Biffmannen fra Finnmark

30.desember

Hakket kjøtt, salt, pepper, egg, melk, kokte poteter, løk og rødbeter. Blander du dette i rett rekkefølge og steker dette som biffer, har du laget deg en Biff a la Lindstrøm. Jeg trodde, før jeg visste bedre, at dette var en ren svensk rett, men det er den kanskje ikke.

Mannen som har fått æren er definitivt norsk, til og med finnmarking. Adolf Henrik Lindstrøm ble født 17.mai 1866 i Repvåg i Nordkapp kommune. Det lille stedet var fra gammelt av et viktig fiskevær på vestsida av Porsangerfjorden. I en lang periode på 1900-tallet var det også fergestedet for folk som skulle til Nordkapp og kommunesenteret Honningsvåg. Hans foreldre kom fra Kemi i Finland og flyttet etter hvert fra Repvåg til Hammerfest der Henrik som han senere bare ble kalt, vokste opp.

 

15 år gammel mønstret han for første gang på en ishavsskute som byssegutt og dermed var hans framtid staket ut. Da Fridtjof Nansen var på vei hjem etter tre år i isen med skuta Fram, ba han om å få en førsteklasses kokk med seg på turen fra Tromsø til Kristiania, Det var finnmarkingen som kom om bord. Han hadde gjennom sin erfaring som kokk på fangstskuter og fraktebåter, skaffet seg stor erfaring i å utnytte lokale råvarer som måtte være tilgjengelig. I tillegg var han en mester i sosiale sammenhenger noe som gjorde han svært attraktiv i ei tid da nordmenn ville erobre både de sydlige og de nordlige polområder. Der kunne det ofte bli ganske trykkende og slitsomt. Da var en mester i å skape stemning viktig å ha.

Han deltok som kokk på Fram med Otto Sverdrup i 1898 til 1902. Den neste som dro nytte av denne mannen som det etter hvert gikk store ord om, var Roald Amundsen som hadde Lindstrøm med seg på Gjøa ekspedisjonen gjennom Nordvestpassasjen. Da Amundsen bestemte seg å ta seg til Sydpolen var det Lindstrøm som styrte byssa på Fram. Amundsen nådde sydpolen i desember 1911, men Lindstrøm fikk ikke være med. Han måtte være Fram og vente på at ekspedisjonen kom tilbake. Ekspedisjonen var vellykket, men da de som hadde vært med til polpunktet ble hedret med en større belønning enn Lindstrøm, følte han seg mindre verdt. I et brev til Amundsen skrev han at han ikke trodde at Stortinget ikke likte ham stort som stuert.

Han deltok flere ganger etter Sydpolferden på andre ekspedisjoner, og var klar for en ny tur med Amundsen da han skulle gjennom nordøstpassasjen med Maud. Den ekspedisjonen kom han seg ikke med på. Da han skulle gå ombord i Maud sommeren 1918 fikk han slag og ble lam i det venstre beinet.

Dermed var ekspedisjonslivet over for finnmarking. Han ble gitt en statspensjon på 2000 kr årlig, og den skulle liksom veie opp den behandlingen han hadde fått etter ekspedisjonen til Sydpolen.

Henrik Lindstrøm giftet seg i 1911 og bosatte seg i Oslo. Han fortsatte med å holde foredrag og var et kjent innsalg i Oslos byliv. Han ga sin store samling av planter, steiner og fugleskinn til Universitetet i Oslo. Det var en samling han hadde bygd opp på polferdene.

Lindstrøms kone død i 1930 bare 54 år gammel. Han levde sine siste år preget av slaget og sukkersyke, og døde i 1939 på Ullevål Sykehus. Lindstrøm ble æret med Ridder av 2.klasse av St.Olavs, Fram- medaljen, Sydpolmedaljen og Kongens fortjenestemedalje i gull for sin innsats på polarferdene. Men mest kjent er han kanskje for sin biff, etter en oppskrift han sa han hadde fått av en svensk husstell-lærerinne.

