Alle skal kanskje ikke med?

2.oktober

Dagens regjering valgte seg slagordet «Alle skal med». I utgangspunktet et ambisiøst slagord, men som har slått tilbake på dem fortere enn de drømte om. Siden slagord-smedene satt og skapte slagordene, har verden endret seg ganske kraftig. Og regjeringas popularitet har sunket som en stein fordi de møtte en verden med rekordhøye strøm- og bensinpriser, en krig i Ukraina, rentene på vei opp og en priseksplosjon på de fleste forbruksvarer. At mange heller ikke har glemt Senterpartiets lovnader om gull og grønne skoger over hele landet, og løp fra sine valgløfter fortere enn lynet, har bidratt til at populariteten har nådd et bunn-nivå. Og nå sitter gliset klistret og fett på Høyreleder Erna Solberg som ikke har gjort annet enn å sitte stille og tatt imot frustrerte velgere. Det er med politikk som det er med fotball, den er full av medgangssupportere som støtter lag i framgang og vender dem ryggen når tapene kommer.

Men uansett hvor svart verden ser ut for noen, er det enda verre for andre. Stadig flere nordmenn må daglig nå velge om de skal ha en varm middag eller betale regninger. Denne gruppen nordmenn har ikke vært med på mange år, og vil aldri komme dit fordi ingen er villige til å ta et krafttak for dem. De er dømt til en uverdig fattigdom, og det blir stadig flere som rekrutteres inn i denne gruppa.

Det er dessverre et paradoks at dette skjer i landet med ei regjering utgått fra et parti med stolte aner og med en historisk kamp mot sult og fattigdom. Historien har Arbeiderpartiet glemt. Det er ikke lenger folk med røtter i verken fattigdom, arbeiderkamp eller arbeiderklasse som regjerer i partiet.

Nå skal dagens regjering ha takk for at den gjør forsøk på å omfordele noe av verdiene slik at de som har nok, skal betale litt tilbake til felleskassa. Men de midlene som nå dras inn, går i stor grad til å spre utover alle oss andre som ikke er kraftverkseiere, og laksemilliardærer. Sistnevnte blir ikke fattige om de mister en milliard eller tre.

For meg er det to grupper som nå virkelig burde få et løft fordi de sakker stadig mer akterut i kampen om ressursene – enslige forsørgere, ofte enslige mødre, men ikke minst minstepensjonistene. Det er faktisk vondt å konstatere at de menneskene som har bidratt til å bygge dagens velferdssamfunn, befinner seg på nederste trinn på velferdsstigen.

I dag kommer stadig flere norske minstepensjonister under den internasjonale anerkjente fattigdomsgrensa. Det er dobbelt tragisk at dette ofte er kvinner. Det er våre mødre og bestemødre som med sin utbetalte innsats i hjemmet, sørget for at vi fikk utdanning og et liv på en klassereise av sjeldent merke.  De slet fra morgen til kveld med ubetalt arbeid i hjemmet, og endte opp som fattige i et samfunn der honning nærmest har rent i gatene. Det er en skam.

Mener dagens regjering at alle skal med, så finnes det ingen andre som virkelig må få et skikkelig løft, enn landets minstepensjonister. Vi kan ikke med vår samvittighet se landets bestemødre og bestefedre, fedre og mødre stå i kø foran et sted som deler ut gratis middag til fattige. At det finnes pensjonister i dette landet som ikke spiser mer enn et varmt måltid i uka, er en skam. Dette er ikke mennesker vil stå med lua i hånda og be om sosialhjelp på NAV. Det må dagens regjering skjønne, og vise respekt for. Det betyr at når regjeringa torsdag legger sitt forslag til statsbudsjett, så kan våre minstepensjonister pustet lettere ut. Så får milliardærene enten de oppdretter laks eller spekulerer i aksjer, hyle så mye de vil. De skjemmer seg ut med sin grådighet i et land der folk står i matkø for å overleve. 

Kreml-djevelens nye terrorgrep

28.september

Tirsdag strømmet gassen ut av flere hull i gassrørledningene i Østersjøen. Rørene går mellom Russland og Tyskland via dansk og svensk territorium. Få timer etter at hendelsen var oppdaget, ble det konkludert med at dette ikke var en ulykkeshendelse, men en bevisst handling for å vise styrke og skape usikkerhet og redsel. Det er terror, og er Putins neste våpen i kampen for å redde sin egen galskapstanke om Russland som verdensmakt. Putins maktsyke har ført til at Russland som for få år siden var inne i varmen, nå framstår som verdens største pariastat, altså en stat som er utstøtt av verdens demokratiske stater.

Det er naturlignok ikke konkrete bevise for at det er Putinregimet som står bak denne sabotasjen, enn si terroren, men det er all grunn til å mene det før konkrete bevis foreligger. Det finnes nemlig ingen mer ondsinnet stat enn Putins Russland akkurat nå. Fra å være et land der demokratiet hadde fått en bitteliten liten spire, har Putin forvandlet dette til et ondskapens rike der alle midler tas i bruk for å knuse enhver opposisjon innenriks. Han bruker terror for å skremme andre stater til lydighet eventuelt få oss fredelige til å frykte terroren så mye at vi dropper støtten til Ukraina. Det vil han aldri lykkes med. Jo mer djevelskap den mannen pønsker ut og iverksetter, jo solidere blir samholdet.

Selv om sabotasjen har skjedd i svenske og danske farvann, er det et kraftig signal til Norge om at vi ikke skal være trygge. Vi har 9000 km rør på havbunnen som skal forsyne verden med energi, og en gal mann i Kreml vil trolig bruke slik energiterror til å øke redselen også hos oss.

Nå styrkes selvsagt den norske beredskapen, og vi bør alle legge bort vår lille naivisme, og bruke ører og øyne fordi vi ikke vet når mafiabossens faenskap rettes mot oss. Putin har i flere ukerhar sett nederlaget i øynene. Men eget tap er foreløpig utelukket for ham, og derfor tar han stadig flere maktmidler i bruk. Mannen er nok  i dag nok like mye en trussel mot seg og sine kumpaner, som han er en trussel mot oss. Terrorens hensikt er å skremme. Det er klart et en boblende gryte i Østersjøen, er skremmende. Det er nettopp det Putin håper på skal skje, nemlig at vi blir redde.

Krigen har så langt vist oss et stadig svakere Russland, og Putins støtte blir  svakere. Stadig flere russere rømmer landet etter mobiliseringa, stadig flere tør åpne munnen i by og på landsbygda, og stadig flere kjente og populære russere snur ryggen til løgneren, diktatoren og mafiabossen.

Vi skal selvfølgelig være på vakt fordi vi vet at Russland har kartlagt det meste av våre energiforsyning, og når som helst kan finne på noe for å skremme oss. Men en terrorhandling mot våre installasjoner vil på mange måter være en krigserklæring mot NATO. Det risikerer ikke Putin etter å ha sett sin militære underlegenhet i Ukraina. Og atomvåpentrusselen hans er kun en trussel. En mann som er så redd for å dø at han ikke turte gå ut under korona-epidemien, vet at bruk av atomvåpen er det sanne død for oss alle, også for han sjøl. Det hjelper lite med et møtebord på «en halvkilometer» når atomrakettene er på vei mot Kreml.

Nå er det nok

27.september

Tusenvis av norske skoleelever våkner nå hver dag til en skoledag der de ikke skal på skolen, og få lære seg det de ønsker. Lærerstreiken har vart i snart fire måneder, og til tross for flere forsøk på megling, har det endt med at tonen mellom partene blir enda surere. Nå er det nødvendig å få på sirene og blålysa. Dette kan ikke fortsette.

Denne streiken har bare tapere, og de største taperne er elevene. Etter to år med pandemi og en skolehverdag i bølgedaler,  må elevene snarest få oppfylt sine rettigheter til opplæring. Konsekvensen av det som har skjedd de siste årene for norske elever, er ganske uklare, men at elevene er de store taperne, og at deres hverdag nå likner stadig mer på en liten katastrofe, er det liten tvil om. Mange elever lider fordi skolen for dem er deres trygge havn. De lever i hjem der misbruk og uro hersker døgnet rundt. Mange savner sine venner fordi det er på skolen de finner dem, og mange savner læring, og frykter for framtida si. Det er det all grunn til.

Det er mange år siden lærerne hadde samme status som presten og lensmannen på stedet der de bodd. Til langt ut på 90-tallet var ei lærerutdanning nøkkelen til «statushimmelen». Lærerutdanning og respekten for den kompetanse gjorde at lærere bekledde stillinger ofte langt unna kateteret, og mange ville utdanne seg til å sitte ved katetret.

Nå er situasjonen ganske annerledes. Læreryrket medfører ingen status selv om det gir en sikker inntekt. Og den mener dagens lærere  altså er altfor lav.

Streiken er ikke kun en lønnskamp, men lærerne streiker like mye for egen status og oppgaver. Og der ligger det halmstrået lærerne kan håpe vil få dem ut av den tragiske situasjonen streiken er. Regjeringa kan komme med en løsning som gjør at lærerne føler at deres verdi i arbeidslivet høynes, det vil si at status øker og yrket blir mer attraktivt. Det kan skje ved at arbeidshverdagen til lærerne blir lettere om den er så tøff som de hevder. Det vet jeg dessverre ingenting om.

Lærerne kan imidlertid ikke regne med å få lønn over det som har vært den generelle ramme i årets oppgjør, men det kan lages en intensjon om at det eventuelle tapet lærerne har hatt ved de siste oppgjørene, skal hentes igjen. Regjeringa kan også å sørge for at arbeidshverdagen til lærerne blir enklere. 

Det er ingen grunn til å frata forhandlingsmotparten til lærerne, KS, medansvar for den tragiske situasjon norske skoleelever har havnet i. De har et stort ansvar for landets innbyggere ve og vel, også elevene. Og den skuldertrekning forhandlingslederen for KS har bedrevet i media, er pinlig og evneløs. 

Mye tyder på at det kan bli et bedre klima for forhandlinger om begge hærførere setter seg litt på sidelinja, og lar andre nå føre kampen for dem. For nå trenger ikke bare elevene, men hele samfunnet, en løsning. Nå er det nok.

Vi må bli soldater i kampen mot Putins energikrig

24.september

Vi går mot en av de mørkeste og kaldeste vinterene i vår moderne historie. Jeg snakker da ikke om klimaet, men om de politiske og geopolitiske forhold i verden. Russland med mafiaboss Vladimir Putin som voldsherre, har startet en energikrig mot Europa fordi krigen i Ukraina, har blitt noe annet enn han planla. Nå skal han ha Europa til å fryse.

Man skal ikke ha lest mye verdenshistorie enn si russisk historie før man ser at vinterene alltid har vært til russisk fordel i kriger. Og nå har vi to kriger i Europa, det russiske brutale angrepet på Ukraina, og energikrigen Putin har startet mot Europa. Den har vi knapt sett begynnelsen på. Vi vil gå mot en vinter som vil bli svært krevende for flere europeiske land, ikke minst Italia og Tyskland som i sin tro på globaliseringa, har gitt Putin betydelig kontroll over sine egne energiressurser. I disse landene kan situasjonen bli så alvorlig at de politiske styresmaktene kan få problemer med egen befolkning, og politiske krefter vi trodde var døde, kan få en gjenreisning. Når bedrifter må stenge på grunn av energimangelen vil folk miste jobber, og folk uten jobb, fryser og sulter. Man kan risikere å miste jobbene sine fordi bedrifter må stenge på grunn av energimangel.

Den situasjonen vi vil stå overfor i vinter vil være utfordrende for det europeiske samholdet. Vi må derfor få en europeisk fellestanke, og vi må alle i alle land forstå nødvendighet av å bidra til å komme igjennom noen tunge vintermåneder. Det betyr at vi må endre vår måte å bruke energien på.

Å snakke om de forbannende utenlandskablene og prisen, viser at vi er oss sjøl nok. De viktigste solidaritetsredskaper vi har her i landet, er vår gass og olje, og utenlandskablene. Hver enkelt nordmann må nå se nødvendigheten at også vi skal bidra for å få Europa gjennom vinteren. Vi kan med ganske enkle grep foreta endringer i vårt eget private energibruk. Det er nesten ikke merkbare endringer som skal til heller. Ved å dusje kortere, og sjeldnere, kan vi faktisk redde arbeidsplasser i Europa. Vi kan slå av våre varme badegulv, og få en bevisst holdning til hvordan vi bruker energi i våre hjem til glede for italienske pensjonister.

Vi sløser mye med vår energi her i landet. Og må nå innse at vi ikke kan ha  hyttebyer som lyser som storsamfunn i fjellheimen. Det var trist å se og høre kravet fra Norsk Hytteforbund forleden som forlangte strømstøtte for forbruket på hyttene sine. Det er en av de mest egoistiske krav som har kommet etter at situasjonen ble alvorlig, og viser godt at den norske egoismen fortsatt blomstrer. Mitt forslag til disse hytteeierne er at de vender tilbake til det gamle hyttelivet med parafinlamper, vedovn og utedo, om de ikke har råd til å leve i en lys- og varmeluksus i fjellet. Vi levde lykkelig på våre hytter da vi ikke hadde strøm. Hvis denne hyttestrømmen som jo ofte er ren sløsing med knappe ressurser, kan bidra til å holde flere tusen europeere varme gjennom vinteren, har vi en moralsk plikt til å bidra.

Ingen av oss vet hvordan vinteren blir, men vi vet at det blir tøft for veldig mange, også her hjemme. De skal vi selvsagt hjelpe. Men det er lov å ha to tanker i hodet samtidig, og bidra med europeisk solidaritet. Den trenges nå. Vi må redusere vår energibruk til glede for noen langt borte fra oss. Vi må bruke enhver anledning til å komme med våre enkle bidrag. Uansett hvor små de kan synes, så gjelder også her ordene om å gjøre en liten bekk om til ei stor elv. Vi må også snarest innse at vi alle må endre våre forbruksmønstre, og sette energisparefokus på det meste.

Makter vi ikke å bidra til den europeiske solidariteten som et av verdens største energiprodusenter, kan ingen andre klare det, og da legger vi veien åpen for en Putin som tar enhver seier til inntekt for det som er hans devise om Russland som verdens hersker. Velger vi å bidra med å spare energi bidrar vi faktisk som soldater i energikrigen mot Putin.

Braut Haaland som diktaturets smykke

23.september

Det var både  pinlig og interessant å se pressekonferansen som fotballforbundet holdt forleden  foran neste landskamp for de norske herrene. I flere dager har landslagstrener Solbakken hatt et svare strev med å holde pressen på avstand fra Norges store stjerne, Braut Haaland. Norske medier vil gjøre jobben sin, og vil ha svar på hva det norske stjerneskuddet som tjener en million kroner hver dag, mener om eierne til fotballklubben han spiller for, Manchester City. Det får vi nok aldri.

