke dyktig agent han var.
Trygdesjefen var den mevikingene visste minst om. Han hadde nærmest ubemerket kommet til stedet.  Han var fraværende i det sosiale livet. At han måtte ha penger var det liten tvil om. At han tydeligvis hadde kontakt med soldronninga, og pleide omgang med banksjefen, var det beste beviset på det. Og flere enn en butikkansatt hadde sett at han ikke jaktet på det billigste når han gjorde sine innkjøp.
I flere tiår hadde kommunen levd godt med Jacobsen som trygdesjef. Han gjorde jobben slik de mente en trygdesjef skulle, og var alltid den som hjalp dem om hjelp krevdes. Ryktene om at Jacobsen var blitt fjernet, og at de nå hadde fått en mann som skulle granske trygdeutbetalingene og trygdemottakerne, var utvilsomt den viktigste årsaken til at flere i Mevik knyttet ham sterkt til sin forgjengers forsvinning. At han hadde tillatt seg å tråkke på en av deres egne første gang han tok ordet i en offentlig forsamling, sjokkerte mange. Flere anså ham som direkte farlig. Også flere som ikke hevet en litt tvilsom uførepensjon.
Da de fire gikk inn i resepsjonen på hotellet der mange en meviking hadde sovnet ved bordet utpå natta, ante de ikke at under en kilometer fra dem, utspilte det seg et drama de egentlig hadde hovedrollen i. De hadde vært så opptatt av å drøfte det store prosjektet de nå hadde kommet enda nærmere realisering av, at ingen av dem hadde lagt merke til bilen som nesten nådde dem igjen før de passerte grense. De fikk heller ikke sett da overvåkeren ble dratt ut av bilen, og etter voldsomme verbale utbrudd, slag og spark, ble lagt i bakken og påsatt håndjern. De vandret uskyldsrene og smilende inn i resepsjonen der Ero Hokanen tok lederrrollen og det på perfekt finsk. I alle fall hørtes det slik ut. Honkanen fikk fortalt hvem de var og hvem de skulle møte. Det hadde den lyshårede og runde jenta i resepsjonen allerede full kontroll på. Hun visste lenge før hennes landsmann åpnet munnen til hvilket rom hun skulle vise dem veien. Inne i rommet ble det et hjertelig møte på finsk mellom kommuneplanleggeren, og de fire andre som allerede satt i rommet og drakk kaffe. Det var tydelig at dette var folk Honkanen hadde møtte før. På uklanderlig finskengelsk tok den dresskledde av finnene kommandoen, og ønsket dem hjertelig velkommen til møtet. Som direktør for Tunturii OY var det en sann glede for ham, i følge ham selv da, og få lov til å realisere dette prosjektet med dem. Han fortalte at han i mange år hadde hatt et godt samarbeid med Ero Honkanen, og at han håpet byggingen av Mevik Resort i finsk rødfuru, skulle bli like suksessfylt. Hans firma ble grunnlagt av hans bestefar da tyskerne ble jagd ut av de store finske skogene, og at de derfor hadde veldig lang erfaring med bygging av både hus, hytter, hotell og campingplasser basert på det beste naturmaterialet som kunne frambys på markedet.  Akkurat dette fikk ingen med seg. Det skyldtes ikke språklige problemer. Årsaken var at døra til møterommet gikk opp. Der stod jenta i resepsjonen; tydelig forvirret og med et sterkt ønske om at Honkanen skulle komme ut. Ettersom de tre andre i selskapet hans ikke forstod språket trodde de at en av Eros venner eller noen i hans finske familie hadde dukket opp, og gjerne ville treffe ham. De slo dem at de godt kunne ha ventet til litt senere ettersom de skulle spise middag før de igjen dro hjem. Hadde de imidlertid tittet ut døra da den finske samarbeidspartneren forlot rommet, ville de bestemt trodd at store deler av vennekretsen eller familien bestod av politifolk eller tolltjenestemenn.
Familien og vennene fikk raskt bekreftet det de visste; det var forretningsfolk og ikke fremmede agenter som satt i møte på hotellet. Det styrket bare deres oppfatning om at mannen de heldigvis hadde klart å overmanne før han kom seg inn i Finland, var gal, og måtte behandles som det.

