Arne er ikke lenger med oss

4.desember gikk min aller beste venn, Arne Rødsand, bort etter lengere tids sykdom. Tapet av Arne og sorgen ligger som et svart teppe over dagene. Det er vanskelig å forstå at vi aldri mer skal gå tur sammen, reise sammen eller bare sitte å nyte livet sammen. Det er umulig å skjønne at vi aldri mer skal sitte sammen i gode samtaler, flire sammen, og nyte god mat og drikke. Det er ufattelig for alle oss som har vært rundt deg, at du har servert oss ditt siste vaffelhjerte. Arne hadde et rikt og godt liv. Han elsket havet, seilte og dyrket det maritime livet samtidig som han trivdes ute i naturen, og nøt hyttelivet i Beiarn. Sammen med Berit skapte han et godt og varmt hjem der de to sammen oppdro to flotte barn, Espen og Lene. For meg framstår Arne som det mest hjertevarme menneske jeg har møtt. Han var liksom alltid der, og han var alltid klar til å hjelpe. Han visste nesten at du trengte hjelp før du sjøl skjønte det. Det vil ta lang tid å forstå at han ikke lenger er blant oss. Men han har fått hedersplassen i mitt minne og i mitt hjerte. Hvil i fred gode venn!

 

Arkiverte revestreker

Sverige fikk onsdag sin første kvinnelige statsminister. Hun satt i sju timer før hun trakk seg! Men smittevernekspert Anders Tegnell sitter vel fortsatt? (25.november)

For noen dager siden oppfordret avgåtte statsminister Solberg at vi nå må roe ned kritikken mot fotball-VM i Qatar. Den oppfordringa har regimet tatt helt alvorlig. Derfor har myndigheter like godt arrestert to NRK-journalister som skulle rapportere fra landet. Det var vel for å roe ned kritikken? (24.november)

Noen gråter i dag over at Norge skal ikke til fotball-VM i Qatar etter å ha blitt rundspilt av Nederland. Jeg synes det står stor respekt av et lag som ikke lar seg kvalifisere til et VM som bygger på undertrykkelse og forakt for menneskerettighetene. Heia Norge! (17.november)

Sjømatrådet skal bruke såkalte influensere for å få solgt mere fisk. Nå skal vi se skreimølje med fisk, lever, rogn og tran gli over de knallrøde og botoxfylte leppene til Sofie Elise. Man kan bli veganer av mindre! (14.november)

Knut Arild Hareide blir ny sjøfartsdirektør. Ikke overraskende! Mannen har jo fartstid fra søndagsskolen der yndlingssangen nok var "Min båt er så liten og havet så stort"! (12.november)

Jens Stoltenberg vil gå fra kuler og krutt til penger når han neste år dimmiteres som generalsekretær i NATO. Han har lyst på jobben som Sentralbanksjef i Norge. Kan noen fortelle han at rentekriger ikke utkjempes med våpen og soldater? Og at inflasjon ikke handler om at russerne er på vei?(11.november)