Braut Haaland skal ikke straffes for det hans eiere gjør, men han skal vite og må forholde seg til at han eies av ett av verdens verste regimer; De forente arabiske emirater. De har ikke investert i europeiske fotball fordi de elsker fotball, men fordi å eie europeiske fotballklubber som hylles og har suksess, bidrar til å redusere søkelyset mot hvordan landet forholder seg til sin befolkning og alminnelige demokratiske rettigheter.

Menneskerettighetsorganisasjoner har gang på gang avdekket at regjeringa i emiratene daglig bryter en rekke grunnleggende menneskerettigheter. Landet har ingen demokratiske valgte institusjoner. Landet har ikke valg som kan endre verken styret eller styreform. Folk som kritiserer regimet, blir arrestert og fengslet. Folk forsvinner og blir bortført i landet, og tortur av folk som ikke støtter landets styre, er dokumentert en rekke ganger, Landets ledere støtter Sharialovgivingen der pisking og steining er straffer, og landet driver en hard sensur av medier. Det finnes ikke ytringsfrihet og pressefrihet.

Det er altså dette landet Haaland har valgt å være frontfigur for. Han har så langt unngått  å distansere seg fra det fokus som norske og internasjonale medier nødvendigvis ønsker seg.

Mange vil si at Haaland er et offer og ikke kan stilles ansvarlig for sine eieres alvorlige demokratiske brudd. Det er selsvagt tøv. Lenge før han skrev under kontrakten med Manchester City, visste han utmerket godt at han var en del av strategien med å fjerne fokuset fra diktaturets herjinger. I dag er han nok  det viktigste smykket for diktatorene i emiratene, og brukes i det som kalles for sportsvasking, altså landets forsøk på å fjerne søkelys på sine alvorlige menneskerettsbrudd ved å investere i europeisk idrett. Derfor kan han ikke, og skal ikke,  vernes mot spørsmål. Å ikke ha holdninger og tjene seg søkkrik på mangel på holdninger, er for meg både kvalmt og avskyelig.

Jeg er dessverre redd for at Haaland er så viktig for norsk fotballs drøm om å nå et sluttspill, at sjøl kloke og reflekterte mennesker som landslagstrener Solbakken, lar seg friste til å støtte arbeidet med å ta bort fokuset på Haalands arbeidsgiver, fordi det hindrer gode norske sportsprestasjoner. Da er dessverre etikken så lav, at det er til å skjemmes over.

Nå får russerne se sannheten!

21.september

Har ikke president og mafiaboss, Vladimir Putin, hittil skjønt at svært mange i det russiske folk er sterk motstander av det deres løgnaktige president har kalt en militær operasjon i Ukraina, så vil nå sannheten virkelig gå opp for dem nå. Når mobiliseringsordren som Putin ga i dag tidlig, går opp for folk som har levd lykkelig og uvitende om det som skjer, vil mafiabossen møte en ganske annen motstand i sitt folk enn den har sett så langt.

Den militære operasjonen som jo er en ren invasjonskrig, har gått så dårlig for Putin og hans stormannsgalskap, at han nå innkaller reservestyrkene for å bli ofret på slagmarken. Det betyr at Putin nå må erkjenne for det russiske folk at det er en krig han har involvert dem i. Da vil millioner av dem forstå at det de hittil har trodd på, har vært en ren løgn.

Sannheten som etterhvert vil gå opp for dem, vil føre til at Putins fiktive støtte til den «militære operasjonen» i Ukraina, vil bli avslørt. Når det russiske folket ser kistene med sine kjære komme hjem i hopetall, når deres økonomiske hverdag blir verre enn den allerede er, så vil selv store deler av dem som hittil har støttet Putin, forstå at de er ført bak lyset.

Det er liten tvil om at det er en særdeles maktsyk mann som styrer i Kreml. Han har tatt i bruk alle diktatoriske midler for å kneble opposisjonen. Folk fengsles for å ytre seg mot ham, de drepes for å kritisere ham, men allerede i dag tør stadig flere å møte mafiabossens galskap og diktatur med protester. Når stadig flere, ikke minst såkalte kjendiser i det russiske samfunn, tar til motmæle, vil folk avsløre løgnen. Og for dem som hittil, har trodd på diktatorens ord, vil sannheten skape sinne aggresjon.

Putin har ikke nok folk i sitt hemmelig politi og sitt voldelige maktapparat, til å stanse den folkelige reisninga som nå kommer. Det russiske folk er historisk vant med sine lederes løgner fordi de er oppdratt i en forfalsket kultur. Men den moderne russer har fått smake på verdier som ligger utenfor Putins drømmesamfunn, og de vil etter hvert forstå at de må bekjempe Putin for å få beholde den flik av velstand og frihet de har fått.

Putin får nå ikke bare en krig i et naboland å forholde seg; han får et folk mot seg. Det vil destabilisere hans maktbase. For Putin vil det være et voldsomt slag.

Vil ikke en ny mobilisering av kanskje så mye som en million soldater bidra til å styrke Putins krig? Nei, trolig vil det føre til at enda flere vender hjem som lik. Krigen har nemlig så langt vist at den russiske angrepsmakten, mangler strategisk ledelse, våpen og nødvendig utstyr. Og få ytterligere en million mennesker inn i det kaoset som hersker i det russiske forvaret, vil ikke endre momentum i denne krigen. Tvertom. Jo, flere russere som mobiliseres jo flere vil dø, og stadig flere vil avsløre Putins galskap.

Det er ikke krig russerne ønsker seg. Som for alle oss andre, er det fred det russiske folket vil ha. Putin er trolig i ferd med å sette seg sjøl sjakk matt, i et spill han aldri skulle ha startet, og som han var dømt til å tape, både hjemme og borte.

Syke piker på klinikk

19.september

Det er vel nesten en skjebnes ironi at samtidig som folk strømmer til kinoene for å se den norske filmen «Syk Pike», så driver tre norske kjendiskvinner og åpner en skjønnhetsklinnikk på Oslos beste vestkant. Filmen som jeg dessverre bare har lest omtale av, tar for seg nåtidens oppmerksomhetstyranni der vår sykelige trang til oppmerksomhet har tatt fullstendig gale veier.

Vi trenger ikke å ha sett filmen for å se hvordan nettopp ønsket om oppmerksomhet får først og fremst unge mennesker til å søke seg berømmelse i realityfjernsyn og i sosiale medier. Med vanvittige påfunn skaper de en syk jakt på «likes». Jo flere jo bedre, og for mange går denne jakten på oppmerksomhet rett til helvetet.

Når det ikke lykkes skaper det følelser av å være fortapt, ikke god nok og heller ikke vakker nok til å få oppmerksomhet her i verden. Da er det bare å legge seg under kniven på denne klinikken til disse kvinnene, og fjerne «svulsten» som ødelegger suksessen. De sosiale medier har i stor grad bidratt til at folk hvis viktigste evner er å servere vås, blir hyllet, og gi utøveren en slags kjendisstatus.

Vi har i Norge i dag flere såkalte «kjendiser» som har blitt det, kun fordi de har figurerte i sosiale media uten å ha gjort noe annet enn å ha levert åndelig og intellektuelt tomgods. Det er ikke bare piken som er syk. Det er vårt samfunn som har kjørt seg inn på et spor som dekker over realiteter, og der det er viktig å skjule naturlige utviklingstrekk.

På nettet vises det i milliontall fram trutmunner, botoxlepper, ditto bryst og sprettrumper. Det foregår en slags oppmerksomhetsonani der utløsningen kommer når «likes-ene» eller «liker-hjertene» er mange nok.

I stedet for å bruke sin kjendisstatus til å få solgt kosmetisk kirurgi, og bidra i oppmerksomhetstyranniet, burde disse kvinnene bruke sin status til å friskmelde den syke pike. Da hadde de gjort et ærlig arbeid framfor å bidra til å øke skjønnhets- og oppmerksomhetshysteriet.

 

SISTE: Kjendiskvinnene trekker seg ut av prosjektet. Fornuften seiret

På stedet hvil!

17.september

I flere måneder har først og fremst NRK -Dagsrevyen gjort en god jobb med å avdekke maktovergrep og trakassering av jenter i forsvaret. Den ene saken etter den andre har blitt trukket fram. Vi har møtt offer for mannlige overordnede som har følt seg presset ut av arbeidsplassen de så gjerne ville hatt. Maktovergriperen har derimot fortsatt sin klatring på den militære karrierestigen som om intet har hendt.

Forsvaret er en maktorganisasjon, men befal og offiserer som tror at det også innebærer at man kan bruke maktmidler mot sine kvinnelige medoffiserer og underordnede, har ikke skjønt mye av sin rolle i dette samfunnet, hverken det sivile eller det militære.

Da NRK startet avsløringene, så vi en offensiv forsvarssjef som framsto svært så troverdig da han snakket om dette som ei alvorlig krise i forsvaret. Han lovte å ta tak i problemet. Det ga håp om at her hadde forsvaret fått en mann med evner til å løse opp denne skampletten i organisasjonen.  Dessverre hadde Forsvarssjefen kun rødfis i børsa. Han ser ut til å være bedre i krig mot utenlandske fiender enn i kamp for kvinners rett til å leve trakasseringsfritt på sin arbeidsplass.

Flere av dem som er blitt avslørt for å ha drevet seksuell trakassering av kvinner, har knapt fått en advarsel. Noen har derimot blitt sparket videre oppover i det militære hierarkiet. Det er skammelig, og vitner om en organisasjon som er fullstendig handlingslammet og ikke evner å rydde opp i egne rekker.

Problemet for Forsvarssjefen og andre offiserer er at de utgjør et slags «blodsfelleskap» der det blir viktigere å forsvare fellesskapets normer enn individets rett til å bestemme over sin egen kropp og vilje.

Noe har nok skjedd på dette området i Forsvaret. Men hva nytter det når menige soldater seg imellom makter rollen som gutter og jenter, mens befal og offiserer ikke er i stand til å styre sitt begjær, og utnytter sin militære grad og makt til å fortsette å gjøre livet surt for talentfulle soldater.

Forsvaret mister rekruttering av dyktige jenter når de blir møtt med et system der ledelsen ikke evner å ta tak i problemet. Skal forsvaret lykkes, nytter det ikke med vennlig prat på bakrommet. Det kreves faktisk at det man tør ta i bruk militære maktmidler og straffetiltak, der degradering er en av de sterkeste. Ingen er så viktige i  organisasjonen at de kan slippe unna sextrakassering.

Hittil har man ikke klart å gjøre nok for å få tilbake tillit til forsvarsledelsen i denne alvorlige saken. Den har stått på stedet hvil.

Til lags åt alle kan ingen gjera

8.september

Dagens regjering har hatt det største fallet i oppslutning noen regjering har hatt på så kort tid etter at de kom i posisjon.  Arbeiderpartiet har falt under 20 prosent viser siste meningsmåling. Senterpartiet som før valget hadde målinger på over 20 prosent, sloss nå mot sperregrensa. Fallet er altså rekordstort.

Det er krevende utfordringer regjeringa står overfor, med krigen i Ukraina, kraftig prisstigning på mat, himmelske nivå på strøm og drivstoff, samtidig som lånerenta øker. Den norske forbruksfesten er i ferd med å få seg en kald dusj. Det meste av dette skal regjeringa ikke ha skylda for, men det får den.

Det kan imidlertid være et godt råd å bruke noe av neste regjeringskonferanse til å ta fram et dikt av Ivar Aasen – «Til lags åt alle kan ingen gjera»

Til Lags aat alle kann ingen gjera;

det er no gamalt og vil so vera.

Eg tykkjer stødt, at det høver best

aa hjelpa den, som det trenger mest.

Og kor du bryggjar og kor du bakar,

d'er alltid ein, som det ikkje smakar;

og naar den eine daa gjerer Rop,

so ropar sidan den heile Hop.

Det ligger utrolig mye god visdom i disse ordene, og ordene har en moral som burde bli en ledestjerne når alt er svart for regjeringa. Det er nemlig her feilene ligger for de to regjeringspartier, og det de har gjort etter at de kom til makta. Senterpartiets ledelse reiste land og strand rundt og lovte gull og grønne skoger. Hadde noen et problem så skulle partiet fikse det, bare folk stemte på dem. Det var selvfølgelig det rene tøvet. Det skjønte både de som lovte, og de som ble lovd gull og grønne skoger. Nå betaler de prisen for sine "himmelske" løfter.

For Arbeiderpartiet har det fortsatt ikke gått opp for ledelsen hva som ligger i Ivar Aasens ord. Politisk handler det om at partiet nå må prioritere, ikke forsøke å gjøre alle fornøyde. Da er det ingen som får det de ønsker seg. Dagens regjering preges så til de grader av  vedtak som verken er ditt eller datt.

I motgangen har Arbeiderpartiet gjort utallige forsøk på å tilfredsstille alle og dekke alles behov. Det er umulig å få til. Regjeringa må altså velge hva de skal innfri, og gjøre det på en måte som viser hva de står for. Noen vil bli partienes fiender i et slikt valg, men det vil i alle fall gi noen grupper «gleden» tilbake. Politikk er nemlig å prioritere. Så langt har regjeringa ikke maktet det, og framstår stadig mer som  fullstendig handlingslammet.

Senterpartiet har fått distriktene mot seg fordi folk ikke ser noen endring for dem. Arbeiderpartiet har fått noe enda verre – de har fått et ideologisk problem. Partiet har nemlig forlatt de standpunkter deres kjernevelgere hadde. De trodde nemlig på slagordet at det nå var vanlige folks tur.

Nå viser det seg at det var det slett ikke, fordi det nå er lite igjen av Arbeiderpartiets politiske grunnholdninger. Partiet er blitt like markedsliberalt som Høyre, og har vendt den såkalte arbeiderbevegelsen ryggen. Partiet har oppslutning kun av dem som tjener på å støtte partiet, og ledelsen ser ikke sin ideologiske faneflukt. For den tradisjonelle Arbeiderpartivelger er dagens regjering til liten glede. Så lenge regjeringa ikke makter å prioritere og stå for sine ideologiske grunnstandpunkt; for Arbeiderpartiets del, vanlige folks behov og kår, vil nedgangen på meningsmålingene fortsette.

Når selv LO-folk nå fortviler over Gahr Støre, er situasjonen ikke bare alvorlig for regjeringa, men minst like alvorlig er den for Arbeiderpartiet; det handler om partiets framtid og støtte hos "vanlige" folk. I dag trives "blårussen" bedre i partiet enn folk med kjeledress og skitt under negla!