 

 

 

47

 

Sola skinte denne siste dagen i det som for ham alltid hadde vært den siste vårmåneden. Men ikke her. Fortsatt kjempet snøflekker i fjellene rundt Mevik en seig kamp mot sol, vind og varme grader, en kamp de egentlig var dømt til å tape. Han hadde gruet seg til denne dagen; ikke bare fordi han måtte si noe på minnestunden. Trygdesjef Rolf Pedersen hadde, inntil han ble bedt om å dra til jobben i Mevik, vært en studie i sorgløshetens univers. De fargeløse dagene hadde fulgt hverandre; han hadde vært tilskuer, ikke deltaker. Han hadde sittet trygt på bakerste rad og fulgt mer eller mindre interessert med. Mange ganger hadde han ønsket seg nærmere sidelinja, ja i sine mest løsslupne stunder hadde han til og med ønsket å spille med. Nå følte han at han deltok i noe han ikke var godt nok trent for, og ikke lenger kunne kontrollere.  Han var blitt slynget ut i en tilværelse der bakkekontakten var borte, og hans egen mulighet til å påvirke hva som skjedde, minimal. Dagene og begivenhetene tok ham, og de tok på ham.
Hans forgjenger var forsvunnet på havet, og han hadde etter hvert forstått at det var ham selv som var årsaken til forsvinningen. Han var blitt utpekt som kommunist, enda til agent for fienden i øst. Det hadde lensmannen fortalt da han møtte dem etter returen fra møte med den finske tømmerhusleverandøren. Lensmannen hadde beklaget det hele, og sagt at Ingebrigtsen var blitt syk og trengte hjelp. En viss trøst var det, men også en bekreftelse på at han ikke hadde kontroll på det livet som utspilte seg rundt ham.
Han hadde fått mer enn en hentydning om at flere av dem som månedlig mottok støtte fra trygdeetatens romslige budsjetter anså ham som en trussel, og fryktet at han var en mann som de burde passe seg for om de ønsket fortsatt å nyte godt av trygdeutbetalingene.
Utenfor hans egen kontroll var også hans karriere. Pengene som han hadde plassert i banken, hadde fratatt han muligheten til å fortsette i det arbeidet han hadde håpet skulle vare livet ut. Han var blitt satt på karrierekarusellen uten egentlig å ha noe ønske om det. Han skulle ikke lenger være trygdesjef, men smykke seg med en direktørtittel uten helt å være klar over hva det innebar. Banksjefens troverdighet, Ellen Andersens entusiasme, Ero Hokanens erfaring og faglige tyngde hadde overbevist ham om at Mevik Resort hadde livets rett. Han hadde ingen erfaring, men mente de andre at han dugde, skulle han da prøve. Og faktum var jo at han eide en betydelig del av selskapet som skulle bygge ut og drive stedet i den veiløse bukta.
Når planen om Mevik Resort ble kjent ville det gi ham et nytt problem. Han ville bli erklært uønsket på hotellet som levde av folk som kom til Mevik. Disse skulle han nå konkurrere om. Han ville neppe bli ønsket smilende inn gjennom dørene!
Annette på personalkontoret i det store bygget langt sør i landet var forsvunnet ut av hodet hans og erstattet av en av hans egne ansatte. Det hadde, inntil han er kjente at han nok var på vei ut av sjefsstolen på kontoret, vært et problem fordi det stred imot alt han hadde lært om det å være leder. Hva blandingen av privatliv og profesjon kunne føre til hadde Jacobsen vært et levende bevis på, og nå var ikke Jacobsen lenger levende. Han grøsset ved tanken. Tenkte han imidlertid nærmere etter var kanskje ikke Grete et så stort problem lenger. Det som var problemet var at han ikke helt visste hva han skulle gjøre for å realisere drømmen om et liv med henne. Sant og si hadde han ikke vært helt sikker på at han tolket Grete rett heller. Kanskje var han bare en drømmer som hadde urealistiske forventninger til at ei 10 år yngre kvinne med en kropp som halvparten av kommunens menn drømte om å trykke seg inn til, overhodet ville ha noe med han å gjøre utenom som sjef da? Nå var usikkerheten litt mindre.  