Adolf Henrik Lindstrøm fra Repvåg

Finnmarkingen som folkeliggjorde Høyre

14.desember

Mange finnmarkinger har markert seg i norsk politikk, på godt og ondt. Flere av dem har blitt mer beryktet for sin språkføring enn berømt for sin dyktighet. Den som har markert seg aller sterkest på det nasjonale planet i politikken, er Erling Norvik. Han vil for alltid bli stående som mannen bak høyrebølgen i norsk politikk, og den som gjorde Høyre til et parti for langt flere enn rikfolk, bedriftseiere og skipsredere.

Han ble født i Vadsø i 1928, og døde i Oslo 70 år gammel i 1998. Da hadde han bak seg en lang karriere i politikken og i journalistikken.

Hans far var skattefogd i Finnmark og stortingsrepresentant for Høyre slik at det var et ganske naturlig partivalg for Erling. Hans mor tilhørte kjøpmannsfamilien Esbensen i Vadsø, og planen var at Erling skulle gå inn i familieforetaket etter han avsluttet sitt studentfagkurs ved Oslo Handelsgymnasium i Oslo i 1947. Men han hadde vel ikke egentlig kjøpsmannsånden, og allerede ett år senere ble han ansatt i et vikariat i høyreavisen Finnmarkstidene i Vadsø. Deretter fulgte år hvor han vandret innen den borgerlige pressen i Finnmark med arbeid både i Finnmarksposten og Vestfinnmarken. Han hadde også et år som journalist i begynnelsen av 50-årene i Høyres Pressekontor i Oslo. Han avsluttet sin journalistiske karriere i Kirkenes der han etter sin politiske karriere var redaktør i Sør-Varanger Avis. Han hadde en aktiv og god penn. Signaturen Erno var velkjent for sine velskrevne artikler for lesere av ulike finnmarksaviser.

Han startet sin politiske karriere i Finnmark. På slutten av 40-tallet og i begynnelsen av 50-årene ledet han Honningsvåg Høyre. Han var han fylkessekretær i Finnmark Høyre, og det var da man oppdaget hans evne til å få kontakt med folk. Finnmark Høyre hadde fram til da nærmest vært å anse som en sekt, men Norvik klarte å få partiet til å nå ut til langt flere finnmarkinger enn det tidligere hadde gjort. Det vakte oppsikt langt utover fylket. Han ble et nasjonalt politisk navn da han ble Stortingsrepresentant for Høyre i 1961 og så og si arvet farens plass på Stortinget. Han satt på tinget i tre perioder, men sa flere ganger at han ikke var den som trivdes aller best. Han var en rastløs mann som trivdes med folk, og strevde med teoretisk tørrprat. Da han i 1970 ble generalsekretær i Høyre startet han en framgangstid for Høyre partiet i dag fortsatt kan takke ham for. Fire år senere ble han valgt til formann, og var mer opptatt av folk enn ideologi. Han klarte å forme Høyre på en måte som skapte uro hos dem som kjempet for de tradisjonelle Høyresakene, mens hans snakket om folk. Han klarte likevel å få partiet til å bli et parti både for by og bygd. Hans innsats for partiet ble kronet med et brakvalg i 1981. Det førte Kåre Willoch inn på statsministerens kontor. Norvik vil nok i denne periode kunne valgt hvilken statsrådpost som helst, men han ville sjøl bare være statssekretær og stabssjef hos Willoch. I 1986 trakk han seg ut av politikken og ble fylkesmann i Østfold.