Bør beskyttes mot seg sjøl

4.september

De har nok kost seg i redaksjonen i TV2 da de fikk Durek Verett sammen med hans forlovede i et lengere intervju. De serverte det norske folk både "fredags- og lørdangsunderholdning". Men burde det egentlig ikke snart bli en diskusjon i samtlige norske redaksjoner om  ikke mannen bør beskyttes mot seg sjøl? Da snakker vi om å beskytte mannen mot seg sjøl framfor å framføre han i all sin galskap i full offentlighet i norske medier. Han bidrar dessverre med så mye tøv at mye tyder på at mannen ikke aner konsekvenser av sine egne uttalelser. Da er pressereglene ganske klare.

Durek skjønner dessverre ikke hvor "gal" han framstår her til lands. Når mannen  i tillegg har lært sin formidlingsstrategi av Donald Trump, blir det bortimot håpløst å få mannen til å skjønne noe som helst. Trump brukte strategien med å stemple alt av motstand mot sitt tøv,  som fake news. Verett snakker om diskriminering. Han diskrimeres ikke i dette landet, men vi nordmenn forutsetter at de som skal opptre offentlig for oss, har noe å komme med. Det har Durek Verett ikke. 

Vi står ved et veiskille der man seriøst må se om mannens tøv bør serveres i full offentlighet. Her snakker vi ikke bare om å spare han for seg sjøl, men også gi kongen og dronning litt familiefred. Sjamanen bidrar  nemlig til å ydmyke det flotte kongeparet vi har. De får tilsynelatende ikke mye hjelp av sin egen datter som bidrar som tøvets klakør. Märtha Louise bidrar faktisk til å skape tunge tider for kongen og dronningen ved å la sin forlovede framføre sitt åndelige vås. Vi unnskyldte hennes englefilosofiske forvirring, men nå er begeret fullt.

Dessverre er hun ikke i stand til å se at motstanden mot mannen ikke handler om diskriminering, men at det norske folk er pinlig berørt og ikke orker å lytte til en mann som kurerer korona med en amulett han selger for en tusenlapp, og snakker om sitt egen og prinsessens sexliv.

Kongen snakket om kulturforskjeller da han i forrige uke ble spurt om Durek Veretts gjøren og laden. Sterkere ord kunne han ikke ta i sin munn, men han konkluderte greit da han sa at vi har et utmerket helsevesen her i landet. Underforstått, vi trenger ingen amuletter til en 1000-lapp for å bli helbredet. Det gjør vi helt gratis på et av våre sykehus.

Vi håper norske redaksjoner vurderer å stoppe dekningen av sjamanens åndelige vås. Utsagn om at han diskrimenineres og at vi ikke skjønner den kraft han er tildelt, dokumenterter mannens manglende egeninnsikt. Han bør derfor beskyttes mot seg sjøl.

Han må gjerne selge sitt budskap til naive amerikanere  som tror på hans sjamanisme. Vi har hatt mange før han i dette landet som har jobbet som «helbredere» på si. Det er mye mellom himmel og jord, og vi avviser ikke alt. Men tøvet det siste året har kommet i form av utsagn fra en amerikansk sjarlatan som kun er interessant for norske medier på grunn av «kjerringa», og hun evner dessverre heller ikke se konsekvensen av mannens åndelige fjas.

Mannen som ga verden håp, er død

31.august

I går kom meldinga; Mikhail Gorbatsjov var død - 91 år gammel. Det er nesten en skjebnes ironi at mannen som ledet oppløsninga av Sovjetunionen, og ga verden håp om fred, går bort få måneder etter at Russland invaderte Ukraina. For oss som opplevde den kalde krigen, var Gorbatsjov mannen som ga oss tro på at det var mulig å få en verden der folk og nasjoner kunne leve sammen i fred og vennlig samkvem.

I dag kan vi si at vi var naive. Det er likevel grunn til å peke på at Gorbatsjov, ikke bare ga oss håp, men bidro til å gi det russiske folk mer frihet enn det de hadde hatt under det beinharde kommunistiske styret. Gorbatsjov var kommunist han også, men han var en kommunist med et menneskelig ansikt. Han så behovet for å gi folk større armslag og demokratiske rettigheter. Dessverre var ikke det russiske samfunnet klare for de store endringer som kom. Russland utviklet seg til et diktatur der de økonomiske kjeltringene sikret seg landets ressurser fordi de fikk sine bandittvenner på toppen, og fritt kunne ta for seg av landets enorme rikdom. Det russiske folk ble fattigere, mens de som hadde venner og familier knyttet opp med dem som overtok etter Gorbatsjov, fikk fettgliset rundt munnen. Sovjetunionen gjorde en liten sving innom demokratiet før diktaturet og mafiastaten overtok.

Gorbatsjov sørget imidlertid for at land som hadde blitt lagt under det russiske herredømme, fikk sin frihet tilbake. Nesten alle av unionens stater forsvant og ble selvstendige. Noen ble imidlertid igjen, og de ble lydriker som Hvite-Russland. Den største staten, Ukraina, benyttet anledningen Gorbatsjovs politikk ga dem til å igjen bli egen stat.

Med Ukrainas farvel til Sovjet mistet Russland ikke kun et enormt landområde, men et land med store økonomiske ressurser. Landet er verdens kornkammer, har store mineralressurser og tilgang til Svartehavet med sine havner. For de økonomiske bandittene som Vladimir Putin, er drømmen om Sovjetunionens tilbakekomst ikke kun et maktspørsmål, men like mye mafiabossens ønske om mer rikdom til seg og sine venner. Derfor er Ukraina så viktig for ham personlig. Det idiotiske tøvet hans om historiske linjer, er en konstruert virkelig i hodet på diktatoren og mafiabossen.

Gorbatsjov ble aldri populær i Sovjetunionen fordi sammenbruddet førte til at store deler av befolkningen møtte fattigdommen. Han maktet ikke i sin regjeringstid å gi sin åpenhetspolitikk en økonomisk plattform for befolkninga.

Det er et bilde fra Gorbatsjovs regjeringstid jeg ofte kommer tilbake til og bruker, nemlig bildet der Reagan og Gorbatsjov går arm i arm med sine koner i New York. Ikke lenge før dette bildet hadde Ronald Reagan kalt Sovjetunionen ondskapens imperium. Bildet ga oss alle håp om en verden der vesten og Russland kunne gå arm i arm.

Med Gorbatsjov bortgang forsvant ikke håpet; det forsvant for mange mange år siden. Men for oss som søker demokrati og fred, er Gorbatsjov en av våre fremste helter. Og han lærte oss to nye russiske ord, glasnost og perestrojka – åpenhet og omstrukturering.

Gorbatsjov fikk Nobels fredspris. Men vi fikk aldri den freden og harmonien han ønsket for oss alle. Hans ønske og drøm ble stjålet av banditter som ville gjøre seg feite på landets resurser, og det gjennom vold og undertrykking. Han åpnet for demokrati, men døde i et diktatur.

Jubileum for levde liv

29.august

Jeg har vært på klassejubileum. Da jeg nærmet meg den gruppa som stod der på skoleplassen på den nye skolen, som ikke har noe til felles med det gamle Alta Gymnas, trodde jeg at jeg hadde gått feil. Jeg skulle ikke på pensjonistmøte – jeg skulle møte mine medelever.

Det jeg møtte, var ikke bare mine gamle gode skolevenner. Det var livets realiteter som traff meg midt i fleisen. Hver dag i de femti årene som har gått siden vi skiltes om kvelden 17. mai i 1972,  har jeg sett meg i speilet. Der har jeg sett den samme Jan Oskar som fikk leve viktige år med de flotte folka jeg møtte i helga. Jeg har dessverre ikke sett at årene har satt sine spor i meg; jeg er ikke lenger 18 og ett halvt år som jeg var da vi skilte lag. Jeg er blitt pensjonist med alle pensjonistens særtrekk.

I helga oppdaget jeg imidlertid at flere enn meg har levd gjennom livets mange faser. «Gutta» hadde fått livet parkert rundt livet – de fleste av dem i alle fall. Begrepet sixpack eksisterte ikke i 1972 som begrep på vaskebrettet musklene skapte på magen. Det var for øvrig heller ikke et begrep på en beholdning av seks plastpakkede øl som i dag. Vi var vel egentlig ikke gamle nok, men noen hentet øl for oss i papirposer eller i små esker på Nielsenkaia i Bossekop, og det var 12 som var minstemengden. Det var heller ikke pils, Ipa eller andre fine betegnelser på den brune alkoholen. Det var Export fra Mack. Nå hadde dette ølet og livet satt sine spor, og ga nye former, men latteren, humøret og replikkene satt minst like løst som for 50 år siden.

Jentene gikk ikke lenger i miniskjørt eller hot pants som var plaggene som fikk satt pubertetens drømmer i kraftige bevegelser. Nå møtte jeg kvinner der sexy-fristelse var byttet ut med moden sensualitet, og et levd liv i ansikt og på hender. Men hendene var like fine å holde i, og klemmene de delte ut, like varme og gode. Livserfaringene som de siste 50 år hadde gitt dem, ga dem en ny og vakker attraksjon; like spennende, men annerledes.

I to dager har vi sittet sammen og gjennomlevd årene som for meg kanskje er de som formet meg mest. Jeg pakket kofferten og forlot de trygge rammene hjemme femten og ett halvt år gammel. Jeg var erfaringsløs og genert. I Alta møtte jeg ikke bare folk fra hele fylket; jeg møtte livet. Mine skolekamerater bidro i stor grad til å skape meg i mine viktigste år.

Dessverre avdekker slike jubileer at livet ikke varer evig. Flere av mine medlever har gått bort, og noen har fått sykdommer som har satt dem utenfor. I helga ble de imidlertid alle ført inn i mine tanker igjen, og selv om de ikke var til stede fysisk, var de  der i historiene og minnene.

Da jeg søndag reiste hjem, kjente jeg faktisk det samme savnet etter dem som da jeg forlot dem i mai for 50 år siden. De har alle på hver sin måte bidratt til mitt liv, og vært viktige fordi jeg møtte dem nettopp da jeg skulle vandre fra ungdom og inn i den voksne verden. I dag er jeg takknemlig. Og i meg har det tentes et håp om at vi kan møtes igjen, ikke om 5-10 år, men i morgen. Det forteller vel litt om betydningen årene på Alta gymnas og de flotte mennskene jeg møtte, fortsatt har for meg. 

Tåler Nordkapp-saken en granskning?

22.august

I dag startet lagmannsretten behandlinga av ankesaken Scandic Hotell som driver på Nordkapp, har lagt mot Nordkapp kommune. Kommunen vant i første rettsrunde, men den dommen aksepterte ikke Scandic. Ikke rart siden kjeden tar inn flere titalls millioner kroner i parkeringsavgifter på området som offentligheten eier. Spørsmålet i saken er såre enkelt; har Scandic rett til å ta inn denne avgiften. Nei, mente herredsretten. Ja, mener «The establishment» i Nordkapp kommune.

Da det for noen år siden ble fart i striden om Nordkapp fikk de politiske partier som støttet kommunens rettigheter, og gikk mot Scandics monopol på Nordkapp platået, en enorm oppslutning i det påfølgende kommunevalget. Kommunen mente at dette var et friluftsområde, og at Scandic ikke kan ta seg betalt for parkeringa. Folk flest i kommunen sluttet enormt opp om kravet om å fjerne Scandics omstridte avgift.

Så kommer det paradoksale i situasjonen – Høyre og Arbeiderpartiet som for øvrig ble knust ved kommunevalget, har slått sine pjalter sammen og støtter Scandic. For Høyres vedkommende er det vel ikke overraskende. De støtter privatkapitalismen, ikke offentlighetens og vanlige folks rettigheter. For Arbeiderpartiets del er det nærmest en gåte at de går mot sin egen befolkning og støtter Scandic. Partiet som ideologisk burde være for folks rettigheter, er mot dem. Når også Staten går inn som part på Nordkapp kommunens side, blir Nordkapp Arbeiderpartis holdning en gåte! Rent ideologisk er partiets mening en ren skamplett.

Det er all grunn til å oppfordre noen til å se nærmere på hele saken, uansett hvilket utfall den vil få. Trolig ender den i Høyesterett. Hva er årsaken til at Arbeiderpartiet så helhjertet, og mot folks oppfatning, går inn for å gi bort millionbeløp til et privat konsern? Hvilket tak er det Scandic har på sentrale folk i denne saken siden de velger å gå imot storparten av sin egen befolkning?

En av de første tingene jeg lærte meg som journalist, var at det ikke finnes noe «som heter en gratis lunsj». Det må leses som at man aldri burde komme i situasjon der noen får særrettigheter fordi de har bidratt med noe til deg. Jeg sier ikke at dette har skjedd i denne saken, men Arbeiderpartiets merkelige og servile holdning i saken, åpner for spekulasjoner. De burde selv Nordkapp Arbeiderpartiet ha interesse av å få lagt døde.

Det er lov å bruke hodet

11.august

I Kos-bygdene her i Porsanger, Kistrand, Olderfjord og Smørfjord, bor det i dag rundt 120 fastboende sjeler. Her er 100-vis av meter mellom hver nabo. Til mitt nærmeste bebodde nabohus er det en halv kilometer. Vi som bor her, kan altså bevege oss stort sett fritt og alene både i fjæra, i skogen, marka og på fjellet. Det er sjelden vi ser et menneske i nærheten av våre strandlinjer eller i inn- eller utmarker. Likevel lever vi etter de samme regulering for bygging i strandsonen, bygging på «dyrket» mark, vei – og kloakktilgang og liknende som folk ved Oslofjorden.

Akkurat nå er arealplanen for Porsanger kommune stridens eple. De fleste har neppe lest den, og mye av det som står der, er nok ganske fornuftig. Men i vesentlige deler av planen har fornuften tatt pause eller reist på ferie. Planen legger opp til sterke begrensinger for mange av de 120 menneskene som holder til her, fordi det finnes regler tilpasset Østlandet som skal anvendes her. Det viser «toskeskapen» i det hele.

Jeg har planlagt å bygge meg ei lita skrivestue på egen tomt ved sjøen, men det kan jeg skyte ei hvit pil etter. Jeg trenger engang ikke søke fordi jeg vil få avslag. Det orker jeg ikke å utsette magesåret mitt for. Jeg har i løpet av de snart to år jeg har bodd her, og gjennom de mange år jeg har brukt området i fjæra som ferierende her,  aldri møtt eller sett et menneske der. De som ønsker å vandre der, kan fritt passere. De eneste mennesker som jeg vet har vært der, er dem som for noen år siden stjal motoren på båten til min far da de brøt seg inn i naustet!