Grete hadde vært en stor støtte for ham da han skulle skrive sine minneord. Han erkjente at det ikke vært mulig uten hennes hjelp. Noen taler hadde han aldri vært. Han hadde vel knapt holdt noen. Lettere hadde det ikke blitt av at han var blitt bedt om å legge ned krans fra Rikstrygdeverket, og de ord de hadde sendt ham, var så fulle av floskler at Grete og ham hadde vært nødt til å endre det meste før den flaue smaken forsvant. Det gjorde heldigvis ikke Grete. Etter at de hadde skrevet det han skulle si hadde de dratt hjem til Jacobsens enke som virket ganske fattet, men også preget av sin nye situasjon. Hun hadde kommet tilbake fra et lenger opphold i Syden, og blitt møtt av sjokket. Hva som raste gjennom hennes hode var det ikke godt å få noe klar formening om, men det var tydeligvis en plage for henne at hun hadde vært borte da dramatikken skjedde. Han var ikke helt i stand til å tolke enka. Han var mest opptatt av å tolke Grete!
Fra kjøkkenvinduet kunne han se folk gå til kirka for å gjøre den i stand til det siste farvelet med Jacobsen. Flaggene hang allerede på halv stang, og medlemmer av Mevik strykekvartett som kun bestod av medlemmer som han hadde i sin statstikk over alderspensjonister, stavret seg opp kirkebakken. De var nok nødt til å øve litt før de spilte Jacobsen over i minnenes forglemmelige verden. Han hadde aldri hørt dem, og hadde han det, ville hans noenlunde musikalske øre fått bekreftet at myten om at strykeinstrumentenes strenger er laget av tørkede kutarmer, kanskje har en viss realisme i seg.
Stillheten som denne morgenen preget stedet, virket trykkende på ham. Selv i havna hersket det en uvanlig ro denne fredagen. Bare et fåtall beveget seg mellom husene. Han var sikker på at de gjorde det av nødvendighet, ikke som en protest mot stillheten.
I løpet av de få ukene han hadde levd i kommunen hadde folketallet holdt seg stabilt. En hadde dødt dagen etter at han kom til stedet, men det ble oppveid av at han selv var folkebokført i Mevik nå. Jacobsen var, tiltross for at minnestunden stod for døra, ikke registrert blant de avgåtte. Dødsfallet hadde ført til en færre alderspensjonist, to når Jacobsens var registrert. Antallet uførepensjonister var nøyaktig det samme, og det var i tråd med det målet ledelsen i store bygget i det store bygget han hadde forlatt, men som jo lenger han kom fra det, jo mer trykkende ble det.
Den eneste økningen i statistikken hadde kommet på tallet for aleneforsørgere. Det var han helt uskyldig i. En av stedets unge jenter hadde feiret nasjonaldagen som nybakt mor. Barnets far feiret ikke. Han var foreløpig uvitende om den lykkelige begivenheten han hadde en rolle i. Han hadde vært som snarest innom om bord på en fiskebåt fra Lofoten, feiret en vellykket fangst med øl på puben, og sengekos på en hybel han ikke visste adressen til. Han hadde dessverre glemt å fortelle hva han het, og visste ikke at det fantes dem som gjerne skulle ha snakket med ham om både farskapsbidrag og sviktende moral. Trygdesjef Pedersen var ikke lenger så opptatt av moralen. Det var det nok andre som hadde større interesse av å forfekte. Han ønsket bare at staten skulle slippe å betale for karens løssluppenhet de neste 18 årene.
Han ble revet ut av statistikken da telefonen ringte. Det var Grete. Hun lurte på om hun kunne komme til ham slik at de kunne gå sammen til kirka. Han gikk i dusjen.