 

Jeg møtte Norvik flere ganger, og selv om vi stod milevis fra hverandre politisk, var det lett å finne tonen med ham. Mitt første møte med ham var i 1981. Jeg tok 1. avdeling jus ved universitetet i Oslo, og juridisk fakultet leide en lesesal i Høyres hus. En dag stod vi sammen i heisen, og dermed startet vi våre samtaler som det ble mange av i den tiden jeg leste. Det var selvfølgelig Finnmark vi pratet om, og journalistikk som jeg da begynte å bevege meg mot. Erling var opptatt av spørsmålet om jeg ville flytte tilbake til Finnmark etter utdanninga. Jeg var usikker. Han slo da fast at om jeg ikke var «hjemme» innen det var gått ti år, kommer jeg aldri tilbake. Han fikk rett. Noen år senere møttes vi på ny. Han var da fylkesmann i Østfold og jeg redaktør i Østfoldposten i Askim. Også da hadde vi gode samtaler. Vi hadde blant annet en god offentlig debatt om tilhørighet. Erling var finnmarking på sin hals, og mente at det var et begrep som rommet både følelser og samhørighet. Denne samhørigheten ville han overføre til sitt nye fylke, men der bommet han. Fylkessamhørighet er ikke, og har aldri vært, spesielt fremtredende i Østfold. Under en tale på Momarkedet i Mysen snakket Erling om «Oss Østfoldinger» i håp om å favne et fellesskap. Men det var dessverre mer et ønske enn en realitet. Jeg skrev dagen etter en leder hvor jeg slo fast at «Vi er ikke Østfoldinger» fordi det knapt finnes noen fylker i dette landet hvor identitetsforskjellene er større og samholdet dårligere enn i Østfold.

Etter 12 år gikk han av som fylkesmann i Østfold, flyttet til Oslo og døde med Finnmark i sitt hjerte.

Erling Norvik - Vadsøværingen som gjorde Høyre til et parti med betydning

 

FOLK FRA NORD

Jeg starter i dag en ny side der jeg vil skrive litt om folk og fe i nord. Jeg vil prøve å hente fram fra hukommelsen historier og opplevelser. Jeg vil skrive om nordlendinger som har lyktes og mislyktes. Jeg vil skrive om humor og humør, om slit og glede. Har du en historie så bidra gjerne.

Forestillinger om hva som måtte finnes i nord har vært mange i lang tid

Et ukuelig folk blir også kuet

 

 26. APRIL

 

For folk sør i landet var Nordnorge  i hundrevis av år en slags utopia omspunnet av myter og lite fakta. Folket i nord var store og små kongers skatteobjekt. Langs kyst og fjord seilte de og hentet klingende mynt for å øke sin egen rikdom, mens småkårsfolket i nord slet med å få opp fisken i havet og potet fra åkerlappen.

 

De nordnorske ressursene ble grunnlaget for den norske økonomien. Tørrfisken var Norges første eksportvare, og ga penger til å drive landet framover. Tonn på tonn av de ressurser som var tatt opp utenfor kysten av Nordland, Troms og Finnmark ble sendt sørover uten at det økte velstanden til folket i nord. Noen nessekonger, fra sør, gjorde seg riktignok rike, noen handelsmenn på Vestlandet likeså, men de fleste nordlendinger forble i fiskebåten og småbruket for å møte det daglige behovet for mat på bordet. Rikdommen tok andre seg av. Det nordnorske folk ble landets slitere der muskelkraft og kroppen var viktigere enn penger, humoren like viktig som poteten, bannskapen forsvaret mot uvær og undertrykking, og en ukuelig optimisme drivkraften mot det man trodde en dag skulle bli en bedre hverdag.

 

Da tyskerne inntok landet og landsdelen så var det nettopp det nordnorske folkets tradisjonelle styrke til å bære undertrykking og slitet i hverdagen som gjorde det i stand til å overleve tøffe og harde år. Da finnmarkingene måtte pakke sitt liv i noen pappesker, se på at deres hjem ble gjort til aske og starte sitt liv som flyktning, så var det fortsettelsen på en kamp for tilværelsen som hadde tusenårige tradisjoner. Tyskerne var knapt sendt på dør før de dro hjem igjen, hjem til bygder og byer som var slettet med jorda, hjem til båter som var senket på havets bunn, hjem til stedet som manglet alt. Men de visste råd. De hadde fortsatt optimismen, muskelkrafta, humoren og håpet. Fra intet grodde det opp samfunn tuftet på de ressurser man fant i hav og på land. Og de løftet i flokk. De bygde sine hjem, de bygde veier og andre kommunikasjoner. De bygde skoler og sykestuer. Møysommelig skapte man seg det nye livet; de nordnorske samfunn.