Likevel kan jeg i dag ikke bygge ei skrivestue på 20 kvm fordi jeg  da vil bygge innenfor et belte på 100 meter fra fjæra. Det er regelen, og den er nok utmerket i tettbefolkete områder for å gi allmenheten tilgang til strandområdet. Men allmenheten her vandrer ikke i fjæra! Skulle de gjøre det, vil jeg bli så glad at jeg ville invitert dem inn både på kaffe og konjakk i skrivestua eller servert dem nyfisket sei i fjæra.

Onsdag kunne Nordnytt fortelle om et småbruk i Nord-Troms der en arving ville overta bruket, men ikke får lov til å bygge seg et eget hus fordi det kunne ta dyrkbar jord. Det viser hvor tøvete dette regelverk blir når anvendes i fraflyttingsområder. Kommunen der vedkommende ønsket å flytte til og bygge hus, har de siste 20-30 år kjempet mot fraflytting. Når noen vil flytte til en fraflyttingskommune, slår fylkesmannen i bordet, og sier det skal du ikke! Slik regelhåndtering bidrar til byråkrat- og politikerforakt.

Men det som verre er, er at det er myndighetene som med sin håndtering av regler og forordninger, bidrar til fraflytting. Vi skal ha likhet for loven i Norge, men det betyr ikke at det skal være forbud mot å bruke hodet. I stedet for å bruke regelverket vedtatt for helt andre forhold enn de vi har her, burde også administrasjon, byråkrati og politikere i små kommuner med fraflytting som sitt største problem, gjøre opprør og sørge for at det er fornuften som brukes og ikke idiotiske regler.

Norske «menneskerettigheter»

8.august

Vi bor i et av verdens rikeste land. Vi har et forbruk som få andre på denne kloden – et forbruk som bidrar til den klimaendringen vi nå nesten daglig erfarer. Men vi skal ha stadig mer. Den familien som ikke har to biler, fire elsykler, en båt, et hus på 150 kvm og ei hytte på fjellet med lys, vann og varme, henger ikke med på velstandskarusellen. Vi forbruker og forbruker, og forbanner dem som løfter en advarende pekefinger. Nordmenn vil ikke ha advarsler, bare mer å forbruke.

Forbruket vårt ser ut til å ha blitt en slags norsk menneskerettighet. Vi skal ha alt som kan kjøpes for penger. Når dette forbruket kan bli truet av høyere rente og høyere pris forlanger vi at staten skal gripe inn for å redde oss fra en reduksjon i forbruket. Vi forbanner staten som truer det private eierskapet og det private initiativet, men vi forlanger at staten skal gripe inn og hjelpe oss når det markedet vi dyrker, ikke er slik vi vil at det skal være.

Og vi har politikere og parti som lever på denne misnøyebølga, og som er avhengig av den for å ha sin berettigelse. De skyr staten som pesten når livet går som de ønsker, og roper at staten svikter «folk» når det markedet de dyrker, viser at sin brutalitet, og ikke gir dem mulighet til det forbruket de vil ha. Det er de samme folkene som er klimafornektere, og sier at det som nå skjer med kloden, intet har med vårt forbruk å gjøre. Det er de samme folkene som vil sitte i baren og drikke champagne «når Titanic» synker».

Det er nemlig statens skyld når det skjer. Statshatet har ført til at stadig mer av våre livsnødvendigheter og samfunnsfunksjoner har blitt overlatt til folk som skal tjene penger på dem. Skoler, helse, samferdsel og strøm har blitt tumleplass for spekulantene. Det som våre forfedre jobbet hardt for å gi fellesskapet av goder, har blitt overført til et marked som ikke bryr seg om menneskene, men kun om penger. Og når dette markedet kolliderer som vi har sett i strømsaken, da er staten god å ha. Da roper ulvene om hvordan staten svikter folket når det vitterlig er markedet som har sviktet dem. Det er liksom en menneskerett at staten skal berge markedet når det er på konkursens rand.

Makter vi ikke å få en allmenn forståelse at det er verdens ressurser vi spiller med, går dette fullstendig galt. Vi kan rope så mye vi vil om at staten må redde oss om vårt forbruk rammes, men vi bør holde kjeft, og begynne å bruke vettet, ikke bankkontoen. Den redder verken oss eller verden. Det er ingen menneskerett å be staten om hjelp og gjøre staten om til en reservekonto for vårt forbruk.

Men det er vår plikt å begynne å leve et liv som ikke fører oss alle til «baren på Titanic» 

Finnmark –  en kongelig hoffleverandør

4.august

Begrepet Kongelig Hoffleverandør brukes i Danmark, men vi finner det ikke i Norge som stempel på dem som får gleden av å levere varer og tjenester til slottet. Det skal visstnok bugne for kvalitet å få lov til å bruke et slikt stempel. Hadde vi hatt den mulighet kunne vi finnmarkinger sagt at Finnmark er en kongelig hoffleverandør, og det av sjel og  opplevelser.

Finnmark er spesielt, slo dronning Sonja fast etter å ha besøkt fylket i noen dager i forrige og denne uka. I et avsluttende intervju med mediene som har jaktet på henne under hennes opphold i Porsanger, Tana, Vardø og Sør-Varanger, la hun ikke fingrene imellom i sin omtale av vårt fylke. Det varmet.

Det er liten tvil om at Finnmark er en av Dronningens favoritt områder i Norge. Hun har ofte dukket opp her, og ikke minst har Porsanger flere ganger hatt gleden av hennes besøk. Og ofte har hun tatt sykkelen i bruk, også denne gangen.

– Se oftere mot nord, skrev dikteren Rolf Jacobsen, og de ordene har dronningen virkelig etterlevd. Hun har besøkt Finnmark svært ofte, og da hun onsdag oppsummerte denne private finnmarkstur med kongeskipet, så la hun ikke fingrene imellom i sin ros til vårt fantastiske fylke.

Vi håper selvsagt at folk lenger sør i dette landet legger seg hennes ord på minnet. Men jeg tror det kanskje er like viktig at vi som bor her, også tar det til oss, ikke bare som en slags øyeblikks positiv opplevelse, men faktisk tenker gjennom det hun sier om vårt kjære Finnmark som spesielt. Og om det å komme nærmere sjelen i både landet og folket.
Vi har en tendens til å være for opptatt av hva som er galt med fylket, og vi ser for lite på, og forteller for lite om alt det positive som finnes her. Vi ser liksom ikke skogen for bare trær. Da er det godt å ha en dronning som har «oppdaget» både vår natur, vår sjel og folket i nord.

Verdens største og verste mafiaboss

28.juni

Han vokste opp i en fattig familie. Han ble KGB-offiser (spion/ agent) - før han ble viseordfører i St. Petersburg. I dag har han en stilling som offisielt gir ham en lønn på 25 millioner kroner i året, men han har verdier for 200 milliarder kroner. Hvordan det er mulig? Vi snakker om verdens største mafiaboss – Vladimir Putin.

Den russiske mafiaen er verdens største og styrer det meste av virksomheten i Russland, og svært mye også utenfor landet. Den svarte mafiaøkonomien i Russland er betydelig større enn den offisielle. Det er en av årsakene til at de vestlige sanksjoner mot Russland umiddelbart ikke fikk virkning for landet etter invasjonen i Ukrainia.

Det skjer ingenting i Russland uten at det er godkjent og akseptert av Putin, men det koster. Putin og hans regime driver det russiske samfunnet som en ren mafiaorganisasjon. Organisasjonen styres av en sjef – boss- med all makt. Den hierarkiske oppbygginga er så omfattende at det er svært vanskelig å finne forbindelse fra kriminaliteten til toppsjefen.

På alle samfunnsområder styres virksomheten av Putins mafiavenner, og de må betale betydelige summer til bossen for å få drive sin virksomhet. Slik blir bankkontoen til Putin stadig større, og folk under han får drive sin virksomhet uten innblanding fra verken myndigheter eller lovens lange arm. den er forøvrig korrupt den også.

Som øvrige mafiabosser styrer Putin organisasjonen Russland ved bruk av makt og vold. Den som ikke vil være med, og aksepterer mafiabossens betingelser, mister før eller siden friheten eller livet. De som så langt har opponert mot president Putin eller prøvd å avsløre mafiaboss Putin har endt på kirkegården eller fratatt sin frihet. Den mest kjente av dem er Navalnyj. Ironien i dette er faktisk at han blant annet er fengslet for underslag! Han skal ulovlig ha tilegnet seg offentlige midler.

Flere troverdige kilder mener at krigen i Ukraina ikke er en kamp om landområder, men mafiabossens ønsker om å få kontroll over store verdier i form av ikke minst mineraler i det østlige deler av det invaderte landet. Putin vil ha tak i nye milliardverdier til seg og sine venner. For å få dette til bruker han sin hær som begår overgrep og krigsforbrytelser i stor stil. For mafiaen finnes det ingen regler bare resultatet er til egen vinning.

Å se på Putin som en vanlig statsleder, er en ren fiksjon. Men sammenlikner du han med de mafiabosser verden så langt har sett, glir han utmerket inn i rekken. Han er faktisk den største og verste. Putin har ikke bare penger på bok, han har tusenvis uskyldige liv på sin samvittighet. Å kalle han for president er vel en hån mot ordet. Mannen er verdens mest brutale og råeste mafiasjef!

Friluftssnobberiet

26.juli

Vi snakker så vakkert om Norge som det store likeverdslandet i verden. Her finnes det ingen forskjeller mellom rik og fattig, og alle har de samme muligheter og rettigheter. Norge framstilles som både rikt og klasseløst. Dessverre er faktum annerledes, og det er noe vi sliter med å forholde oss til. Aldri har flere unger vokst opp i fattigdom, aldri har køen hos dem som deler ut mat til nødstilte, vært større. Skillet mellom dem som har nok, demsom klarer seg og de som sliter, har økt.

Over alt i vårt samfunn kan du se hvordan forskjellene gir seg utslag, og hvor forskjellig vårt konsum er. Noen har råd, andre ikke. Vi er et folk som elsker å vise at vi har penger, god smak og god råd. Selv i friluftslivet kan vi se hvordan vi markerer klasseforskjeller.

De som har trodd at friluftslivet er gratis, og at det du trenger er sko ei skjorte og ei bukse, har ikke beveget seg i frisk luft på lang tid. Friluftslivet i Norge er faktisk et av de områder i landet der klasseskillet er lettest å oppdage, og der motehysteriet er størst. Det norske friluftslivet har utviklet seg til et rent snobberi. Der skal du opptre  i siste mote, og med merkeklær for å vise hvilken kar eller kvinnfolk du er. Står det ikke Bergans på buksa di, Norrøna på sekken din eller et eller annet inmerke på fjelljakka di, er du en slags «utstyrstaper». Stiller du med klær fra en «billig-produsent» tilhører du fjell-livets «lavkaste».

Jeg kjenner folk som trolig skulle skjemmes om de stilte opp hos sine venner på fjelltur ikledd klær fra den norske produsenten Stormberg. Det handler ikke om at Stormbergs produkter er dårligere. Tvertom. De er minst like gode. De er også produsert i rettferdighetsperspektiv med både arbeidernes arbeidsforhold og miljøperspektivet i fokus, men det er produkt som ikke koster nok for den feite norske friluftslommeboka! Det er klær for «fattigvandreren» i fjellheimen.

At Stormberg har en svært høy standard på behandlingen av sine ansatte, bidrar positivt i norsk arbeidsliv ved å ansette folk som sliter med å få en jobb, støtter veldedighet og er moralsk høyverdige, betyr lite i frilufts-snobberiet. Merket mangler status. Produktene er for billige.

Du kan kle deg godt og fullverdig fra topp til tå til et aktivt friluftsliv med Stormbergprodukter. Det koster mindre enn ei bukse fra en in-produsent. Det betyr ingenting i et samfunn som renner over av rikdom.

Jeg har drevet friluftsliv i hele mitt liv. Jeg var ikke gamle karen da mine foreldre dro meg ut på ski, på fisketurer eller ut på bærplukking. Det var gummistøvler på beina, ei slitt bukse som tålte fiskeblod eller moltesaft,og gjerne en anorakk du hadde arvet. Denne påkledningen ødela på ingen måte mine gleder ute i naturen. Det var opplevelsen jeg fikk, ikke klærne jeg hadde på meg, som betød noe. Det var det som la grunnlaget for min friliftsglede resten av livet.

Bedre økonomiske tider ga etter hvert også meg snobbetendenser.. Merket ble viktigere. Ble gleden dermed større av å ferdes på fjell og vidde? Overhodet ikke. Gleden ved friluftslivet har svært lite med utstyr å gjøre, men hvordan du forbereder deg og kan gledes ved å være ute i naturen. Skal du til Sydpolen eller over Grønland kan det nok tenkes at ei jakke til 10000 er bedre enn Stormberganorakken til 800. Men dit skal de færreste av oss.

I dag bærer jeg stolt klær fra Stormberg fordi det er et merke som indikerer at jeg har tråkket fra meg snobberiet, at jeg er mer opptatt av å være ute enn hvilket merke jeg er ikledd der ute, og at miljø og arbeidsforhold for ansatte er viktig for meg. Så får heller de som absolutt må framvise at de tilhører friluftslivets overklasse, framvise sin «rikdom». Jeg vet nemlig at de ikke har et bedre friluftsliv og større friluftsglede enn meg. Heller ikke på dette området er det nemlig innpakningen det kommer an på.

«Dødsbudskap» til Porsangerbygdene

23.juli

Den som trodde at det var kun de rikspolitiske vedtak som skapte distriktsdød, må dessverre tenke om igjen. Politikkens krumspring relateres dessverre ikke kun til riksforsamlinger og storting. Selv i små kommunestyrer finnes en politisk tenkning der man er seg sjøl nærmest, der sentrum er verden og periferien skal dø.

I Finnmark har vi mange kommuner med et kommunesenter med en viss størrelse, og bygder spredt omkring i geografien. Bygdene ble etablert for hundrevis av år siden da det var livsgrunnlaget, ikke kommunikasjonene som avgjorde bosted.

I Porsanger ligger bygdene spredt langs fjorden, ved vann og elver. Porsanger er i areal en stor kommune, men innbyggertallet er lavt. Trivselen i Porsangerbygdene er derimot høy, folk trives og lever gode liv selv uten de mest primære tilbud i umiddelbar nærhet. Jeg er en av dem. Vi krever lite, men vi krever respekt for det livet vi fører. Den respekten får vi ikke fra dem som er satt inn for å styre våre lokale liv, kommunestyrepolitikerne og administrasjonen i kommunesenteret Lakselv. Der er bygdeforakten og den poilitiske arrogansen på linje med den vi finner i de sentrale og sentralpolitiske miljø. I stedet for å føre Porsangerbygdenes sak, velger man stort sett å gi faen i selv de grunnleggende behov vi har. Stadig kommer det nye innskrenkninger og begrensninger i våre liv. Følelsen av at vi er uønsket av lokalpolitikerne, og ikke minst maktpartiene, blir stadig mer merkbar. Enkelte ganger nærmer deres holdninger det som må kalles for frekkheter, selv de eiendommer vi har og har vært i familiers eierskap i århundre, blir ikke lenger noe vi sjøl kan eller skal disponere.