 

 

 

48

 

Den forhenværende trygdesjef ble en gang i døgnet geleidet av en soldat ut av cella si og ført gjennom korridoren. Etter 40 skritt var han framme. Den spartanske dusjen var blitt et lysglimt i den ellers så mørke tilværelsen. Optimismen Jacobsen hadde fått da oberst Julkova sa at han ikke skulle til en straffeleir i Sibir, men hjem, hadde gradvis forsvunnet i sluken i dusjen. Ei uke etter at de to hadde hatt sitt siste møte, var det ikke noe mer håp å skrubbe bort. Borte var også russiske skjønnheten som han gladelig hadde overlatt sin skjebne til.  Nå hadde han begynte å se på Galina Julkova som en forkledd djevel; like ondsinnet som resten av denne nasjonen. Det turte han ikke si høyt. Tanken på leirene lenger øst hadde begynt å snike seg inn i ham igjen. Hver gang han hørte noen nærmere seg rommet der han satt, ble han redd. De siste nettene hadde han også våknet med frostrier etter å ha slitt seg skoløs i 50 kuldegrader i meterhøy snø.  Han så seg selv stupe foran en fangevokter med en latter som kunne påført selv fanden et dødelig hjerteattakk. Han våknet av at han ropte på Julkova. Men kvinnen som hadde gitt ham håpet tilbake, var som sunket i jorda. Løftene hun hadde gitt ham om at han snart skulle få lov til å vende hjem, var like tomme som vodkaflaskene Krutsjenko hadde etterlatt seg på kontoret han var blitt jaget ut av. Hver dag prøvde han å få vite om hva som skjedde, men ingen av dem som førte ham til dusjen, forstod hva han snakket om. Den eneste reaksjonen han fikk når han nevnte Galina Julkovas navn, var at soldatene som fulgte ham, hadde en tendens til å rette seg litt opp, og fikse litt på uniformsjakka.
Men trygdesjef Jacobsen hadde ikke vært utsatt for en svikefull kvinne, en russisk eva som hadde fristet ham med eplet. Han var offeret på kvinnekampens alter. Sannheten var at flere av dem som hadde blitt stående igjen da Julkova klatret mot stjernene, hadde fått en kjærkommen anledning til å pirke ved hennes autoritet. Ikke bare pirke forresten; de så helst at hennes karriere fikk en brå slutt. Flere av dem hadde lenge hevdet at hun i særdeleshet, men også kvinner generelt, var totalt uegnet som soldater. Kvinner lot seg styre av følelser, ikke av de militære realiteter. Den unnfallenhet hun hadde vist da denne norske agenten dukket opp, var for dem det avgjørende beviset på kvinners manglende evne til å opptre som ledere i den røde armé. Hun skulle umiddelbart sørget for at den utenlandske agenten de hadde fått fatt i, ble straffet, hevdet hennes kritikere. For dem var Galina Julkova det beste eksemplet på at kvinnenes plass var på lasarettene. Og flere mente at bare synet av henne i den russiske hærens blå sykepleieruniformer, ville bidra både til raskere utskrivninger og bedre moral. Flere av dem mente at synet også ville hatt andre effekter, men de var av ikke-militær karakter!
Bak kritikken som spredte mot oberst Galina Julkova, stod major Vladimir Krutsjenko.
Pornobladene var riktignok fortsatt den viktigste litteraturen for ham, men han hadde tatt en pause fra vodkaen. Han brukte alle de krefter som var igjen i kroppen som hylte etter litt påfyll, til å legge ut snubletråder for obersten.  Han angret bittert på at han ikke hadde fått tatt livet Jacobsen før dette kvinnfolket som måtte være lesbisk, nådde fram til leiren. Krutsjenko hevdet, selv uten å være i vodkatåka, at Jacobsens havari var ledd i en utspekulert amerikansk strategi. Hele havariet, og funnet av ham, hadde vært en avledningsmanøver. Krutsjenko mente at da Sverdlov og hans menn satte kursen mot Polyarnyy med agenten de hadde funnet, gikk natoagenter i land på området som akkurat da var ubevoktet.  Denne gangen måtte ingen i den stolte sovjetiske nordflåten la seg lure, hevdet Krutsjenko. Mannen de hadde i arrest, var en sann fiende av Sovjetunionen, og måtte møte en skjebne som stod i forhold til hans forbrytelse. Han burde umiddelbart skytes! Det var budskapet som spredte seg fra leiren i Polyarnyy og utover det store imperiet. Krutsjenko hadde nemlig tilgang til mer enn en solid bunke med pornoblad; han hadde også arméens interne telefonkatalog. Den var ikke så fargerik, men den hisset ham såpass opp at han ikke gjorde annet enn å ringe rundt til dem han anså som sterke nok til å ta opp kampen mot den lesbiske obersten. Selv om telefonoppringeren var kjent som et notorisk fyllesvin, og pornogal, ga de ham likevel sin støtte fordi de mente at han kjempet en edel kamp for å redde degenerering av armeen.
Etter flere dagers intens telefonering anså han seieren som sikret. Han hadde all grunn til å feire.  Halvveis nede i sin andre vodkaflaske fant han telefonnummeret til sjefen for Nordflåten. Uheldigvis for den sterk berusede majoren lå admiralen i sin dypeste søvn, ikke unormalt ettersom klokka for lengst hadde passert midnatt. Det ble majorens nest siste telefonsamtale på de russiske militære linjer. Den siste gikk til Galina Julkova som ikke ble fristet av hans tilbud om et nattlig besøk. Da reveljen gikk neste morgen ble major Vladimir Krutsjenko, under kraftig motstand og en tirade av russiske kraftuttrykk, dratt inn i en bil tilhørende det russiske militærpolitiet. Det skjedde samtidig med at den forhenværende trygdesjefen i Mevik for siste gang ble ført fra si celle til den nedslitte dusjen.
 