Presten som "frelste" meg

6. oktober 2021

Jeg er ingen religiøs mann, og er ikke frelst i bibelsk forstand, men en prest, ja faktisk en biskop, har gitt meg verdifull innsikt, fått min respekt og beundring. 7. oktober fyller biskop Desmond Tutu 90 år. Han er en av mine virkelige helter. Hva han har betydd for utvikling av Sør-Afrika fra apartheid-stat til et demokrati, er nesten uvurderlig. Sammen med det mennesket jeg beundrer mest av alle, Nelson Mandela, bidro Desmond Tutu i en prosess som veltet rasistregimet som styrte landet, og til å utvikle det i likestillings- og demokratisk retning. Fortsatt lever nok de svarte i landet under dårligere kår enn den hvite befolkninga, men det har vært en imponerende utvikling i landet de siste 30 år. Fra å være et land der de svarte ble behandlet som andre- og tredjerangsmennesker, til å bli likestilt, har vært en prosess der Tutu har stått svært sentralt. Tutu gikk sterkt ut mot Apartheid og brukte kirken som arena for sine kamper mot dette regimet. Han ble tildelt Nobels fredspris 1984 for sitt ikke-voldelig engasjement mot apartheid regimet, og for sitt arbeid med forsoning mellom ulike kirkesamfunn. Da ANC – frigjøringsbevegelsen Mandela representerte, kom til makta, var det mange som fryktet at det skulle bli voldsomme hevnaksjoner og at overgangen skulle bli preget av vold. Takket være Mandela, men ikke minst Desmond Tutu, mannen som utviklet og sto sentralt i forsoningskommisjonen, fikk man en overgang der hevn og straff ikke ble viktig. Ideen og det moralske kompasset kommisjonen fulgte, var at den skulle avdekke grusomheter og vold foretatt under og av Apartheidregimet. Den hadde også rett til å gi amnesti for slike handlinger, og stort sett maktet de å fullføre oppgaven etter intensjonene. Overgangen fra undertrykkingsregimet til demokrati gikk bedre enn nesten alle fryktet. Tutu ble gitt oppgaven å lede forsoningskommisjonen av Nelson Mandela, men ikke alle i ANC var like glad for det som ble avdekket. Det ble nemlig også funnet overgrep begått av denne frigjøringsorganisasjonen. Tutu jobbet helt uavhengig fordi han tilhørte ingen andre enn kirken og sine svarte brødre. Tutu har også engasjert seg mot undertrykking utenfor Afrika, og har i sterke ordlag kritisert Israel for deres behandling av palestinerne, og mener at Israels maktutøvelse ikke står tilbake for behandlingen den svarte befolkningen fikk under apartheidregimet i hans eget land. Tutu har flere ganger besøkt Norge, og han har spredd om seg med en entusiasme og en smittende latter. Humoren har vært viktig for 90 åringen som under sitt besøk i Tromsø ble utnevnt til æresdoktor ved universitetet i byen. Alle som fikk oppleve, høre eller lese om Tutu og hans virke mot apartheid, og hans arbeid for å få til en fredelig overgang i Sør-Afrika, og ikke minst hans engasjement mot urett verden over, glemmer alle mannens fanstastiske evne til å fylle rommet og øke forståelsen for samliv og respekt mellom folk i verden. Jubilanten trakk seg tilbake fra offentligheten i 2010, men på hans 90 års dag vil en hel verden vende seg mot Sør-Afrika, og sende han sine varmeste gratulasjoner og varmeste tanker. Det fortjener han virkelig!

 Posørhanene og hønene i Skiforbundet

I dag tar jeg farvel med norsk skiidrett. Jeg er møkka lei disse inkompetente lederne som har skaffet seg et "bein" for å få lov til å posere som ledere i norsk skiidrett. Lederjobbene i Skiforbundet har alltid vært ettertraktede stillinger for dem som har hatt penger, og ønsket seg makt og anledninger til å sole seg i glansen av norske idrettsprestasjoner. Flere av dem som historisk sett har ledet Skiforbundet, har imidlertid hatt både lederevner og brennende engasjement for idretten. Nå er det posører i hønsegården som soler seg i glansen av norsk skisuksess som kan titulere seg ledere av norsk skipsport. Behandlinga av Clas Brede Bråthen, en mann som har jobbet hardt og entusiastisk for norsk hoppsport i 17 år, og det med stor suksess, er direkte pinlig. Det er en personalpolitikk som stinker. Bråtens problem er at han har hatt evnen til å si fra, og mot til å gjøre det som er nødvendig når han har sett at utøverne blir satt i skvis av solkongene i forbundet. Bråthen er ønsket av hopperne, av trenerne, av sponsorene og av folk flest. Men det holder ikke for Skipresident Røste og hans lakei generalsekretær Bretten Berg. De skal vise sine lederevner, det vil si mangelen på slike evner, for all verden. Oppførselen til Skiforbundets ledelse i denne saken, er pinlig, og en demonstrasjon av arroganse som i 2021 ikke er en arbeidsgiver verdig. Nå risikerer de rettsak, tap av sponsorer og kanskje verst av alt, tap av en trener som har hatt kjempesuksess, og gitt norsk hoppsport vind i seilene. Det ser ledelsen i forbundet ut til å gi blaffen i. Inkompetansen har seiret. Det er ikke Bråthen som bør gå, det er posørene.