Toppen av arroganse og bygdeforakt vises i den nye arealplanen for kommunen der bygda Smørfjord på vestsida av fjorden, en av våre nabobygder, er stemplet med dødsmerke. Arealplanen vil forby bygging av nye hus i Smørfjord! Bygda skal dø med de folkene som i dag bor der. Smørfjord er i dag Porsangers viktigste fiskerihavn, men blir dødsstemplet av administrasjon og politikerne i kommunesenteret. Det er en arroganse av sjeldent merke.

I de tre bygdene som kalles KOS, og det med rette, Kistrand, Olderfjord og Smørfjord, investeres det ikke lenger av kommunen. Ser du en kommunal bil i disse bygdene, er det all grunn til å heise flagget. Kontakten med kommunen kommer i vedtak til innbyggere og bygdelag, og de forteller stort sett at et nytt tilbud skal legges ned. Ser du en lokalpolitiker eller en fra administrasjonen her så er vedkommende innom lokalbutikken vår som lager og selger verdens beste vafler. Maten og skatten vår skal de ha, men å gi oss noe tilbake er utelukket i hjerner som er sentralisert.

Jeg bor sjøl i Olderfjord, som er et av de viktigste trafikk-knutepunkt i Finnmark. Gjennom bygda vår går turisttrafikken i store strømmer til Nordkapp, Karasjok og Øst-Finnmark. I år ser denne trafikken ut til å sette rekord. Men det finnes ikke et snev av kommunal interesse for å skape livsgrunnlag av denne turisttrafikken. Tvertom. Skulle vi finne på noe og trenger kommunal godkjenning, vil vi få nei. Vi skal dø, ikke leve. Det er nesten så politikerne i Porsanger går på filtsko når de passerer ei bygd med store utviklingsmuligheter. Det skal ikke bo folk på vestsida av Porsanger.

Den manglelende satsing på KOS-området er faktisk mer enn en fraflyttingsstrategi. Det er også et «drap» på sjøsamisk liv og kultur. KOS-bygdene er av de viktige sjøsamiske områder i Porsanger. Den sjøsamiske kulturen hylles og feires av maktpolitikerne fra Lakselv når anledningen byr seg til å heve glassene, men hyllesten er en flau forestilling noen ganger i året. Den sjøsamiske kulturen og sjøsamene gir politikere blaffen i.

For noen timer siden åpnet jeg en elektronisk post der kommunen hadde sendt meg en faktura på nærmere 4000 kroner for kommunale tjenester og eiendomsskatt. Jeg betaler skatt for en eiendom jeg faktisk ikke kan bestyre, og jeg betaler for å leve i ei hygd kommunen helst så var død. Men meg knekker de ikke. De knekker neppe andre av oss bygdetullinger heller. Nå jobber nemlig hjernene våre på høygir for å finne fram til tiltak som kan vise kommunen at «faen» har gått i oss i KOS-bygdene også. Vi er for få til å endre det lokalpolitiske «demokratiet» ved valg, men vi har andre måter å vise verden at vi finnes, at vi trives og vil leve her.

Slik stjeles våre liv og ressurser

21.juli

Først mistet vi kontroll og rådigheten over fiskefeltene, så mistet vi fiskebrukene og produksjonsbedriftene. Deretter overtok krefter utenfra kontroll over laksefisket, innførte reguleringer og sørget for at en nordnorsk og sjøsamisk fangstkultur ble kommersialisert. Før laksebaronene inntok elvene, tjente folk i fjorder og bygder litt ekstra om sommeren på sitt enkle sjølaksefiske. Nå blir den kulturen sett på som en trussel.Før alt dette var vi store leverandører av råstoff fra bergverksindustrien. Tonnevis av mineraler forsvant ubearbeidet ut av fylket.

Nå mister vi snart vår billige kraft. Nå snakker alle om at vi må utjevne forskjellen på strømprisene mellom nord og sør. Strømmen må bli billigere i sør og dyrere i nord. Kan vi da kreve at regjering og storting utjevner de meteorologiske forhold?

Vi ser ut til å være dømt til å forbli råstoffleverandører, og på mange måter annenrangs borgere i et samfunn og med et samfunnssyn der den sterkeste rett gjelder.

Vi har ingen strømkrise i dette landet. Vi har en priskrise, og det skyldes ikke mangel på kraft, men det skyldes de kapitalistiske lover. Krafta selges til den som har flest penger til å kjøpe med. Og nå er det utlendingene som er villig til å betale mest. Og da går strømmen i strie strømmer til de markeder der prisene er høyest, og vi må finne oss i å betale det andre milevis unna oss, kan slå i bordet med.

Før markedskreftene invaderte storting og regjering, hadde vi her i landet et politisk system som sørget for at innbyggernes basisbehov ble styrt av politiske vedtak. Alle skulle ha helsetjenester, samferdselstjenester som veier, busser, ferger og rutebåter, skoler og eldreomsorg. Og disse tjeneste skulle leveres innbyggerne til priser som alle kunne betale. Strømprisen ble fastsatt av kommunestyret. Det var et fastprissystem, og vi hadde dette systemet fordi alle skulle betale det samme for en tjeneste som var livsnødvendig. Det gjelder ikke lenger. Alle offentlige tjenester er stort sett nå offer for kommersialisering.

Vi har stykkpris på helse, og satt pris på kroppen til både mor og far. Innføringa av den markedsliberalistiske tekning ga oss en spekulasjonsøkonomi som fikk husprisene til å skyte i været, offentlige tjenester ble privatiserte og alt skulle prisfastsettes av markedet, ikke av politisk styring. I dag sitter vi i klisteret  med strømpriser som er vanvittige, og en markedstenkning som har knekt distrikts-Norge, og presset folk inntil bysentra fordi det er for dyrt å ha folk bosatt der de helst vil være.

Nå skal også vi  miste en av de fordelene vi har som har trosset politiske ønsker om sentralisering, og meteorologiske forhold som 10 måneder av året ville tatt vettet av en «søring». Noen skal igjen tjene penger på «våre» ressurser og livsbetingelser.

Når markedskreftene ikke lenger tjener nok, roper man på staten og ber om mer mer mer. Regjering blir klandret for at den ikke sprøyter nye milliarder i lommene på krefter som har tjent fett på den politiske kommersialisering vi har sett knekke både utjevning og skapt økt fattigdom.

Norges største og mest glupske bank tjente 10 milliarder kroner i årets første måneder, men likevel øker den rentene. De skal ha mer mer mer.

Slik kunne jeg fortsatt og pekt på hvordan det politiske systemet ikke lenger styrer dette landet, men at vi styres av markeds- og kapitalkrefter. Bussene, lokalbåtene og fergene som en gang ble eid av Finnmark fylkeskommune, blir i dag drevet av kapitalkrefter i USA eller Kina. Nå strømmer pengene ut av den fylkeskommunale kassa til krefter som skal ha mer mer mer.

Og snart skal også vi betale 3 kroner kilowattimen for strømmen fordi vi har magasin som er overfylte etter 10 måneder med snø, regn, og 8 grader i juni.

Nå er vi igjen femtekolonister

15.juli

Vi finnmarkinger er så mangt skal vi tro det vi ser og hører og leser om oss. På den positive sida av vurderingskontoen er vi opp gjennom årene blitt omtalt som åpne og eksotiske, hardføre og optimistiske. Der stopper nok den offentlige positive omtalen av oss. Vi blir helst framstilt som storkjeftet og breiale, naive, ufaglærte, skoletapere, egosentriske, uvitende, negative, sytende og skrytende. Vi er for opptatt av andre verdenskrig i Norge, og den russiske befriinga av Finnmark i 1945.

Nå har vi fått en ny omtale: ifølge PST - politiets sikkerhetstjeneste - er vi nærmest å være femtekolonister (landsforrædere) og Putinvennlige som heller samarbeider med KGB enn PST og den militære etterretningstjenesten. Det var for et par dager siden at PST kom med sitt «hjertesukk», og slo fast at det var vanskelig å få tillit for PST i Finnmark. Vi som bor i dette fylket, har  visstnok mer enn et naivt forhold til russisk påvirkning og etterretning. PST får ikke kontakt med finnmarkinger og vi framstår for etterretningstjenesten som negativ til dem samtidig som vi samarbeider mer enn gjerne med våre naboer i øst.

For folk, ikke minst i Øst-Finnmark, må kritikken fra PST framstå som ondsinnet, og en stempling av vår nasjonalfølelse som svært negativ. Kritikken er et ballespark av sjeldent sterkt merke. PST framstår nærmest som historieløse i sin vurdering av oss som bebor den delen av landet som i årevis har levd med trusselen fra øst, og klart å balansere dette på en god måte.

Det er kanskje naivt å spille ishockey i Kirkenes mot russiske lag. Det er kanskje naivt å bygge kjøpesentre i samme by for å satse på russiske kunder. Det er kanskje naivt å opprettholde et folk til folk samarbeid med våre naboer, og ha russiske navn på gatene i sentrum av byen.

PST burde kanskje se nærmere på flere ting før de stempler oss som femtekolonister og naive tullinger. Det russiske samarbeidet vi har hatt her i nord, er jo først og fremst et samarbeid bygd på fredsånden til en av norsk politikks mest markante menn på 70-,80-. og 90-tallet, Thorvald Stoltenberg. Han mente at folk til folk-samarbeid, ikke bare kan være fredsbevarende, men også styrke næringsgrunnlaget i den nordlige regionen. Finnmarkingene har siden kun fulgt opp den politiske linje som ble lagt i regjeringskontor i Oslo.

PST glemmer også at noe av skepsisen mot dem kanskje kan skyldes at tusenvis av oss ble registrert og framstilt som potensielle landsforrædere fordi vi var politisk radikale. I politiets overvåkingsmapper fantes til og med søknader om kakelotteri for et politisk parti som noen år senere satt i regjering. Det er vel ikke slik registrering og overvåking som fremmer tillit?

For dem som har benyttet enhver anledning til å framstille finnmarkingen i negativt lys, ja nærmest som uvitende tullinger, framstår PST negative framstilling av oss, som meitemarken er for vårkåt ørret. De biter villig på. En av dem er kommentator i Nordlys, Skjalg Fjellheim, som benytter enhver anledning til å idiotforklare oss som bor her oppe mot øst og nord. I en kommentar gulper han igjen opp sin skepsis mot oss, og nærmest nyter det han ser som støtte fra PST. Han om det. Vi har for lenge siden mistet enhver respekt for Fjellheims utgytelser mot oss, og kan vel leve godt med hans negative holdninger. Det føles nesten som en ære å bli framstilt som idiot av Fjellheim. Om det er noe trøst for Fjellheim og PST; fredsviljen vår er stor, vi skyr Putin som alle andre og vi er fortvilet over det som skjer i Ukraina. Men vi setter pris på det russiske folket og er fortvilet over at de må leve med en diktator som leder, og forholde seg til regimets løgner og undertrykking.

Både PST og den militære etterretningstjenesten er viktige redskaper for vår sikkerhet.  Men de burde fremme sine ønsker og holdninger på en annen måte enn å stemple folk som forrædere. 

Etterretningstjenestene i Norge er nok heller ikke alltid» Guds beste barn», bare spør Frode Berg! Han satt et par år i russisk fengsel for sitt «nasjonale sinnelag»!

Jeg vil ha fred, ikke trusler

28.juni

For et par tre uker siden skrev jeg her om avgangen til Nordkapps ordfører Jan Olsen. Det som skjedde med Olsen, og behandlinga av han, mener jeg er en skamplett for det politiske livet ikke bare i Nordkapp, men i hele landet. Det var en knust mann som til slutt ga opp etter det som framstår som en svært røff personbehandling, ikke minst av media som i denne saken har framstått som klakkører i den destruktive kampen mot Olsen. Innlegget mitt ble trykket også i Sagat, som forøvrig framstår stadig mer som en real og god lokalavis for oss som er så heldig å bo i Porsanger.

I ettertid kom Nordkapp Arbeiderparti og Nordkapp Høyre med innlegg mot meg. Det er selvfølgelig deres klare rett. Jeg har i hele mitt journalistiske liv kjempet for det frie ord, og retten til å formidle sine synspunkter. At det i sannhet er en unik allianse, er jo politisk interessant,ikke minst i en sak der det handler om kapitalens rett til å tjene penger i og på allmenhetens friluftsområder. Men dem om det. De mener vel at det ikke er vanlige folks tur likevel.

Mange har lurt på hvorfor jeg ikke har svart på innleggene fra Høyre og Arbeiderpartiet. Jeg skal være ærlig; jeg orker ikke. Jeg vil leve i fred, og vil nyte roen og stillheten, og kose meg og nyte livet hver dag. Min reaksjon på Olsens avgang var relatert til menneskelige forhold, ikke politiske.  Debattmiljøet i Nordkappsaken er ikke slik at jeg med fornuften i behold orker å gå inn i saken. Krefter  som støtter Arbeiderpartiets og Høyres holdninger i Nordkapp-saken, og i forhold til ordførersaken, kom etter mitt innlegg med personlige trusler og hets mot meg. Det viste meg at saken er så betent og debattnivået så uggent at jeg ikke ønsker å være en del av dette. Den alvorligste trusselen var fra en som  ringte og «visste hvor jeg bodde». Det jeg imidlertid reagerte mest på, var likevel at jeg en dag da jeg kom ut fra butikken som er mitt trivsels- og møtested i Olderfjord, ble møtt av sjikane fra en jeg ikke kjente, men som tilsynelatende visste hvem jeg var. Da er lavmålet nådd.

Jeg er vant til en annen debattkultur enn den som for tida ser ut til å regjere i Nordkapp. Det som en gang var en kommune med stor åpenhet og romslighet, har blitt et politisk gjørmehull. Det hullet er jeg ikke interessert i å falle i, og har sagt mitt i denne saken. 

«Mediamobbet» ut av ordførerstolen

9.juni

Onsdag ble det gjennom Sagat kjent at ordfører Jan Olsen i Nordkapp trekker seg fra alle sine politiske verv etter flere runder med sykemelding. Det overrasker meg ikke. Olsen har stått i en av de verste politiske mobbekampanjer, ikke minst i media, jeg noen gang har sett.