 

49
Det var en følelsesmessig merket mann som denne formiddagen vandret opp kirkebakken. Klemmen Grete ga ham da hun kom, satt som brent fast i kinnet. Armene hun la omkring ham, jagde kulda ut av ham. Ordene hun sa, førte ham ut av usikkerheten. For første gang hadde han bare hatt lyst til å rope ut en kjærlighetserklæring til livet, til Mevik, til verden og til Grete. Men så løssluppen var ikke Rolf Pedersen ennå blitt.
Han møtte henne med et smil, og musikk som flørtet med øregangene. Den sorte kjolen som kom fram da hun tok av seg kåpa, formet seg guddommelig rundt en kropp som var skapt av kilometer i joggesko. Hun hjalp ham med å få rettet på slipsknuten.
 Nå gikk hun bare ved siden av ham, tilsynelatende mer preget av det som stod foran dem enn det som hadde skjedd mellom dem. Det var bare tilsynelatende. Inne i dem begge hersket kaoset og paradoksene!  Rammet av forelskelsens galskap var de på vei til minnestund for mannen som på sitt vis hadde knyttet dem sammen!
Ved kirka stod grupper av mennesker i lavmælt samtaler og taushet. Blikkene som ble sendt mot de to, var en studie i usikkerhet, forbannelse, fortvilelse og anerkjennelse. Usikkerhet stod å lese i ansiktene til dem som hadde håpet at Grete skulle vandre med dem gjennom livet, men som ryktene nå sa, var mer opptatt av sjefen sin enn godt var. At de kom sammen opp kirkebakken gjorde ikke usikkerheten mindre. Forbannelsen kokte i dem som hadde satt så pris på Jacobsen og som mente at denne karen ikke bare hadde kommet og overtatt plassen hans. Han var trolig også årsaken til at deres egen gode mann hadde tatt farvel med livet; fullstendig karrieremessig avkledd av denne karen som tillot seg å komme så freidig oppover kirkebakken uten vett til å skamme seg over sin egen handling. Og det sammen med denne flotte kvinnen.
Anerkjennelsen kom fra dem, stort sett kvinner, som ikke var i tvil om at det de så, var at ei av deres egne var på vei inn i lykken, og det med en som både hadde status og penger!
Litt på siden av alle stod dem som hadde overgitt sine liv til Levi Læstadius. De var opptatt av at mannen de skulle si farvel til, ikke hadde vendt seg til Gud så lenge de kjente ham, men håpet at han ropte om tilgivelse før han på den ytterste dag hadde fått dommen. Men sikker var de ikke. Jacobsen hadde i perioder svingt både begeret og det som verre var. Det visste de.
 Innimellom alle stresset journalistjenta med kamera. Redaktøren hadde lovt henne fire sider, og tre av dem skulle være bilder. Hun hadde i flere dager sett for seg hvordan minnestunden skulle presenteres. Lokale kjentfolk skulle få stor plass. Hun var derfor raskt på pletten da de to kom gående.
Øverst på kirketrappa tronet sosialsjefen. Erik Nerveien hadde gledet seg til denne begivenheten i flere dager før nedturen hadde kommet. Han hadde sendt invitasjoner til lokale og nasjonale medier, men hadde bare fått skuffelser. Avslagene om dekning av det som Nerveien var hellig overbevist om måtte være en nasjonal begivenhet, hadde fått ham til å angre på at han hadde tatt på seg rollen som seremonimester. Det bitreste øyeblikket var da han måtte ringe til hotellet og avbestille rommet som skulle brukes til briefing av journalistene, og lunsjen for 20 han hadde bestilt. Han hadde jobbet lenge med å lage ei pressemappe hvor han ga en beskrivelse av mannen de skulle ta et farvel med. Skulle beskrivelsen bare ha en liten rot i virkeligheten, var det liten tvil om at Jacobsens betydning hadde vært ekstraordinær, både for lokalsamfunnet og for trygdeetaten. Han hadde også lagt ved et bilde av Jacobsen, og av seg sjøl. Det siste hadde han slitt med fordi han regnet med at de ville ta nye bilder av ham.