 

Da det ikke lenger var nok arbeid til alle var penger billetten sørover et mål for mange. Der fantes det fortsatt arbeid, der kunne man starte et nytt liv, ganske annerledes enn det man hadde forlatt. Om bord i hurtigruta gikk kofferter, på "Nordnorgesbussen" satt folk på vei mot toget som ventet på Fauske. I lomma lå billetten til det nye livet.

 

Og et nytt liv fikk man. Ikke alt var like så rosenrødt som man hadde forestilt seg før man gikk av toget der folket gikk bedre kledd, snakket «penere» og var mer lukket. Og fordommene mot folk fra nord blomstret like intenst som moltene på myra hjemme.  

 

Nordlendinger ble et samlebegrep for folk fra Nordnorge. Og de ble behandlet som folk fra koloniene ble behandlet da de flyttet sine koloniherrer i Europe. For mange søringer var nordlending et skjellsord. Best kan det illustreres med tekster fra Aftenposten der en annonse med rom til leie ble avsluttet med «Ikke nordlending». Historien om de de to bærumsdamene som møttes på gata, er også en bra beskrivelse. Det ene beklaget seg over at de hadde fått rotter i kjelleren.      – Og du har ikke mye å klage på, sa den andre.  «Vi har fått en nordlending på loftet!»

Men nordlendingene bet i seg uvitenheten, jobbet og slet, og bekjempet  de negative holdninger. De ble viktige støttespillere i sine lokalsamfunn, de var gode arbeidere, de var kreative sjeler med et sjeldent pågangsmot. De ble pionerer på mange områder.

 

Arbeidsfolk fra Gokk

2.mai

Da oppbygginga av den nordlige landsdelen, og spesielt Finnmark var over etter krigen, var det mangel på arbeid. Arbeidsledige ble satt i såkalt nødsarbeid for å få et minimum å leve for. Noen gikk ombord i fiskebåten, men det var ikke en jobb for alle. Andre dro til sjøs og kom hjem som verdensfolk og levde røft de månedene de kunne. Når lommeboka var tom var det å oppsøke hyrekontoret og mønstre på igjen i ei havn i Norge eller i utlandet.

 

De fleste gikk om bord i hurtigruta, seilte med den til Bodø eller Trondheim før de satte seg på toget med kurs mot i Oslo. Enkelte kom seg dessverre ikke lenger enn til Østbanen der fristelsene var for mange, men de aller, aller fleste kom seg videre i livet. I Oslo var Posten og Televerket store arbeidsplasser der svært mange med nordnorsk dialekt fikk seg trygge og gode jobber. I Oslo lå også Aker som bygde skip, og på Spigerverket var det jobb til den som ville ha. Andre kom seg inn på skoler, og fikk seg utdanning som kunne bringe dem tilbake til hjemplassen som lærere, sykepleiere og ingeniører. Andre fant veien videre mot industrifylker som Telemark, Hordaland og Rogaland der Hydro, Elkem og andre store industribedrifter ga jobb til mange av dem.

 

I dag frykter mange at våre nye landsmenn skal klynge seg for mye sammen og etablere ghettoer. Det var ikke fritt for at mange nordlendinger også søkte seg til samme by- og boligområde på 50-60-tallet. På industristeder ble det bygd arbeiderboliger og blokker som huset folket fra nord.  Disse blokkene fikk på folkemunnet tilnavn. På Østlandet fantes blokker som på folkemunne ble kalt både Lofotveggen og Tana fordi der bodde mange som hadde sine røtter plantet i den nordligste jorda i landet.