La meg innledningsvis si at jeg ikke kjenner Jan Olsen personlig. Etter at jeg skrev om mobbingen av ham for vel ett år siden, har vi hatt kontakt to ganger der han takket meg fordi jeg skrev et innlegg om behandlingen av ham i media.

Allerede før jeg flyttet tilbake til Finnmark for 20 måneder siden, og kun var leser av lokale medier på nett, reagerte jeg som menneske og pressemann på hvordan Olsen ble et medialt mobbeoffer. At han også ble et politisk mobbeoffer i kommunen, har jeg i ettertid også forstått gjennom samtaler med folk i Nordkapp. At Olsen nå trekker seg, burde ikke overraske noen. Det er et helt umenneskelig press han har blitt utsatt for, og du skal ha sterk rygg og elefanthud for å stå imot det som framstår stadig mer som en ren mobbing av et menneske.

Anført av krefter i Nordkapp Arbeiderparti som tapte kommunevalget, har det blitt brukt metoder som bakvaskelser, ryktespredning og mediaangrep som intet menneske kan eller skal tåle. I perioder har også folk fra «dannede kretser» i det politiske Nordkapp bidratt med møkkaspredning. Et politisk valgt ombud må tåle å stå i kritikk fra politiske motstandere. Men ingen skal tåle mobbing, og mobbing som politisk metode, hører ingen steder hjemme. Jan Olsen er nemlig ikke kun et offer for politisk kritikk, han er definitivt mobbet ut av ordførervervet. I dag bør flere av hans største kritikere se seg sjøl i speilet, bite seg i tunga og gå på gummisåler. Resultat av deres kampanje er at en mann er så knekt at han ikke orker mer. Det kunne gått langt verre.

Men det er flere enn folk i det politiske miljøet i Nordkapp som bør se nærmere på sin rolle. Journalister i både Finnmarksposten og Finnmark Dagblad/ iFinnmark bør studere denne saken nærmere i håp om at de kan lære noe om det å havne i «blodtåka», der målet ikke har vært å drive god og kritisk journalist, men å presse Olsen ut av jobben. Journalister har ukritisk servert rykter og drevet møkkaspredning mot et politisk ombud jeg aldri tidligere i min nesten 40 år lange mediekarriere har sett maken til. Flere av de sakene som de siste årene har kommet om Olsen, burde aldri har vært trykket.

Dessverre har vi som bor i Finnmark, mistet vårt mediemangfold. Samtlige større medier bortsett fra Sagat er i hendene på A-media. Det betyr at når mediet har tatt stilling, så finnes det ingen andre medier som kan bidra til å gi saken motvekt. Da går det som det har gått i ordførersaken i Nordkapp. Den framstår for meg  som noe av det skitneste jeg har sett som pressemann. Dekningen av har vært preget av jakten på Olsen, og det er jegernes holdninger og utspill som har blitt framstilt og formidlet.

Jeg spør meg om det finnes journalister som har dekket det politiske livet i Nordkapp, som har stilt seg spørsmål om å ta menneskelige hensyn til Olsen, men ikke minst til hans familie? Etter det jeg vet har Olsen, både barn og ektefelle. Hvordan er det for dem å leve i et samfunn der media så ensidig sprer dritt om deres far og ektemann?

Tror meg, jeg vet at mobbing er beintøft for alle, ikke bare offeret sjøl, men også for hans nærmeste.

«Fattigkommunens» varme hjerter og myke hender

18.mai

I år feiret jeg 17. mai på sykeavdelinga på Helsetun i Porsanger. Der lever min mor nå. Hennes liv ble brått endret. Hun gikk fra å være en over 90 år gammel, sprek kvinne til å bli 100 prosent hjelpetrengende. Hun som aldri hadde vært på et sykehus før hun nesten var 92, fikk sitt liv brutalt snudd opp ned.  Resten av livet må leves på et rom der vi har prøvd å gjøre det så hjemlig som mulig, men det er likevel en institusjon, med institusjonens svakheter og styrker.

Porsanger er en fattig kommune. Likevel tør jeg påstå at kommunen er en av Finnmarks bedre på eldreomsorg. Det sier kanskje ikke så mye. Politiske sliter kommunen med svakheter, kostbare politiske tabber, en bygdepolitikk som i sin konsekvens rammer ytterkanten i kommunen og skaper frustrasjon, oppgitthet, utarming og fraflytting.

Opp i alle disse problemene og utfordringene  er det derfor godt å se at kommunen har en eldreomsorg som holder mål. Den har også sine svakheter. Helsetun er underbemannet og belastningen på de ansatte er stor, men du verden for noen fantastiske medarbeidere kommunen har på institusjonen. I dag stiller jeg meg spørsmålet om kommunen aner hvilken flott jobb medarbeiderne gjør? Hvilken anerkjennelse gir kommunen disse sliterne som tross kommuneøkonomi på bunn-nivå, leverer  omsorg og dyktighet av ypperste merke?

Gjennom de tre måneder jeg har levd ganske tett med sykeavdelinga på Helsetun, har jeg hatt noen nedturer, men langt flere gleder og oppturer. Det jeg opplevde 17. mai gjør meg varm i hjertet, ja nesten rørt. På jobb på mors avdeling er tre fantastiske ansatte som skal ta seg av minst 10 pasienter som er 100 prosent pleietrengende. Det vil si at de trenger hjelp til det meste. 

Jeg ankom sykeavdelinga ved 11- tida, og de neste timene ble en studie i hjertevarme og myke hender, og en eksemplarisk behandling av medmennesker. Min mor satt flott pyntet, lykkelig og glad. Den omsorgen de tre som de neste timene aldri kunne ta seg en pause, framviste, gjorde meg så rørt at jeg på vei hjem innrømmer at tårene dukket opp i øyekroken. Jeg hadde nok en gang møtt ansatte med pågangsmot, med hjertelag og omsorg langt inn i ryggmargen, ansatte som gjør en fantastisk jobb.

For meg ble årets 17. mai ikke en dag med hurrarop, feiring av fred og frihet. For meg ble 17.mai en studie i hjertevarme og omsorg utøvd av dyktige omsorgspersoner. På en glimrende måte dekket de over kommunens fattigdom og fattigdommens hjelpeløshet. Det gjorde de med det beboerne trenger mest av alt; respekt, omsorg og hjertevarme. Det første kommunen burde gjøre, er å vise at de setter pris på disse fantastiske medarbeiderne de har. Det kan den politiske ledelse gjøre ved å vise sin egen hjertevarme overfor dem som daglig dekker over kommunens utilstrekkelige økonomi og manglende ressurser. De trenger ikke bare min ros, de trenger kommunen sin anerkjennelse og respekt. De trenger å bli lyttet til. De trenger sjøl å få oppleve noe av den omsorgen de daglig øser av. Om kommunen mangler penger, er gode ord ikke kostbare. Men de må sies og formidles.

På (u)tur med Boreal

19.mars

Det står Snelandia på bussene i Finnmark, men de kjøres av Boreal som etter mange år, fortsatt driter i passasjerenes ve og vel. Selskapet kan takke noen sjåfører og en driftsleder med servicevilje for at det ikke er i større trøbbel med sitt publikum.

Denne historien starter i Kirkenes fredag morgen. Jeg har fulgt min mor til rehabiliteringsavdelingen på sykehuset. Jeg er der tre dager før jeg kjenner at jeg har behov for hvile etter en måned med sykdom og omsorg for mor. Jeg står opp ved 5-tida, og er på plass når bussen kjører fra Amfi i grensebyen. Etter noen timer kommer vi fram til Tana Bru. Turen har så langt gått etter planen.

Men der hvor man over elva nå har fått en turistattraksjon som er en estetisk nytelse, er det stopp. Der reiser sjåføren seg opp: Her ender turen! Det er uvær på Ifjordfjellet og de får ikke lov å kjøre videre.

Uvær har vi vett på, og skjønner at det kan hindre framkommelighet. Men der stopper også Boreals servicevilje og evne til å hjelpe passasjerer som ikke vet hva de skal gjøre. I bussen befinner det seg 12-15 passasjerer. 8-10 av dem er tyske jenter som er på vei hjem til studiestedet i Alta etter å ha vært frivillige for Finnmarksløpet i Varangerbotn. En av passasjerene er utskrevet fra sykehuset og skal hjem. Ingen av passasjerene kjenner noen de kan bo hos, men det vedkommer ikke Boreal overhodet. De kan kjøres oss tilbake dit vi kom fra. Dermed basta!

Bussen skal returnere fire timer senere. Studentene har ingen tilknytning til Varangerbotn, heller ikke penger til å ta inn på hotell. Pasienten fra sykehuset kan ikke reise tilbake til sykehuset. Jeg kan reise tilbake til Kirkenes, og har råd til å betale for to døgn på hotell. Det er nemlig to døgn som er stikkordet her. Det går ikke busser mellom øst og vest fra fredag til søndag ettermiddag. Jeg må altså betale 2000-3000 kroner fordi Boreal fraskriver seg et hvert ansvar. Sjåførene som selvfølgelig blir offer for vår fortvilelse, har et regelelverk og en ordre og forholde seg til. De skjønner problemet, men kan ikke gjøre noe.

Jeg vet at det fem timer senere går en buss fra Karasjok og videre vestover. Vi kan derfor alle komme oss hjem med litt godvilje fra Boreal om Boreal lar oss få transport opp Tanadalen til Karasjok. Derfra kommer vi oss hjem til vestfylket. Dette foreslår jeg en rekke ganger for dem jeg snakker med i selskapet. Til ingen nytte. Vi skal over Ifjordfjellet, noe alternativ finnes ikke!

Jeg får nummeret til en vaktleder for selskapet som sitter i Kirkenes. Det blir nok en demonstrasjon på at Boreals ledere gir blanke blaffen i sine passasjerer. Mannen er avvisende, og nærmer seg stadiet for frekk. Jeg ber om å få nummeret til de som kan hjelpe oss, og han oppgir til slutt 177!!. Det er altså ruteinformasjonen for Troms og Finnmark denne mellomlederen mener jeg skal ringe til. Han tror tydeligvis at jeg er dum. Jeg prøver å fortelle han at den bussen vi sitter i, kan kjøre oss til Karasjok. – Det kan den ikke, ifølge den mannen som snarest bør på serviceskole.

I fortvilelsen går jeg inn på sjåførrommet og tilbyr sjåførene der 2000 kroner om de kan «stjele» en av sine egne busser og kjøre oss til Karasjok. Det kan de jo selvsagt ikke. Men de hjelper meg til kundesenteret til Snelandia som ser ut til å være i Tromsø. Jeg ringer dit, legger fram problemet og blir satt over til Tana!!! Mannen som skal ta telefonen der, er heldigvis på ferie. Jeg får et nytt nummer; til Kåre (Olli) på Boreal i Lakselv. Han bør snarest sendes rundt for å drive serviceopplæring for resten av mellomlederne i Boreal. Han bruker fem minutter på å fikse problemet. Magne Dalsbø som er sjåfør i Tana, men er i fritidstøy, improviserer med sine gode kolleger og tar turen for å hjelpe oss. Etter en halvtime er vi på vei til Karasjok. Der venter ytterligere 10 passasjerer som Kåre har sendt dit, for å bli med bussen tilbake til Tana.

Jeg kom meg hjem til Porsanger, men studentene slet mer da Boreal hadde innstilt bussen fra Olderfjord til Alta. Fredag kveld fikk jeg beskjed om at de måtte ta taxi for å komme seg hjem. Jeg håper at Finnmarksløpet dekket turen. Fra Boreal fikk de neppe hjelp. Det selskapet bør fritas for kundebehandling, og overføre hyggelige sjåfører til et selskap som setter pris på å ha folk i bussene. De kan forresten også beholde vaktlederen i Kirkenes! Han står i stil med resten av Boreals serviceevner

Utvikling i Finnmark er et forsvarstiltak

9. mars 2022.

I sør sitter nå folk og kaster skjelmske blikk mot oss og våre strømmålere her i nord. Mens de betaler 8-9 kroner per kilowatt-time, er prisen hos hos 25 øre. Det er vi selvsagt glade for. Dessverre er det stadig flere i sør som skal ha tak i den billige nordnorske krafta for å bruke den i sør. Manglende overføringslinjer mellom nord og sør har så langt forhindret nok en utplyndring av nordnorske ressurser.

I flere århundrer har vi vært en gullgruve for kapitalsterke krefter i sør. De ressurser vi har hatt utenfor stuedøra, har blitt effektivt «plyndret». Alt fra fisk til mineraler har forsvunnet sørover. Vi har knapt hatt skatteinntekter fra råvareproduksjonen. Fisken forsvinner i store mengder ubearbeidet ut av Finnmark og gir arbeidsplasser og inntekter lengre sør. Den utviklingen har vart lenge. I min ungdom var A/S Sydvaranger for eksempel en stor skattebetaler i hovedstaden, men produserte i Kirkenes. Det var i Oslo hovedkontoret lå.

De siste befolkningsstatistikker viser urovekkende, for ikke å si skremmende tall her lengst i nord. Verst er situasjon i Øst-Finnmark som er i ferd med å bli tømt for folk. Det har vært en villet utvikling fordi befolkningsstørrelse er helt avhengige av politiske vedtak. Regionreformen "tømte" for eksempel Vadsø da Finnmark skulle inn i tvangsekteskap med Troms. Flytting av NRK fra Vadsø til Alta har ikke bare gitt oss dårligere nyhetsdekning, men fratatt Vadsø viktige kompetansearbeidsplasser.

Sør-Varanger har en alvorlig befolkningsnedgang. Den er ikke minst alvorlig i disse dager når vi ser hvordan vår nabo i øst viser fram sine destruktive krefter for å knuse en nabostat ved bruk av militær makt. Men ukrainere har vist at det ikke er mengden våpen som er avgjørende, men viljen til å kjempe for sin frihet. Russerne har møtt en befolkning på 40 millioner som står opp mot krigsmaskinen.

Et befolket Finnmark er viktig i det geopolitiske spillet vi i stadig sterkere grad vil oppleve. Da er det viktig at forholdene blir lagt til rette for å utvikle fylket og nyttegjøre seg og bearbeide de ressurser som finnes i vårt område. Det må bo folk i et område som skal forsvares! Da er god tilgang på billig kraft viktig for å utvikle levedyktige samfunn. Vi må bruke krafta i nord til å bygge opp sterke sivilsamfunn i grenseområdene i Finnmark.  En av våre styrker her aller lengst i nord er at vi har rimelig kraft.