 Da det første bildet kom i lokalavisen, og han ble intervjuet av NRKs lokalradio om forberedelsene til minnestunda, hadde han fått tilbake noe av entusiasmen. Men han hadde lagt mindre arbeid i talen sin enn det han opprinnelig hadde tenkt. Sitatbøkene hadde han levert nærmest uåpnet tilbake til biblioteket. I heftet som ble delt ut av Jacobsens barnebarn før de gikk inn i kirka, ga en kjørelan for hva som skulle skje den neste timen. Nerveien hadde gitt seg selv halvparten av seremoni-innholdet. Han skulle innlede og avslutte og han skulle holde det som så ut som hovedtalen. Og mellom hvert innslag skulle han introdusere neste innslag. Presten som følte at han nærmest var spilt utover sidelinje og satt på reservebenken, skulle få slippe til med noen Guds ord. Han hadde i sine mørkeste øyeblikk lurt på om sosialsjefen ville kreve å få godkjenne dem også.
Da Nerveien oppdaget de to som kom sammen til hans arrangement, var det som om den siste gleden tok farvel. Nå skulle han ikke bare ta farvel med Jacobsen. Også Grete var borte for ham. Det hersket det liten tvil om slik de oppførte seg!
Da Meviks nye trygdesjef sammen med hun som så mange hadde ønsket de skulle få gå sammen med, gikk inn gjennom kirkedøra ble de møtt av to fiolinister, en bratsjist og en cellist som gjorde sitt beste for å ta knekken på det trygdesjefen mente en gang hadde vært Vivaldis Gloria. Synet av det vakkert pyntede kirkerommet og følelsen av alvor som hvilte over det, ga ham mulighet til å hente seg inn igjen. På venstre side satt Jacobsens familie. Bak fru Jacobsen satt overvåkerens kone, alene. Ingebrigtsen satt milevis unna og så ut gjennom vinduet på rommet sitt på den psykiatriske institusjonen. På brystet skinte ikke den kongelige fortjenestemedalje han hadde sett for seg. Der stod navnet på sykehuset som nå tok vare på ham.
                      De satte seg til høye i benkerad tre, de første radene var reservert dem som hadde fått tildelt en rolle av seremonimesteren. Foran dem kunne de se ordføreren og kona. Og helt til venstre hadde Nerveien gjort plassen klar til seg selv. Bak dem satt banksjefen sammen med sin sykehjemsbestyrer. Lensmannen og to av hans betjenter satt stramme i sine paradeuniformer. Den tredje hadde fått oppgaven med å ta ansvaret for Meviks sikkerhet så lenge seremonien varte. Det gjorde han med stor glede. Lensmannen var mer usikker.
Rolf Pedersen kjente et dunk i ryggen, snudde seg og møtte smilet fra Ellen Andersen som satte seg ned. Det så ut som om hun akkurat hadde forlatt en av sine solsenger. De nikket begge mot henne før de vendte oppmerksomheten mot seremoniheftet. Synet av sitt eget navn etter prestens satt som et knytteneveslag i magen. Grete hadde jobbet med hardt med å få ham til å slappe av, og hadde nesten lyktes. Nå seg uroen over ham. Det strammet i brystet og svetteperlene kjempet seg fram på nesen. Ikke en gang hånda fra Greta som tok hans, maktet å fjerne angsten. Han holdt henne hardt.
De utslitte medlemmene av Mevik strykekvartett fikk, til flere enn trygdesjefens glede, avløsning av organisten som samme morgen hadde kommet fra nabokommunen. Mannen som til vanlig skapte musikalsk stemning, var på trålerfiske langt uti Barentshavet, og skulle så gjerne vært der, men pengene var viktigere enn orgelbruset. Men reserveorganisten gjorde jobben sin. For trygdesjefen, og noen andre av dem som denne formiddagen benket seg i Mevik kirke, var det liten tvil om det ikke var første gang han hadde spilt Albinonis Gloria.