 Miljøfundamentalisme – en miljøtrussel

3.oktober 2021

Det er liten tvil om at vi er nødt til å ta noen krafttak innen miljøvernet for å redde kloden fra en total kollaps. De tiltak som må til, vil få konsekvenser for oss alle. Vi kan ikke drive en grønn omstilling nå som ikke vil merkes. Det har vi ikke tid til! I mange år har folk med kunnskap og kompetanse advart mot den miljøkatastrofen som nærmer seg med stormskritt, men de har blitt latterliggjort og hetset. Fortsatt er det krefter både i og utenfor de politiske miljøene, som tror at vi kan omstille uten å merke det. Men det er dessverre en innstilling som betyr å stikke hodet i sanda. I miljøkampen er vi nødt til å få folk flest til å forstå alvoret. Forstår de ikke det, vil vi mislykkes. Vi er også nødt til å gjøre tiltak som vil svi. Men derfra til den miljøfundamentalismen vi ser i enkelte miljøer i dag, er det stor avstand. Vi kan rope så høyt vi vil, men det nytter ikke å være «brølape» i den omstillinga som må komme. Vi må få til en felles forståelse for at noe må gjøres, og vi må ha flest mulig med oss for å lykkes. Miljøpartiet De grønne (MDG) og deres svake valgresultat utenfor Oslo og de store byene, viser nettopp det som er viktig; det norske folk aksepterer ikke fundamentalisme i miljøkampen. Partiets «besserwisser- holdning» byr folk utenfor de store byene imot. Partiet har rett i at vi har dårlig tid, men måten de argumenterer på, og de tiltakene de har lagt fram, skaper antipati framfor sympati. Skal vi lykkes må vi få til en miljøpolitikk som først og fremst differensierer mellom ulike befolkningsområder og miljøkonsekvenser. Ti dieselbiler i Finnmark er en mindre trussel enn 1000 slike i Oslo. Det er forskjellig tiltak vi trenger fra by til land, og vi trenger en miljøpolitikk og tiltak som ivaretar distriktene på en annen måte enn det MDG er villig til. Vi trenger også en annen holdning til norsk oljepolitikk enn det partiet står for. De vil stenge kranene umiddelbart, og mangler fullstendig en plan for grønn omstilling. Den norske oljealderen går mot slutten fordi fossilt brensel ikke har livets rett, men du kan ikke stenge kranene uten å bygge ut alternative energikilder og industri. MDGs politikk blir på mange måter som å stoppe en buss full av passasjerer midt på Finnmarksvidda, og jage folk ut uten å ha noe alternativ for å få passasjerene fram. Det skaper verken sympati eller lyst til å være med på turen. Vi må også få fjernet de tøvete forslag til miljøtiltak som er så virkelighetsfjerne at de er latterlige. Skriket om at vi alle må bli veganere eller vegetarianere, og stoppe konsumering av kjøtt, er et av de mange villspor noen forsøker å dytte på oss. Faktum er at veganerne trolig er en minst like stor trussel mot miljøet som de av oss som spiser kjøtt med jevne og ujevne mellomrom. Leser du veganske eller vegetariske oppskrifter inngår for eksempel avokado som en vesentlig ingrediens. Det er en grønnsak som dyrkes med et enormt vannsløseri i Sør- Amerika, og må transporteres med miljøfiendtlig transport halve kloden rundt. Transportsektoren er en av våre største forurensere. Slik sett blir dette vegan- og vegetarkjøret rent tøv. Vi trenger en miljøpolitikk som er edruelig, basert på fakta og som har mulighet for å gjennomslag i befolkning. Vi må alle ta et ansvar, vi må reise mindre, forbruke færre ressurser, og vi må bidra til å få fjernet fossilt drivstoff. Men fra slike tiltak til dagens miljøfundmentalisme er veien kanskje lang.

 En hån mot demokratiet

1.oktober 2021

Det er ikke bare pinlig og flaut, det er en direkte hån mot demokratiet at et av Finnmarks mandat til Stortinget er tildelt ei særinteresseliste i Alta. Denne lista har til og med fått inn en stortingsrepresentant som sier at hun er en motvillig representant! Det er faktisk et enda større ballespark til demokratiet. La det være klart; Pasientfokus representerer faktisk ikke Finnmark. Det er ei liste for særinteressene i Alta som vil rasere sykehusstrukturen i Finnmark for sjøl å sikre seg et sykehus. I dag bygges et nytt flott sykehus opp i Hammerfest. Sammen med sykehuset i Kirkenes dekker det behovet for sykehusfunksjoner i fylket. Dersom Pasientfokus (som burde hete Altafokus) får bestemme, vil de frata kystkommunene Nordkapp, Måsøy, Lebesby og Porsanger sitt sykehustilbud. Det er altså ei liste bygd på ren egoisme, ikke en gang idealisme, som nå skal representere Finnmark. Det må være bittert for folk som har stemt på Kristelige folkeparti, på Venstre, og MDG at ei egoistliste fra Finnmark får 4000 stemmer og fast plass på Stortinget, mens de partiene med tiervis av tusen stemmer bak sine representanter, ikke når eller knapt når sperregrensa. Da har vi et demokratisk problem som jeg synes det er synd at mitt hjemfylke skal skape. Valgresultatet i Finnmark er faktisk en hån mot våre demokratiske idealer og vårt politiske system. Det er dessverre slik at jeg skjemmes når praten kommer inn på denne egoistlista i Alta. Nå hevder noen at reaksjonene var annerledes da Anders Aune kom inn på Stortinget med si liste, men forskjellen er skrikende. Anders Aunes liste representerte hele Finnmark, tok opp saker for og fra hele fylket, og fikk stemmer fra hele fylket. Pasientfokus er et egoistisk jippo i en kommune der halvparten av innbyggerne driter i alle andre enn seg sjøl.