Utover på 2000-tallet har det politiske Norge heldigvis skjønt galskapen i å bygge ned forsvaret i nord, og flytte det til Innlandet i sør. Milliarder ble brukt for å legge ned garnisonen i Porsanger, og bygge opp nye bataljoner i sør. Det norske forsvaret skulle ikke forsvare seg mot inntrenging i nord, men være i beredskap for hjelpe Nato i konflikter utenlands. Rena leir har vært leverandør av kampkraft til blant annet Afghanistan mens en jegertropp på størrelse med et par skoleklasser, har stått for forsvaret av Norge i nord. Heldigvis har dette snudd. Igjen bygges Porsanger som forsvarskommune. Det er vi som bor her, glade for.

Dessverre ser vi imidlertid at det samtidig skjer en sterk og urovekkende fraflytting fra Sør-Varanger og Kirkenes by. Den utviklinga må stanses fordi dette er et område som ikke kan og må legges øde. Sør-Varanger har i flere tiår vist seg å være en fantastisk brobygger mellom befolkningene i øst og vest. Det arbeidet må fortsette og utvikles. Det er en oppgave som Storting og regjering må prioritere ved å bidra til å bygge opp et levedyktig Sør-Varanger-samfunn. En sterk grensekommune er det beste grensevernet vi har.

Her er billig nordnorsk kraft viktig. Fylket må bygges ut til å betjene den nye grønne produksjonen som batterifabrikker og hydrogenproduksjon. Vi må utvikle sterke produsenter av den fisken som hentes utenfor stuedøra vår, og vi må bygge ut utdanningsinstitusjoner for å ta vare på ungdommen. I dette arbeidet nytter det ikke å rope på private investorer. Forsvar av Finnmark er en statlig oppgave, men de må gjerne ha med private eiere.

Utviklingen av Finnmark er så viktig i forsvar av Norge at hele denne utviklinga nærmest burde inngå som en del av forsvarsbudsjettet. Et befolket fylke er det beste forsvar vi har, om Putingalskapen skulle spre seg i øst, og kanskje utvikles av andre russiske hauker.

Verden har fått en ny helt

2.mars

Det var flere enn tolken som slet med stemmen og tårene da den ukrainske presidenten, Volodomyr Zelenskiy, talte til Europaparlamentet tirsdag. Den ubarberte og slitne mannen, kledd i sin militære tshirt avsluttet med ordene «hos oss vil Den Europeiske unionen definitivt bli sterkere, uten deg vil Ukraina bli ensomt».Da reiste forsamlingen seg i en overveldende applaus. Nok en gang viste Zelenskiy et lederformat verden sjelden ser.

Mange har ledd av det faktum at det var en komiker og skuespiller som ukrainerne valgte med overveldende flertall til sin president. Zelenskiy hadde kanskje en famlende åpning, og mange verdensledere tok ham ikke alvorlig. Det gjør ingen lenger. Han har framstått stadig mer som en leder og frihetshelt av dimensjoner. Han har trøstet og formanet, han har inspirert og rost sitt folk. Han har talt Putin midt imot, og han har talt seg inn i hjertene til store deler av verdens befolkning.

I dag er han det beste våpenet ukrainerne har i sin frihetskamp. Zelenskiy har spilt Putin fullstendig ut av banen i informasjonskampen. Han har gjort den russiske presidenten til en pinlig figur på verdensareaen. Krig er mer enn en kamp med våpen, det er også en kamp med ord. Putin kan ha så mange og avanserte våpen han vil, han er gjort til ei mus i den internasjonale opinionen.

Alle vet hvor viktig det er å ha en leder som leder når man er truet. Det ansvaret har Zelenskiy tatt og forvaltet på en måte vi sjelden vi ser. Han er en formidabel taler. Flere av talene han har holdt til sitt folk og verdens ledere, har vist hvilken enorm lederkapasitet han er. Flere av talene vil gå inn blant det fremste av taler verden har sett og hørt. Den beste er kanskje da han svarte på Bidens tilbud om å bli fraktet ut av landet da russiske tanks rullet inn over grensa. «Jeg trenger ammunisjon, ikke skyss». Det er å inspirere sitt folk og fortelle hvor skapet skal stå. Slik snakker en leder som vet at han har ansvaretfor en nasjon og et folk som har vilje og evne til å kjempe for sin frihet. Zelenskiy er blitt verdens nye helt.

Idrett er politikk

1.mars

Det har vært en slags sannhet at man ikke skal blande politikk og idrett. Idretten er ifølge mange moralsk og politisk uangripelig, en slags uskyldig madonna. Det er selvfølgelig bare sprøyt. Idretten har alltid vært politikk og brukt politisk, fra de gamle greske bykamper til det sist avviklede OL i Kina.

Etter invasjonen i Ukraina er det vel nå bare russerne som mener at idrett er jomfruelig og ikke må brukes i den politiske kampen. Idrettens internasjonale organer har, om en sent, forstått at deres troverdighet er avhengig av at de tør stå opp mot Putin og hans vanvittige imperie-tanke og slaktingen av sivile hans soldater begår i nabolandet.

Invasjonen i Ukraina er et alvorlig brudd på folkeretten. Er det noen som bør stå opp mot denne imperialistiske politikken, og den volden Putin har satt i gang, så er det idretten. Ikke minst er det viktige at russisk idrett, russiske idrettsarrangement og russiske utøvere boikottes. For idretten er et av Putins viktigste våpen i kampen for internasjonale ære og berømmelse, men ikke minst aksept.

De internasjonale idrettsorganisasjonene innen fotball, håndball og ski, har lenge vært det som på godt norsk best kan omtales som «rævslikkere» for Putin. Og sjefs- slikkerne har befunnet seg i Den internasjonale olympiske komité - IOC.

Med penger, korrupsjon og posisjon har Putin skaffet seg støtte og arrangement, som aldri skulle vært avholdt i hans maktområder. Disse arrangement har ikke Putin skaffet seg fordi han er glad i idrett, men for å befeste seg sjøl i det russiske samfunnet, og for fjerne det internasjonale søkelyset på menneskerettsbrudd i sitt diktatur. Idretten har vært viktig i alle de gamle kommunistiske statene. Gode idrettsprestasjoner skulle holde styresystemet intakt, og skape en slags optimisme og sjåvinisme som skygget for undertrykking, korrupsjon og diktatur.

Øst-Tyskland er kanskje det verste eksemplet vi har sett. Der drev man rene doping-institutt for å få fram idrettsfolk som skulle skaffe landet idrettslig suksess og seiere. Det samme så vi under OL i Sotsji der russiske utøvere var en del av et dopingssystem så intrikat planlagt og drevet, at det tok tid å få has på forbrytelsen.

Alle russiske utøvere er ikke Putinvennlige, og deres resultat er ikke nødvendigvis oppnådd med doping, men for Russland er idretten viktig for å få bort fokuset fra en styreform som har overlevd seg sjøl, og en korrupsjon som har utarmet store deler av den russiske befolkning. De rike har stjålet fra folket og blitt rike fordi de kjenner Putin. Hvor viktig idretten er for Putin og hans samfunn kan vi se hos hvem idrettsutøvere er ansatt. De har titler og lønn fra det russiske forsvaret! Slik har det vært siden Sovjetunionen tid.

Idrett har vært viktig i den interne løgnen som har vært nødvendig for å holde samfunnet samlet. Russland er et Putin-diktatur, og idretten har blitt brukt av diktatoren for å skjule fakta for befolkningen. De har ikke bare har blitt frastjålet sannheten, men også sine ressurser og et liv i frihet.

En løgner og en diktators overgrep

26. februar

I dag føler vi alle sorg og sinne over Russlands invasjon av Ukraina. En av verdens verste politiske ledere, en despot, løgner og diktator, Vladimir Putin, har foretatt et sykelig voldsgrep mot en uskyldig nasjon og et uskyldig folk.

I 20 år har Putin skaffet seg mer og mer makt over staten og det russiske folket. Han har inntatt en diktators rolle, og sammen med sine venner stjålet verdiene til  sitt folk. Mannen som har hele sin bakgrunn fra det hemmelige politiske politiet KGB, har stadig sterkere blitt besatt av tanken om å være enehersker i et nytt Sovjetunionen. På veien ligger politiske motstandere skutt i sine egne hjem, i sine oppganger og på gater. Er de ikke døde, sitter de fengslet i sin kamp for frihet og for sine bestrebelser på å gi det russiske folk et demokratisk samfunn og et liv i sannhet og frihet. Demokrati er en syk tanke for en mann som stadig mer framstår som en paranoid voldshersker. Han holder seg nemlig ved makta ved bruk av vold. Han holder sine motstandere og sitt folk i sjakk med maktutøvelse og løgner.

Svært få russere vet egentlig sannheten om denne mannens "livsverk" fordi de er avskåret fra medier som forteller sannheten. De er avhengige av å lytte og se på kanaler der sannheten er diktert av Putins folk og deres løgner.

Angrepet på Ukraina, og forspillet til det, viser hva denne gale mannen kan få til. I dag dør ukrainske mennesker på gata fordi de vil leve i fred i et demokratisk samfunn. De blir drept av et krigsmaskineri som er bygd opp på det russiske folks sult, på løgner og en diktators vanvittige stormannsgalskap.

Vi bør alle nå gjøre det vi kan for å støtte Ukraina og folket der. Når denne krigen er over, bør vi kanskje alle spørre oss hva vi kan gjøre for det folket som nå lider, hva  vi kan bidra med for å bygge opp hus og hjem, infrastruktur, men ikke minst troen på vår vilje til å hjelpe et folk som har lidd under Putins galskap. Faktum er dessverre at Ukraina har grunn til å tvile både på vår vilje og evne til å hjelpe. At de føler seg overlatt til en ensom kamp mot krigsmakta Russland, er forståelig. Våre bidrag har foreløpig vært ord. Nå er det på tide å handle.

I morges ringte ikke min telefon

9.februar

I dag ringte ikke telefonen min kvart på ni. Det har den gjort hver dag i snart to år. Da har min mor ringt og sagt at alt var vel med henne. Det har det dessverre ikke vært siden sist torsdag.

Om ettermiddagen denne dagen som var rolig etter dager med uvær, skulle jeg ringe og prate litt med henne for tredje gang. Jeg hadde laget middagen hun skulle ha, og jeg var spent på hva hun syntes. Hun svarte ikke.

Min første innskytelse var at hun var hos naboen en kort tur, og ikke hadde orket å ta med seg telefonen. Men da hun fortsatt ikke tok telefonen da den australske serien Home and away startet, begynte jeg å ane uro. Mine foreldre så nemlig serien sammen stort sett fra den begynte Norge. Mor hadde en kort pause fra serien da far gikk bort, samtidig som serien forsvant fra den vanlige kanalen. Men da den dukket opp på en annet av TV2 kanaler var hun tilbake til konfliktene og dramaene på den andre sida av jorda.

Jeg forstyrret henne aldri når jeg visste at serien gikk. Denne torsdagen var unntaket og jeg ringte til fortvilelsen tok meg. Hennes nabo svarte heller ikke umiddelbart da jeg ringte for å be om hjelp til å sjekke om noe var galt hos mor. Men jeg fikk fatt i henne og hun gikk inn til mor.

Da hun ringte tilbake endret mitt livet seg. Hun fant mor liggende gulvet. Jeg kontaktet alarmsentralen som handlet raskt. Da jeg en time senere kom til mors leilighet, var den tom. På gulvet kunne jeg se plassen der mor hadde kjempet desperat for å nå telefonen som hadde ringt etter 19 ganger.

En samtale med legen fortalte meg at vi har verdens beste helsetjeneste. Mor hadde fått slag, og var allerede på sykehuset i Hammerfest sendt dit med helikopter. På mange måter er det et lite paradoks. Mor har flyskrekk. Under normale forhold ville hun aldri våget seg inn i et helikopter.

Da hun i dag skulle ringt meg klokka 08.45, lå hun sterkt svekket i ei seng på sykehuset i Hammerfest. Hun får god pleie av dyktige fagfolk som vet hva de holder på med, som har gjort dette hundrevis av ganger, og som da også vet at vi nå bare må ta tida til hjelp.

Hvordan framtida blir for mor, vet ingen i dag. Det jeg vet er at jeg i dag savnet at telefonen ringte. Jeg savnet å høre stemmen til min snart 92 år gamle mor slå fast at også i dag var alt i orden.Men nå er ikke alt i orden. I dag ligger framtidige telefoner fra mor kun i håpet mitt.

 

«Det ulykkelige valg»

3.februar

I 1913 utga Nils Kjær sitt mest berømte verk, skuespillet «Det lykkelige valg» - en politisk harselas om den selvopptatte stortingsmannen Celius som i valget blir utfordret av sin egen kone. Det er lenge siden jeg leste skuespillet eller så teaterstykket som første gang ble framført i NRKs Fjernsynsteateret et par måneder etter at vi hadde fått fjernsyn i Finnmark, i 1968. Det jeg husker fra stykket, er det vanvittige kaoset, forvirringa og konfliktene. Kanskje er det ikke helt ulikt det vi opplever i disse dager.

Den politiske situasjonen og den politiske oppførselen i Norge har utviklet seg i ei svært negativ retning. I går fikk regjeringspartiene nok ei elendig meningsmåling i fleisen. Senterpartiet stuper og er snart nede på miniparti-nivå, mens velgerne har mistet troen på at Støre i tospann med Vedum kan gi dem noe nytt. Arbeiderpartiet som skulle ha alle med, har mistet tusenvis av velgere. Regjeringa sliter med å levere annet enn unnskyldninger, og blir styrt av et SV som aldri før har fått gjennomført mer av sine valgløfter enn etter at de forlot regjeringsforhandlingene i Hurdal.

Det er SVs lykke at Vedum skydde partiet som pesten i valgkampen, og gjorde alt for at SV skulle holdes utenfor. Nå slipper partiet medansvaret for å bidra til å berge Vedums hundrevis av vidløftige valgutspill. Det er det Støre må slite med; en nærmest umulig oppgave. SV har fått ha den konstruktive venstresida for seg sjøl, og kan levere på Arbeiderpartiets slagord om at «alle skal med».

I tillegg sliter Støre med den politiske omtrentlighet Senterpartiet har lagt seg til under Vedum. Senterpartiets store topper på gallupen har kommet takket være Vedum-kameratenes evne til å servere litt halvfakta her, og småløgner og omtrentligheter der. Å bli tatt med buksene nede gang på gang slik flere av Senterpartiets statsråder har blitt, gir ikke regjeringa troverdighet. Å få Senterpartiet til å skjønne det, er dessverre en for stor pedagogisk oppgave.

Regjeringa har i tillegg måttet slite med strømpris-sjokk og et virus som har skapt en norsk befolkning i frustrasjon; en frustrasjon opposisjonen har utnyttet nærmest fra time til time. Det er ikke så lett å få velgerne til å se at det ikke er mangel på vann og vind, men markedsliberalisme som Høyre og FrP er de fremste talsmenn for, som har fått strømprisene til å skyte i været. Norske velgere evner heller ikke å se at de koronatiltak som hele verden har måttet leve med, ikke er en oppfinnelse fra regjeringa.