Organisten ble avløst av Nerveien som hadde pugget sitt manus, og med patos framførte de vakreste ord som noensinne var sagt om den forhenværende trygdesjefen i Mevik. Det var knapt så forsamlingen kjente ham igjen. Sosialsjefen var halvveis igjennom det han foreløpig hadde på hjertet da kirkedøra gikk opp. Den unge lensmannsbetjenten som hadde lært seg kirkelig dannelse hjemme i Trøgstad, gikk stille mot lensmannen som ikke var overrasket, men kraftig irritert. Guttungen klarte ikke å jobbe selvstendig et par timer engang. Det hadde for øvrig irritert lensmannen flere ganger tidligere. Han ble imidlertid med betjenten utenfor. Han skulle gi ham den overhøvlingen han fortjente. Men den unge mannen fikk ros og et klapp på skuldra! Lensmannen ble stående i våpenhuset for å få summet seg litt og for at Nerveien skulle bli ferdig med sin hyllest. Flere av dem som satt i benkeradene, var rørt over de flotte ordene og imponert over hvor godt sosialsjefen talte.  Da sosialsjefen ble avløst av Mevik aldrende strykekvartett, gikk han inn i kirka, skrittet seg forbi sin egen plass og satte seg på huk foran Jacobsens enke som heller ikke var helt klar over hvilken fantastisk mann hun hadde vært gift med, og hvilket flott ekteskap de hadde hatt. Og var han slik det var blitt beskrevet av sosialsjefen hadde hun ikke skjønt mye, og gjorde hennes spanske eventyr til et rent forræderi. Etter bare tre ord fra lensmannen brøt hun ut i et hysterisk gråteanfall. Cellisten ble så forfjamset at han mistet buen på gulvet. Det var greit nok. Lensmannen brøt dem likevel av, og gikk fram til alteret. – Han er kommet tilbake, sa han. Det var ordene læstadianerne i forsamlinga hadde ventet på, og i årevis forberedt seg på. Under høylytte rop, og dramatisk gråt, overdøyvde de lensmannen, kastet seg på kne og ba om nåde på denne ytterste dagen.  Herren var kommet! Erik Nerveien som i et kort øyeblikk hadde forbannet lensmannen som tillot seg å ødelegge seremonien hans, vendte sitt raseri til triumf over de nasjonale mediene som ikke helt hadde akseptert at det var en verdens begivenhet som skulle utspille seg i Mevik denne dagen.
Journalistjenta så umiddelbart at dette var et scoop ingen tidligere hadde vært i nærheten av. Hun nærmest løp ut av kirka for å få ringt til redaktøren som ble bedt om å rydde førstesida, eller aller helst gjøre klar for en ekstrautgave. Hun slet med å få overbevist ham om at Herren var kommet, og det til Mevik! Han hadde sett for seg en landing i langt varmere strøk!
Også lensmannen hadde vanskelig for å nå fram til den vantro forsamlingen som satt helt utslått. Men da han overlot ordet til sin betjent som et kvarter tidligere hadde fått telefon fra grensekommissæren, seg sannheten gradvis over forsamlinga.  Grensekommissæren hadde ikke kommet med mange detaljer, men hadde slått fast at Jacobsen var blitt funnet av russiske grensesoldater, svært forkommen. Han var i ferd med å bli kjørt til grensestasjonen og ville senere på dagen bli transportert til Mevik i et av forsvarets helikopter. I følge grensekommissæren var Jacobsen ved godt mot.
Da helikopteret tre timer senere landet på idrettsplassen der Mevik idrettslag så mange ganger hadde brakt mevikingene til vanvidd, ble Erik Nerveien intervjuet av Dagsrevyen. Ordføreren stod klar med den største blomsterbuketten som noen gang var laget i den lokale blomsterbutikken og fru Jacobsen slet med samvittighet og tårer. Verken stedets nye trygdesjef eller hans medarbeider var til stede. De hørte ikke engang at helikoptret kom.