 

Nordlendingene levde lenge med et stempel som folket fra Gokk. Det var ikke ment som noe positivt. Hvordan uttrykket ble etablert strides man i dag om. Og like populær var ikke alltid nordlendingene. Det ble sagt både i spøk og alvor at "det nå var slutt på hemoroider i Nord-Norge  fordi alle rasshøl var flyttet sørover". Men kunnskapen om og kjennskapen til dem som hadde kommet fra nord ble gradvis større, og dermed forsvant også mobbing og skepsis. Det var i grunnen lite som skilte nordlendinger og østlendinger, og nordlendingene var folk som tok tak og gjorde gode jobber.

 

For mange var lengsel tilbake til heimbygda i nord sterk. De kom sammen så ofte de kunne. Og de startet sine egne foreninger og hadde sosial omgang i foreninger som Finnmarkslaget og Nord-Norgelaget. Der samlet man seg i et sosialt skjebnefellesskap og fikk til en viss grad utløp for sin lengsel mot nord. I disse lagene og foreningene møttes kjente og ukjente, og de knyttet nye sosiale bånd. Folk som aldri hadde snakket sammen i hjembyen ble kompiser i det nye fellesskapet. Og i byen fikk nordlendingene sine stamsted, og dit gikk man om man ønsket å treffe kjentfolk nordfra, og det gjorde man til alle døgnets tider.

 

 

En industripioner fra nord

For mange er dette en kjent og kjær båndopptaker - modellen TB1

 

 16.mai

 

Mange nordlendinger trodde at de stilte med et handikap da de skulle etablere seg i sør. De følte at de måtte være bedre enn andre for å få de samme muligheter. Mange maktet ikke dette følte presset, mens andre i kraft av sin personlighet, kunnskaper og pågangsmot lyktes til de grader. En av dem var Vebjørn Tandberg.

 

Tandberg var født i Bodø i 1904 og hadde allerede fra sin fødsel en fordel i livet. Han ble født inn i en familie med solid økonomi som sønn av en manufakturhandler. Dermed fikk han en start i livet med bedre kår enn de aller fleste av sine nordnorske jevnaldrende. De økonomiske vilkår lå godt til rette for å skaffe seg en utdannelse og utvikle sine interesser. Han var tidlig teknisk interessert, og denne interessen førte han til Trondheim og Den tekniske Høyskolen.

 

Radioen var blitt den nye store tekniske nyvinningen, og Tandberg så muligheter i denne nyvinningen. Tandberg radiofabrikk ble etablert i 1933. Det var ikke den første radiofabrikken, men den skulle raskt bli den viktigste. Ved oppstarten hadde bedriften tre ansatte, da den hadde sin storhetstid hadde selskapet produksjonsbedrifter på Brekke, Kjeller, Skullerud, Notodden og Haddington i Skottland, og flere tusen ansatte. Fra bedriftene kom radiomodeller som Tommeliten, Huldra og Sølvsuper. De var verdensledende innenfor produksjon av båndspillere og modellene som startet med TB1 gir ennå i dag gjenklang hos gamle lydentusiaster.

 

Tandberg hadde sterk konkurranse og slet på 60 og 70-tallet, samtidig som de satset på datateknologien. En av deres argeste konkurrenter her hjemme, Radionette, havnet i store økonomiske vanskeligheter, og Tandberg ble tvunget av staten til å overta bedriften. Han ville ikke fordi Radionette hadde fagorganiserte ansatte noe Tandberg så på som en uting.  Men han trengte penger til en ny fabrikksatsing.  Da industriminister Finn Lied og hans kompanjong Jens Chr. Hauge lokket med finansiering sa han ja til å overta. Det ble Tandbergs endelikt. Tandberg klarte ikke sine forpliktelser og bedriften måtte refinansieres blant annet med statens inntreden i selskapet. Vebjørn Tandberg mistet kontrollen, og ble i august 1978 bedt om å flytte ut av sin bolig, og aldri mer vise seg på fabrikken. Det var et nederlag og et fall så stort at Vebjørn Tandberg ikke orket mer. Han tok sitt eget liv.