Støre har igjen fått erfare at velgerne er noen utakknemlige «svin» som spiser av de grisetrau der utsiktene til umiddelbar foring er størst. Grisene er ikke så opptatt av hvilket fôr de får, bare det er noe i trauet. At det er frustrerte protestvelgere fra borgerlige Senterpartiet og reaksjonære Fremskrittspartiet som nå strømmer til «kommunistiske» Rødt, viser at «griseteorien» er reell.

I opposisjonen sitter den politiske hevnen over valgtapet fortsatt så løst at Erna Solberg framstår mer som en forfyllet og fallert bokser fra bakgatene i London enn en seriøs politiker. Hun overgår Kjærs hovedperson i selvopptatthet og politisk tåpeligheter. Målet er ikke å selge sine egne løsninger, men å sette beinkrok på regjeringa. Det skaper mer politikerforakt enn konstruktiv politikk selv om det er populært hos frustrerte velgere.

Målet helliger av og til midlet

27. Januar

Synet av Talibanledelsen på vei til Oslo i privatfly fikk det til å vrenge seg i magen på mange av oss. Få måneder etter at NATO forsvant ut av Afghanistan, sitter karene som har de mest ukultiverte og mest brutale holdninger til menneskelige og demokratiske verdier, på et luksusfly på vei til Oslo. At folk reagerer, er ikke rart. Dersom man ikke gjorde det, ville man være temmelig følelsesløs.

Det var ikke et ønske om å rehabilitere Talibanbevegelsen og dens holdninger i vestverden som førte til oppholdet i Oslo.Det var ikke norsk naivisme eller politisk hjernedødhet som ga oss det litt groteske bilde av Talibangjengen på flyet. Det var håpet om å redde millioner av mennesker fra sultedøden som gjorde at politikere med forståelse utover brutalitetens evangelium, valgte å gjøre et forsøk på å finne en løsning på en enorm humanitær katastrofe. 

Jeg var like sjokkert over flybildet som alle andre som reagerte. Men det var inntil jeg så Danmarks Radios dekning av Oslomøtet. Der ble det sendt en reportasje fra fattigdommen i Kabul hvor jeg blant annet fikk se en gutt som tigget, og fortalte han prøvde å skaffe seg penger så mamma kunne få kjøpe seg litt brød. Da skjønte jeg at dette handlet om mer enn storpolitikk, at det er snakk om å redde unger, kvinner og andre fattige fra en fryktelig katastrofe.

Sultne, fortvilte og desperate folk er for meg langt verre å forholde seg til enn noen forskrudde gamle, skjeggete gubber. Situasjonen er nemlig at da alliansen som skulle holde Taliban stangen og bygge et demokrati, forsvant ut av landet med halen mellom beina, så etterlot de seg et samfunn i demokratisk og humanitært kaos. De åpnet alle dører for Taliban samtidig som landets midler som befinner seg i utenlandske banker, ble «frosset». Dermed ble et fattig land bare enda fattigere, og samtidig  faktisk også farligere for oss alle.

De internasjonale straffereaksjoner mot Afghanistan har ført til at selv de hjelpeorganisasjoner som er i landet, ikke får inn midler til å arbeide mot sultkatastrofen. Dermed står millioner av mennesker i ferd med å sulte i hjel. Dersom Oslomøtet kan være et bidrag til å redde unger fra sultedøden, betyr det for meg at møtet har vært nødvending og viktig.

Jeg har ingen tro på at Taliban umiddelbart vil endre sine holdninger. De vil neppe arbeide i demokratiets ånd. Men for meg betyr ikke det at vi da skal straffe et helt folk som er straffet nok ved å måtte leve med Taliban som sine politiske ledere. Av og til kan prisen for å hjelpe unger fra døden være høy, men den prisen må vi bare betale. Taliban straffes ikke om millioner av unger sulter i hjel.

«Det sku bo folk i husan»

24.januar 2022

En kjøretur langs fjordene i Finnmark  en mørk vinterdag er på alle måter en opplevelse. Det er barskt, det kan være røft, vakkert, romantisk, men også trist og sørgmodig. Gang på gang treffer billyktene hus der de mørke vinduene står som sørgeslør over forgangne år og liv som en gang var.

I disse husene levde en gang folk sitt liv, ofte strevsomt og kanskje noen ganger også fattigslig, i alle fall målt i kroner og ører. På jordene utenfor slet folk for å rydde seg en jordlapp som kunne fø både mennesker og dyr. Om sommeren spratt potetkålen opp gjennom jord som folk nesten kjærlig hadde bearbeidet og forberedt for ei størst mulig avling. Da var det bare opp til været, håpet og Gud om avlinga skulle bli god eller dårlig. I fjæra lå spissbåtene klare til å hente på land litt mer inntekt og litt mer mat.

I disse husene som i dag står som bautaer over liv som gikk tapt da den moderne tida inntok samfunnet, hørte man år etter år lyd fra lekende barn, latter, sorg og alvorlige samtaler. Rundt kjøkkenbordet samlet man seg. Der utvekslet man «tidende», nyheter om livet i og på sjøen. Der diskuterte man siste nytt i bygda der lykken fortsatt regjerte, folk fant hverandre og nye liv ble skapt.  Rundt bordet med kaffekoppen i hånda ristet man på hodet over galskapen i storbyene og de større plassene der folk etterhvert glemte både hvor de kom fra og hvem de var.

Folk trivdes i "husan", og de trivdes lenge med det livet de hadde. Men så kom det moderne livet inn gjennom døra. En skjerm innebygd i en kasse av moderne materialer de fine kalte "tik"med knapper og knotter på,  kom fra byen. På den skjermen dukket han opp, Kristian Trægde,  og  med sin sørlandsdialekt forvandlet han ord  til magnetsymboler på et Norgeskart. Det var sol over Østlandet, en paraply på Vestlandet og storm i nord. Det var da de skjønte det. Det var da folk i "husan" så forskjellen. Det dårlige været i nord kom først da karene fra Meteorologisk Institutt  hver kveld slapp til på slutten av Dagsrevyen, og satte opp sine symboler. Med "tik"- apparatet forsvant naboen og andre bygdefolk inn i sin egen verden sammen med Erik Bye. Samtalene rundt kjøkkenbordet ble borte; man tidde rundt TV-apparatet. Samværet forsvant med TV-lisensen. Bildene fra Oslo viste et annet liv. Der ble potetene handlet over disk, fisken fantes i frysedisken og samværet foregikk på kafeer.

I dag gror jordene som ga for til dyra på båsen, og mat på bordet, igjen av busk og kratt, og «husan» lever sitt eget liv. Noen av dem blir bebodd noen dager eller uker i året. I mange kommer det aldri mer folk over dørstokken. For flere av dem kommer forfallet fort og brutalt. Det blir som Ole Bremnes så fint, men akk så trist  beskriver det i sangen som datter Kari ble kjent for;

Grunnmuren e sprukken,

held ikkje stangen

Tela har revet han opp og ned

Et stormkast blir tell begravelsessangen

Når hele huset går bort i fred

Det sku bo folk i husan

Husan e som folk

Folk treng hus

Og hus treng folk

I all si tid

Er demokratiets tidsalder over?

22.januar

Enhver styreform har ei viss levetid før den avløses av en ny. Vi har nå i noen generasjoner levd i demokratiet, og ser på det som det mest naturlige. Det er det ikke. Selv i vårt eget land er det tegn på at det finnes krefter som utfordrer demokratiets prinsipper. I viktige demokratier som USA for eksempel, har antidemokrati-kreftene kommet svært langt i å undergrave demokratiet. Hadde noen bare for 10 år siden sagt at selve demokratisymbolet i USA, Kongressen, skulle bli stormet av antidemokratiske krefter, og at landet ville få en president med diktaturet som forbilde, ville vedkommende blitt gjort til latter. Faktum er dessverre at demokratiets endelikt i USA er mye nærmere enn vi våger å tro. Stadig flere i USA advarer mot landets utvikling, foreløpig til liten nytte.

I vårt naboland Sverige finnes det i dag også en urovekkende utvikling. Ikke bare er den store oppslutning om det innvandringsfiendtlige partiet Sverigedemokratene bekymringsfull fordi partiet bærer i seg ideologisk last som står demokratiet fjernt. I Sverige har vi fått en bevegelse som seiler under det falske flagget «frihetsbevegelsen». Stadig flere svensker har sluttet seg til en protestbevegelse mot myndighetsbestemte avgjørelser. De siste årene har dette gitt seg utslag i protestene mot vaksine- og koronatiltak. Disse kreftene, ofte basert på kunnskapsmangel, og lærdom fra konspirasjonsteorier, har fått tilslutning fra nynazistiske, nazistiske og voldsorienterte bevegelser. Svensk sikkerhetspoliti advarer nå mot det de ser og erfarer, men snakker mer enn eller mindre til døve ører fordi disse frihetsbevegelsene og folk som knytter seg til dem, ikke ser hva de styrer mot. Voldsorienterte folk og grupper infiltrerer bevegelser som i utgangspunktet har fredelige motiver, men som etterhvert blir så infiltrert av antidemokrati-krefter at det blir en utfordring å holde demokratiet intakt.

I Polen og Ungarn har de antidemokratiske kreftene skaffet seg samfunnsmakta, og er i ferd med å endevende egne, forholdsvis unge demokratier. I Frankrike har bevegelsen som har seilt under flagget «de gule vestene» vist seg å være skremmende nær rene antidemokratiske og diktatoriske holdninger.

Russland har aldri hatt en demokratisk styreform slik vi kjenner demokratiet, og de tendenser vi så og håpet på etter Sovjetunionens sambrudd, hadde svært kort levetid. I dag er Russland et «keiserdømme» med Putin som selve solkongen. De kreftene som kjemper for demokratiet står svakt, og fjernes raskt og effektiv.

Det er tydelige trekk som trer fram når demokrati svekkes, og endres. Inngangen til antidemokratiske styreformer skjer ikke bare med rene maktmidler som bruk av politi og militære. Svært mange «lokkes» til antidemokratiet via populismen ispedd konspirasjonsteorier. Her er valget av Trump og hans populisme det beste eksemplet.

Her hjemme er vi også på ny inne i en sterk populismebølge. Å studere Fremskrittspartiets politikk etter at de forsvant ut av favnen til Erna Solberg, er  litt skremmende. Partiet har alltid vært svært liberalistisk i sitt grunnsyn med staten som menneskets fiende.  Partiet som skydde staten og statlig styring, roper nå høyest på statlig styring og inngripen på en rekke områder. Fremskrittspartiet har utviklet sitt populistiske grunnsyn så langt at det i perioder ikke kan skilles fra kommunisme.

Vi kan selvsagt le av Fremskrittspartiets ideologiske kurs, men det er farlig fordi partiet er som en magnet på folk som ikke vil, eller ønsker å slutte seg til flertallets vedtak. Fremskrittspartiet er i dag det partiet som mest ligner og etterligner Trumps linje. Og det har vi sett hva kan føre til.

Mange hevder det er en floskel når man snakker om at demokratiet ikke er en selvsagt ting, og at vi hver dag må kjempe for det. Sannheten er at vi trolig er langt på vei i ferd med å tape demokratiet i verden fordi vi har startet kampen altfor seint!

Tragediene på havet

12.januar

Det nye året var ikke mange dager gammelt før meldinga kom at to nye fiskere var savnet på havet. Kort tid etter at leteaksjonen ble satt i gang, ble den ene funnet. I flere dager har det blitt søkt etter den andre omkomne. På morgenen i dag kom meldinga om at leteaksjonen var avblåst.

Tragedien utenfor Gamvik blir ikke mindre av at de to omkomne er far og sønn, og at de kommer fra et lite fiskevær på Sørøya. Det blir enda mere smertefullt når kunnskapen når oss om at den yngste av dem, etterlater seg en ung samboer og tre små barn. Det er et paradoks at den eldste av dem er den gamle lederen i Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen. Han var blant annet svært opptatt av sikkerheten til fiskerne. Nå er hans røst stilnet.

For alle oss som er vokst oppe i et kystsamfunn, der fiskeriene er den viktigste næringsveien, er slike tragiske hendelser like smertefulle. Vi kjenner det i hele kroppen når meldingene kommer om at en fiskebåt er savnet eller allerede forlist. Vi minnes de tunge timene da en av dem vi kjente, plutselig var meldt savnet. Vi ser for oss redningsskøyta som stevner ut av havna mens stormen herjer utafor havneområdet. Vi føler det mørket som la seg over samfunnet når en av dem, dessverre også ofte flere, var savnet. Vi kjenner smerten av sorgen når meldinga kom at noen var funnet omkommet. Den smerten gjaldt ikke bare våre egne. Kystens folk har alltid følt en solidaritet med hverandre. Sorgen rammet alle som var knyttet til havet og fiskeriene over hele Nord-Norge.

Første gang jeg kan huske å ha følt denne sorgen, og skjønt at folk rundt meg levde i verdens farligste yrke, var da fiskebåten Peder Vinje fra Dyrøy i Troms før jul i 1961 forsvant med 14 mann på Nordkappbanken. Jeg var ikke gamle gutten, men jeg husker hvordan vi samlet oss rundt radioapparatene, hørte hver nyhetssending fra Dagsnytt og håpet på en positiv melding da båtene kom tilbake eter leteaksjonen. Jeg følte det svarte mørket som la seg over også min familie og mitt lokalsamfunn. Det var ikke fordi båten forsvant like «utenfor» stuedøra vår. Det var fordi jeg allerede da visste hvilken tragedie det var for det samfunnet som ble rammet, og for  familier og lokalsamfunn.

Om bord i fiskebåtene fantes ofte fedre og sønner, brødre, onkler og fettere. Fiskebåtene var familiebedrifter, og når tragedien rammet, ble noen familier lammet av sorg og fortvilelse, men ikke minst mistet de forsørgerne sine. Da Peder Vinje forsvant, satt 11 enker og 38 barn uten forsørgere. En av kvinnene mistet to sønner og en svigersønn i det tragiske forliset. Kun en livbøye ble funnet etter forsvinninga.

I dag er det Hasvik på Sørøya som er rammet. Der sitter familier i dyp fortvilelse og sorg. For dem er det liten trøst at rundt dem i kyst-Norge sitter folk også i dyp fortvilelse og sorg. Jeg håper likevel de kjenner den varmen og støtten vi så gjerne vil gi den unge enken og hennes tre barn som har mistet sin forsørger. Vi sørger med familien som sitter igjen etter å ha mistet to viktige medlemmer, og lokalsamfunnet som i dag sliter med å forstå den tragedien som har rammet dem.