 

Samtlige personer i denne boka er fiktive, men skulle du mene at du har møtt dem, så skyldes det nok at fantasien ofte overgår virkeligheten. Flere av dem er for øvrig ikke lenger blant oss, men det gikk forholdsvis bra med alle. Unntaket er den spanske bussjåføren som sang for fru Jacobsen da sola stod opp over Atlanterhavet. Han omkom i en trafikkulykke da bussen hans kjørte av veien. I følge den nokså overflatiske etterforskningen skal han ha fått et illebefinnende. Det er for så vidt riktig. Noen år etter at vi møtte ham, satt han nemlig som vanlig og sjarmerte noen svenske passasjerer på vei til en ekskursjon. Han hadde da etablert øyekontakt i speilet med ei lys og kortklipt kvinne.  Det var imidlertid ikke henne, men en av de mannlige passasjerene som tok kontakt med ham noen få kilometer før de var framme ved bestemmelsesstedet. Etter en forholdsvis kort innledning og noen personlige spørsmål hevdet den unge mannen i det svenske reiseselskapet at sjåføren måtte være hans far. Resultatet av denne konfrontasjonen ble dessverre tragisk. Det er ikke bare romantikk en soloppgang på Kanariøyene kan føre til.
Major kaptein Sverdlov som fant Jacobsen inne på sovjetisk territorium, er fortsatt i militæret. Han har nå majors grad og leder utdelingen av militære effekter i Polyarnyy.
Vladimir Krutsjenko ble fradømt samtlige distinksjoner av en militærdomstol. Ett år etter dommen fikk han flere hovedroller i russiske pornofilmer, og framstod mer viril enn noen gang i en rekke blad. Han ble etter hvert regissør, overtok produksjonsselskaper i bransjen og gjorde seg til milliardær på sin hovedinteresse. I dag bor han et sted i Europa der han eier en fotballklubb som har fått tilnavnet Playboykameratene.  I tillegg eier han virksomheter i en rekke land, også utenfor Europa.
Galina Julkova er heller ikke lenger i militæret. Hun fikk en karriere i utenrikstjenesten etter at hun reddet nasjonens ære da Jacobsen ved et uhell, og en meteorologisk glipp, havnet på feil kurs. Hun ble behørig dekorert for sin innsats, og den statlige komiteen for likestilling valgte henne som sin høye beskytter. Hun arbeidet flere år i FN, og i Norge. I dag er hun gift med en rumensk forretningsmann og sammen driver de flere hoteller ved Svartehavskysten.
   Medlemmene av Mevik strykekvartett har spilt sine siste toner, og er kun savnet av sine familier.
Ei ung Mevikjente fant etter flere års leting sin far i Lofoten, og det helt uten å ha brukt Tore på sporet.